Begge disse bladene inneholder et variert utvalg av gode historier. Skrue og Gråstein konkurrerer om hvem som kan klare seg best i villmarken i en Korhonen-historie. B-gjengen vikler seg inn i Andebys tøffe orkidédyrkingsmiljø. Donald og nabo Jensen veksler mellom å meditere og å slåss i en snodig kung fu-vri på en Barks-klassiker. Til slutt tar Marco Rota oss med på en tur tilbake til oldtidens Egypt.

Nummer 13 starter med Skrue-/Gråstein-rivaliseringshistorien «En gang var vi unge», skrevet og tegnet av Kari Korhonen. Som mange andre historier om Skrue og Gråstein, starter også denne med en diskusjon i Millionærklubben. Noen av klubbens (usedvanlig fete og dovne) medlemmer klager over at de ikke lenger er så spreke og eventyrlystne som da de var unge. Skrue påstår at han i det minste er like sprek som han alltid har vært — til heftige protester fra de andre. Når så Gråstein dukker opp og fastslår at han er enda sprekere enn Skrue, er krigen i full gang.

For å avgjøre krangelen, melder Skrue og Gråstein seg på overlevelseskurs i Maniwuba nasjonalpark. De øvrige medlemmene blir med for å observere — godt utstyrt med kikkerter, lenestoler, tjenere og kokker.

Men selv om klubbkameratene deres kanskje er noen dovne slabbedasker, er ikke Skrue og Gråstein selv nødvendigvis så mye bedre. I overlevelseskurset blir de utsatt for en rekke tester, og ingen av dem nøler med å benytte seg av alskens juks for å vinne. Tvert imot later det til at de har planlagt jukset nøye på forhånd.

Den eneste i historien som hverken er en juksemaker eller en latsabb er lederen for overlevelseskurset, McRøff. Han er til gjengjeld hissig, nedlatende og en smule sprø.

Det er dermed ikke akkurat noen helter i denne historien. Alle oppfører seg omtrent like ille, bare på litt forskjellig vis.

I «Perfekt piknik» (Sune Troelstrup og S. Carrido) drar Donald nevøene løs fra TV-spillet «Alien Blitzer 2» for å få dem med ut på piknik. Han har nemlig lest en bok som heter «Den perfekte piknik», og derfor er han sikker på at han vet alt han trenger å vite for at pikniken skal bli perfekt. Dermed går det selvsagt galt på alle tenkelige måter, men Donalds optimisme lar seg ikke knekke — i hvert fall ikke med det første. En artig liten historie.

I «Orkidégalskap» (Paul Halas og Ferraris) stjeler B-gjengen en sjelden elefanthodeorkidé fra Det nasjonale orkidéselskapets årsmøte. Det festligste med denne historien er de interne stridighetene i orkidéselskapet. Her bryter det fort ut håndgemeng over plantene, med knusing av blomsterpotter og fine replikkvekslinger som: «Jeg, Baldrian Blom, er elefanthodets ekte eier. Du stjal orkideen fra meg!» — «Stjal og stjal, herr Blom!».

Bladet inneholder ingen fortsettelseshistorie, men isteden en lang historie til slutt: «Ingen ferie» av Pat & Carol McGreal og Branca, en reprise fra 2000.

På forsiden av nummer 14 hilses vi velkommen til Andeby kommune. Inne i bladet kan vi lese om aprilspøken om at Andebu skulle skifte navn til Andeby, og vi finner et kart over Andeby og «fakta» om Andeby kommune.

Bladets første historie ser ut til å være valgt ut for å passe til dette temaet, for den handler om byutvikling i Andeby. Det er snakk om «Fremtidens storby», som først ble utgitt i 1995, og som nylig er blitt diskutert i forumet.

Neste historie er «Kung fu-naboer» av Jan Gulbransson. Denne litt pussige historien er tydelig inspirert av Barks-klassikeren «Nye naboer», der Donald flytter til det roligste stedet i byen fordi han er lei av bråk, og ender opp med å føre en stadig eskalerende lydkrig med de nye naboene sine.

Utgangspunktet for Gulbranssons historie er imidlertid fullstendig forskjellig fra Barks-historien. Her har Donald blitt sendt til et shaolintempel på toppen av Ødefjell av kung fu-klubben sin fordi han brakk tåa til treneren. Dit viser det seg at nabo Jensen (som for øvrig er tegnet på en så uvant måte at det ville vært vanskelig å forstå at det er ham om han ikke ble nevnt ved navn) også er blitt sendt. Vi får noen fine scener der Donald og Jensen utfører hver sin indre kamp mellom å følge reglene om mental selvbeherskelse som de har lært av kung fu-klubbene sine, og å følge sitt naturlige instinkt som tilsier at de ryker i tottene på hverandre så fort de får sjansen.

Så langt er det ingenting som minner om Barks-historien nevnt over. Men fra midt på historiens tredje side kommer det flere sider som ikke bare følger samme handlingsforløp som i Barks-serien, men som dessuten rute for rute inneholder direkte paralleller til den i positurer og ansiktsuttrykk.

Det er imidlertid gjort noen morsomme vrier slik at parallelle hendelser i de to historiene ikke alltid er helt like — og dessuten er tempelomgivelsene og aktivitetene som utføres der («Jeg er full av kraft og ynde! Jeg er den hvilende falk!») en stadig kilde til fornøyelse.

I «Hundevakten» (Sune Troelstrup og Ferioli) har Skrue anskaffet en mannevond vakthund som en billigere erstatning for de dyre sikkerhetsvaktene sine, og Donald får jobben med å passe hunden. Men så snart Donald ser en annen vei, har beistet stukket av, og dermed følger en forferdelig jakt gjennom Andebys hundeverden. Dette er en fint komponert historie med en riktig så fiffig slutt.

Ukens fortsettelseshistorie er første del av «Tilbake til oldtiden» (Paul Halas og Marco Rota). Skrue har kjøpt en skitten gammel kiste for ti kroner på auksjon, og setter Donald til å rense den. Under arbeidet — som for sikkerhets skyld foregår en mørk og stormfull kveld — kommer Donald til å slå hodet sitt på kistelokket, og han drømmer at han går inn i kisten og havner i det gamle Egypt. Men så viser det seg at det kanskje ikke var en drøm likevel …