Årets andre, eventuelt fjerde, Donald-blad er her. Det holder et jevnt greit nivå, med en pen historie tegnet av Marco Rota, bidrag fra eminente forfattere som Byron Erickson og Olaf Moriarty Solstrand, og en fiffig historie om sentimental-Bestemor.
Donald Duck & Co nummer 35, 2014-årgangen, er et riktig så trivelig blad. Vel er det noen dødpunkter her også, men mye av innholdet holder god kvalitet. Dessuten er bladet temmelig morsomt, her må leseren humre godt i skjegget rett som det er.
Begge disse bladene inneholder et variert utvalg av gode historier. Skrue og Gråstein konkurrerer om hvem som kan klare seg best i villmarken i en Korhonen-historie. B-gjengen vikler seg inn i Andebys tøffe orkidédyrkingsmiljø. Donald og nabo Jensen veksler mellom å meditere og å slåss i en snodig kung fu-vri på en Barks-klassiker. Til slutt tar Marco Rota oss med på en tur tilbake til oldtidens Egypt.
Bladets forside viser Skrue i arbeidsklær som leder en flokk med rasende folk mot pengebingen mens han holder en plakat med bilde av seg selv med kryss over. Hvordan denne merkverdige situasjonen har oppstått finner vi ut i bladets første historie, som også er et av høydepunktene. Ellers inneholder bladet noen gode og noen ikke fullt så gode historier, og helt til slutt avslutningen av Barks-klassikeren «Kappseilas til sydhavet».
Dobbeltomtaler er åpenbart årets store trend. Her følger noen kloke ord om DD&Co nummer 3 og 4. I disse to bladene finner vi den ikke ueffne fortsettelseshistorien «Natt på museet» med tegninger av Ferioli, noen gamle klassikere og noen litt mer kuriøse saker.
På ukens forside står det noe så sjeldent som «Klara Ku-klassiker!» Jaha, tenker du kanskje, men denne historien er riktig så morsom. Mange andre godbiter gjør at dette bladet er vel verdt pengene.
Det meste er bra i ukens blad. Høydepunktene er de to festlige klassikerne — av henholdsvis Murry og Barks — som kommer sist i bladet, men flere av de andre historiene er også verdt å få med seg.
Ukens blad er også neste ukes blad. Med andre ord har vi fått et dobbeltnummer denne gang, både i betydningen «to nummer» (nr. 12 og 13), og i betydningen «to blader» — klassikeren «Eggemysteriet» er med som bilag. Dessuten er selve bladet ekstra tykt. Og det er mange godbiter å finne her.
Vi skal nå omtale det beste Donald-bladet så langt i vår karriere som Donaldblad-anmeldere. Forsiden spiller på bladets høydepunkt: historien «Spøkelseskladden — De forsvunne diamantene». Bladet er sågar ekstra tykt for å få plass til denne godbiten. Vi blir advart mot «skummelt innhold». Før vi kommer så langt, kan vi imidlertid kose oss med mange u-skumle, men fornøyelige historier.