Årets andre, eventuelt fjerde, Donald-blad er her. Det holder et jevnt greit nivå, med en pen historie tegnet av Marco Rota, bidrag fra eminente forfattere som Byron Erickson og Olaf Moriarty Solstrand, og en fiffig historie om sentimental-Bestemor.
I sammenlikning med nummer 35 kommer nummer 36 dårlig ut, selv om det er flere greie historier her også og ingen veldig dårlige. Særlig spente var vi på den siste delen av «Ung til sinns», men det må være lov å si at første del var hakket hvassere.
Donald Duck & Co nummer 35, 2014-årgangen, er et riktig så trivelig blad. Vel er det noen dødpunkter her også, men mye av innholdet holder god kvalitet. Dessuten er bladet temmelig morsomt, her må leseren humre godt i skjegget rett som det er.
Et a(n)dekvat blad der høydepunktet er del to av «Beowulf» i Donald-drakt, flott tegnet av Marco Rota. Også en norsk historie som fungerer fint. Dessverre inneholder bladet også en del fyllstoff; to-tre historier i middelmådig-til-likegyldig-sjiktet.
Forsiden viser tydelig hva som er det mest interessante i nummer 21: Donald som Beowulf Duck — jotneslakteren. Men bladet har også andre godbiter å by på: en litt artig historie om Donald som vil slappe av i hengekøya istedenfor å trene, og en litt pussig Donald Rakker-Duck-historie der vi møter personen som inspirerte lille Donald til å ønske å tilbringe mest mulig av livet sitt i en hengekøye. Bladet inneholder også noen ting vi godt kunne vært foruten, blant annet enda en elendig tegneserieversjon av en Mikke-film. Men alt i alt er de gode historiene gode nok til at det blir et fint blad.
Begge disse bladene inneholder et variert utvalg av gode historier. Skrue og Gråstein konkurrerer om hvem som kan klare seg best i villmarken i en Korhonen-historie. B-gjengen vikler seg inn i Andebys tøffe orkidédyrkingsmiljø. Donald og nabo Jensen veksler mellom å meditere og å slåss i en snodig kung fu-vri på en Barks-klassiker. Til slutt tar Marco Rota oss med på en tur tilbake til oldtidens Egypt.
Ukens blad er vel verdt pengene. Vi får ikke servert de helt store historiene (med unntak av Barks-fortsettelseshistorien), men det er mye her som gir god underholdning, og noe som er av en viss interesse for donaldister (især en Lilleulv-historie med Bamse i uvant rolle).
Et adekvat blad med to norske historier, flere fine nederlandske produksjoner og noen litt mindre minneverdige bidrag. Og — tro det eller ei — ingen opptrykk.
Dobbeltomtaler er åpenbart årets store trend. Her følger noen kloke ord om DD&Co nummer 3 og 4. I disse to bladene finner vi den ikke ueffne fortsettelseshistorien «Natt på museet» med tegninger av Ferioli, noen gamle klassikere og noen litt mer kuriøse saker.
Ingen av de to første bladene fra 2014 holder et videre høyt nivå, men nummer 2 er noe bedre enn nummer 1. La oss håpe at dette er starten på en trend der bladene blir stadig bedre utover året!