Ønsker du å bli medlem på Kvakk.no? For å hindre spam i forumet krever vi nå at du har en invitasjonskode for å registrere deg som medlem. For å få tilsendt en invitasjonskode, send en e-post til olafmoriarty krøllalfa gmail punktum com eller krice krøllalfa kvakk punktum no, og vi vil invitere deg så raskt vi kan.

Donaldistisk fortellingskritikk - de ulike skoler

edited March 2009 in Donaldisme

På bakgrunn av en konkret forespørsel i en annen tråd legger jeg herved ut nedenstående ferske artikkel (første gang publisert i DDF(r)-forumet 17.03.2009), også i dette forumet. Artikkelen er utarbeidet som en kommentar til følgende metodologisk-analytiske kommentar fra Olafs side:
http://www.andebyonline.com/forum/i56100/#56100

Den som skal gi seg i kast med å studere det ene eller det annet fenomen i "Andeby-universet" må bevisst eller ubevisst, foreta en rekke valg. Hvilken versjon av Andeby skal man forholde seg til? Det originale avgrensede Duckburg (andeuniverset), eller Egmonts omfattende og diffuse Andeby (som omfatter både andeuniverset, museuniverset og gjerne mer til)? Og hvilke utgivelser skal man ta utgangspunkt i? Tegnefilmene? Tegneseriene? Og i siste fall; avisstripene, ukeblad-varianten eller Pocketbok-varianten? Eller kanskje alt sammen? Det finnes med andre ord et mangfold av tilnærmingsmuligheter for den donaldistiske forsker. Dess større mangfold av kilder man velger å forholde seg til, dess oftere må man regne med å måtte forholde seg til motstridende informasjon.

Ved å foreta slike valg, eller avgrensinger om man vil, må man kunne sies å foreta fortellingskritikk. Hvilke fortellinger man ender opp med å akseptere som kildemateriale for ens donaldistiske studier, avhenger i stor grad av hvilken skole eller retning man bevisst eller ubevisst bekjenner seg til.


1. Kommersialistiske fortellingskritiske retninger
Noen av de fortellingskritiske retningene er definert og opprettholdt av ulike utgivere og er først og fremst ment å ivareta praktiske og økonomiske hensyn. De viktigste av disse kommersialistiske fortellingskritiske retningene er:

I. Den amero-sentriske fortellingskritikken.
Den amero-sentriske fortellingskritikken eller den amerikanske skolen skiller mellom Duckburg (ande-universet) og Mouseton (muse-universet) og er ellers lite påvirket av den italienske skolen. I den nyere amero-sentriske fortellingskritikken – representert av utgiverne Gladstone og Gemstone står dessuten Carl Barks sterkt.

II. Den italo-sentriske fortellingskritikken.
Den italo-sentriske fortellingskritikken eller den den italienske skolen skiller seg fra andre retninger ved at det er utviklet et eget design for bl.a. pengebingen og egen fargelegging (Skrues jakke er for eksempel blå og i stedet for rød), samt at man opererer med et utvidet og delvis endret biperson-galleri (jfr. Skrues butler James, Skrues unge blonde sekretær og Donalds alternative nabo), samt egen-utviklede forestillinger om figurenes innbyrdes familieforhold (Skrue og Bestemor Duck har blitt fremstilt som søsken). Italienerne har også en tendenes til å gjøre Paperopoli (Duckburg) og Topolinia (Mouseton) til Europeiske/Italienske byer - gjerne med ditto gammel historie.

III. Den dano-sentriske fortellingskritikken.
Den dano-sentriske fortellingskritikken eller Egmont-skolen kjennetegnes ved at man har valgt å fusjonere begrepene Duckburg (ande-universet) og Mouseton (ande-universet) under navnet Duckburg (Andeby) samt en tendens til fokusering på hoved-figurer og ned-fokusering av bifigurer.


2. Ikke-kommersialistiske fortellingskritiske retninger
Mens de som lager nye fortellinger (forfattere/tegnere) selvsagt må forholde seg til utgivernes retningslinjer, står lesere/fans friere i sine fortolkninger. I slike kretser har det også utviklet seg fortellingskritiske normer. De viktigste av disse er:

I. Den Barks-puristiske fortellingskritikken.
Den Barks-puristiske fortellingskritikken tenderer til kun å anse Carl Barks' klassiske fortellinger, osv. som canon (fakta), men gjerne uten å gradere disse innbyrdes. En egen retning som har utviklet seg fra Den Barks-puristiske retningen er den tyske Fuchsistiske fortellingskritikken som legger Erika Fuchs' tyske oversettelser/fortolkninger av Barks' fortellinger til grunn for sine analyser. Denne retningen står sterkt blant de tyske donaldistene.

II. Den relativistiske fortellingskritikken.
I motsatt ende av skalen finner vi det jeg vil kalle den relativistiske fortellingskritikken som tenderer til å akseptere alle, eller i hvert fall de aller, aller fleste fortellinger og forestillinger om Andeby-universet som likeverdige. Strengt tatt kan man si at denne retningen tenderer til oppfatte Andeby-universet (Egmonts fusjonerte versjon) som en slags avansert kulisse som forfattere/tegnere mer eller mindre fritt kan endre og tilpasse etter ønsker og behov – mer eller mindre uavhengig av hva andre serieskapere har gjort før dem.

III. Den strukturalistiske fortellingskritikken.
Som navnet tilsier søker den strukturalistiske fortellingskritikken konsistens og struktur. Dette er den retningen som siden slutten av 1980-tallet er utviklet av Don Rosa og som særlig kommer til syne i serien "Skrue McDucks liv og levnet". Denne retningen er beslektet med den amero-sentriske fortellingskritikken og den Barks-puristiske fortellingskritikken, som er de skolene Don Rosa har vokst opp med. Den strukturalistiske fortellingskritikken legger først og fremst Barks' klassiske fortellinger til grunn som interessante kilder, men bygger på en erkjennelse av at man ikke kan skape en konsistent fremstilling av et så omfattende tema som Skrues biografi uten å foreta grundige kildestudier og avgrensninger. Dette innebærer også å vurdere motsigende opplysninger i det tilgjengelige kildematerialet, opp mot hverandre.

Den strukturalistiske fortellingskritikken tar også i noen grad hensyn til Barks' motiver når dennes historier vurderes som kildemateriale. For eksempel kan man visst nokså trygt overse at Barks plasserer Skrues penger i en innhengning uten tak når han har behov for å spre Skrues penger utover hele landet – for slik å illustrere kapitalismens vesen (A Financial Fable). Denne fortellingen er, slik INDUCKS-tittelen antyder, en fabel. Andre Barks-fortellinger skiller seg ut på en måte som gjør det mulig å klassifisere dem som "fictional fiction". En parallell til denne "sjangeren" er den italienske skolens bruk av Andeby-endene som karakterer i egne versjoner av historiske romaner, skuespill, og lignende.

Den strukturalistiske fortellingskritikken erkjenner også at Andeby-universet og dets figurer ikke ble utviklet på en dag, men har blitt utviklet over tid. Dette innebærer at tidlige fortellinger tidvis inneholder fremstillinger som i etterpåklokskapens klare lys fremstår som evolusjonære blindveier – for eksempel ble Skrues utseende gjentatte ganger endret i perioden 1947-1951, samtidig som han ble gjort rikere og rikere.

Hvilke svar man kommer opp med på spørsmål knyttet til Andeby-universet avhenger med andre ord i stor grad av hvilken fortellingskritikk man legger til grunn. Heri ligger også grunnlaget for mang en heftig donaldistisk debatt.

Comments

  • edited November -1

    Morsom lesning :) For min del er jeg tilbøyelig til å se på seriene til Barks og Rosa som konstituerende for Andebyuniverset, men om andre tegnere vinkler ting på sin egen måte, så lar jeg meg ikke provosere av det. For eksempel er Marco Rotas "Mitt liv i et eggeskall" en flott serie, selv om den avviker sterkt fra Barks. Litt rart blir det når serieskapere som bekjenner seg til det du kaller den italo-sentriske retningen gir andebyuniverset en forhistorie fra europeisk middelalder, men det kan komme mange morsomme fortellinger ut av det. :)

  • edited November -1

    At Andeby i de italienske historiene ligger i Italia stemmer vel ikke? Mener det finnes massevis av eksempler, i form av kart og lignende, der det går tydelig fram at Andeby befinner seg på den amerikanske vestkysten. At byen av og til har et mer italiensk-preget design enn amerikansk, er en annen sak.

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Den dano-sentriske fortellingskritikken eller Egmont-skolen kjennetegnes ved at man har valgt å fusjonere begrepene Duckburg (ande-universet) og Mouseton (ande-universet) under navnet Duckburg (Andeby) samt en tendens til fokusering på hoved-figurer og ned-fokusering av bifigurer.


    Da er det vel denne skolen jeg bekjenner meg til. I rettferdighetens navn burde du kanskje ha tatt med at også Egmont-skolen er sterkt preget av at de bruker Barks' serier som kildemateriale. En annen interessant ting er at Egmont nå later til å være på glid når det gjelder den overdrevne fokuseringen på hovedfigurene (merkevarene). Vi har allerede hatt en historie med Magica som hovedperson, og det er vel ikke utenkelig at også andre av Andebys innbyggere vil dukke opp som hovedpersoner i enkelte historier.

  • edited November -1

    Les mer om "fictional fiction" og "fictional fiction characters" her

  • edited November -1

    Spør du meg, så er det snarere to hovedkategorier her - den som vil se en slags kontinuitet mellom historiene (som alle de kategoriene Sigvald lister opp i og for seg er underkategorier av), og den som ikke vil det, dvs. at man leser hver enkelt historie for seg og ikke interesserer seg for hvorvidt det som står i den stemmer med andre historier, for endene finnes som kjent ikke uansett (med visse nyanser, riktignok, de fleste vil vel at hovedpersonene skal ha relativt faste personligheter). Og fortsetter du å spørre meg så vil jeg legge til at hvilken av disse oppfatningene man velger har fint lite med hva slags historier man liker å gjøre, men med hva slags person man er, noen insisterer på struktur og indre logikk, andre vil heller slippe, jeg tror det har mest med hjernehalvdeler å gjøre, og det er meningsløst å snakke om hvilken det er best å gå for.

  • edited November -1

    Nils Petter skreiv:

    Vi har allerede hatt en historie med Magica som hovedperson, og det er vel ikke utenkelig at også andre av Andebys innbyggere vil dukke opp som hovedpersoner i enkelte historier.

    Hvis du med "en historie" tenker på én historie, bør jeg vel kanskje korrigere og påpeke at det har vært ganske mange flere enn én Magica-historie laget av Egmont de siste årene. Av andre bipersoner som har hatt egne historier den siste tida kan jeg nevne Professor Statisk, Politimester Fiks, Prinsesse Gneis, Frøken Vable, Raptus von Rupp... Hetti, Letti og Netti har jo også hatt egne historier de siste årene, sammen med en god del Klodrik-historier osv. Så at "bipersoner" har fått være hovedperson har de siste årene ikke vært noen uvanlighet.

  • edited November -1

    *klappe Vegar på hodet*

  • edited November -1

    Tommy skreiv:

    Av andre bipersoner som har hatt egne historier den siste tida kan jeg nevne Professor Statisk, Politimester Fiks, Prinsesse Gneis, Frøken Vable, Raptus von Rupp... Hetti, Letti og Netti har jo også hatt egne historier de siste årene, sammen med en god del Klodrik-historier osv. Så at "bipersoner" har fått være hovedperson har de siste årene ikke vært noen uvanlighet.


    For ca fem år siden fikk jeg en instruks fra Egmont hvor det sto at historiene MÅTTE fokusere på en av de mest sentrale hovedpersonene (Donald, Skrue, ODD, Mikke) fordi det var disse som var Egmonts egentlige produkt. Så her har det tydeligvis vært en utvikling i retning av mer varierte temaer. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg regner Klodrik som en biperson.

  • edited November -1

    Eg tar meg den fridom å sitere Kvakk!s liste over tittelfigurar i Donald Duck & Co i 2008:

    Donald: 99 historier
    Mikke: 38
    Skrue: 32
    Petter Smart: 20
    B-gjengen: 16
    Ole, Dole og Doffen: 13
    Fantonald / Rottatouille / Langbein: 7
    Bestemor Duck / Dolly: 6
    Hakkespettene: 5
    Magica / Hiawatha: 3
    Svarte-Petter / Guffen / Donald Rakkerduck / Fant / Super-Langbein: 2
    Anton / Hetti, Letti og Netti / Tipp og Topp / Klaus Knegg / Frøken Vable / Politimester Fiks / Raptus Von Rupp / Klodrik / Madam Mim / Langøre: 1

    For dei fleste av figurane var dette ein oppgong frå året før.

  • edited November -1

    Vegar skreiv:

    Spør du meg, så er det snarere to hovedkategorier her - den som vil se en slags kontinuitet mellom historiene (som alle de kategoriene Sigvald lister opp i og for seg er underkategorier av), og den som ikke vil det, dvs. at man leser hver enkelt historie for seg og ikke interesserer seg for hvorvidt det som står i den stemmer med andre historier

    Nå var ikke mitt fokus rettet mot leseren, men mot dem som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger.

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Nå var ikke mitt foks rettet mot leseren, men mot dem som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger.

    Vil dette si at de som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger skal drite i leserene ??

    All ros til Vegar for å ha oppsummert alle annerkjente donaldister sine meninger om denne saken (ihvertfall alle donaldister jeg kjenner).

  • edited November -1

    MikroMidas skreiv:

    Sigvald skreiv:

    Nå var ikke mitt fokus rettet mot leseren, men mot dem som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger.

    Vil dette si at de som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger skal drite i leserene??

    Selvsagt ikke, jeg bare påviser at forfattere styres av de rettningslinjene de har å forholde seg til, samt de(n) fortolknings-retninger de bekjenner seg til.

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Vegar skreiv:

    Spør du meg, så er det snarere to hovedkategorier her - den som vil se en slags kontinuitet mellom historiene (som alle de kategoriene Sigvald lister opp i og for seg er underkategorier av), og den som ikke vil det, dvs. at man leser hver enkelt historie for seg og ikke interesserer seg for hvorvidt det som står i den stemmer med andre historier

    Nå var ikke mitt fokus rettet mot leseren, men mot dem som skal studere (analysere/skrive om) Andebyuniverset og/eller selv skal skrive slike fortellinger.


    Det er ikke noe problem å gjøre noen av delene uten noen forestilling om kontinuitet. La gå, for å skrive/tegne historier må man vel til en viss grad forholde seg til den amerikanske, den danske eller den italienske versjonen av Andeby (men det finnes unntak, de fleste historiene til Van Horn kunne for eksempel foregått i en hvilken som helst versjon av Andebyuniverset). Men det er ikke noe problem å analysere Donaldhistorier uten å ta stilling til hvordan Pengebingen egentlig ser ut. Skal man analysere seriene litteraturvitenskapelig eller sosiologisk (som i mange av kapitlene i Donaldismen av Jon Gisle, eller i den der How to Read Donald Duck, som jeg gjerne skulle ha lest) er det derimot en fordel å la være.

    Sigvald skreiv:

    jeg bare påviser at forfattere styres av de rettningslinjene de har å forholde seg til, samt de(n) fortolknings-retninger de bekjenner seg til.


    Det er sant, selvfølgelig, alle som skriver noe forholder seg til rammer, kanskje vi kunne kalt det donaldistiske paradigmer.

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Den amero-sentriske fortellingskritikken eller den amerikanske skolen skiller mellom Duckburg (ande-universet) og Mouseton (muse-universet)

    Berre den nyare amero-sentriske fortellingskritikken. I eldre historier der både Donald og Mikke er med (t.d. Strobl) verkar det ganske openbart at dei bur ganske nær kvarandre. Uttrykket Mouseton oppstod ikkje før Gladstone skapte det.

    Den italo-sentriske fortellingskritikken eller den den italienske skolen skiller seg fra andre retninger ved at det er utviklet et eget design for bl.a. pengebingen

    Verken den amero-sentriske fortellingskritikken eller den dano-sentriske fortellingskritikken har faste design for pengebinga -- denne forandrer seg frå historie til historie.

    samt at man opererer med et utvidet og delvis endret biperson-galleri (jfr. Skrues butler James, Skrues unge blonde sekretær og Donalds alternative nabo),

    Det gjer den dano-sentriske fortellingskritikken òg.

    Den dano-sentriske fortellingskritikken eller Egmont-skolen kjennetegnes ved at man har valgt å fusjonere begrepene Duckburg (ande-universet) og Mouseton (ande-universet) under navnet Duckburg (Andeby)

    Det blir feil å seie at den dano-sentriske fortellingskritikken har fusjonert Duckburg og Mouseton ettersom uttrykket Mouseton ikkje oppstod før lenge seinare. Det er snarare den nyare amero-sentriske teknikken som har valgt å fisjonere desse begrepa.

    samt en tendens til fokusering på hoved-figurer og ned-fokusering av bifigurer.

    Kan du utdype? Ja, Den dano-sentriske fortellingskritikken fokuserer på hovudfigurar og ikkje fullt så mykje på bifigurar, men eg kan ikkje sjå at den gjer dette i større grad enn dei to andre fortellingskritikkane.


    III. Den strukturalistiske fortellingskritikken.
    [...] Dette er den retningen som siden slutten av 1980-tallet er utviklet av Don Rosa og som særlig kommer til syne i serien "Skrue McDucks liv og levnet".

    Ei interessant utreiing med ein stor feil: Du omtaler Don Rosas strukturalistiske fortellingskritikk som om det var den einaste strukturalistiske fortellingskritikken som finst. Det er ikkje tilfelle. Det er mange ulike undergrupperingar av den strukturalistiske fotellingskritikken, og det einaste dei alle har felles er vel dette med at dei foretar grundige kjeldestudier og avgrensingar og vurderer motsigande opplysningar opp mot kvarandre. Men kva kjelder ein legg til grunn (Barks, eit utval seriar, alle seriar), korleis ein stiller seg til motiver, og korleis ein stiller seg til utvikling over tid, varierer frå gruppering til gruppering. Det du skriver her er ei god skildring av ei av desse inndelingane, la oss kalle den den rosaistiske strukturalistiske fortellingskritikken -- men heilt andre vilkår gjelder for andre strukturalistiske fortellingskritikkar (t.d. den gislistiske strukturalistiske fortellingskritikken).

  • edited November -1

    Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

    Sigvald skreiv:

    Den amero-sentriske fortellingskritikken eller den amerikanske skolen skiller mellom Duckburg (ande-universet) og Mouseton (muse-universet)

    Berre den nyare amero-sentriske fortellingskritikken. I eldre historier der både Donald og Mikke er med (t.d. Strobl) verkar det ganske openbart at dei bur ganske nær kvarandre. Uttrykket Mouseton oppstod ikkje før Gladstone skapte det.

    Don Rosa synes å ha operert med et skarpt skille mellom andeunivers og museunivers lenge før dette ble formulert av Gladstone. Alt på 1930-tallet bodde Mikke i "Mickeyville", mens Donald fra 1940-tallet har bodd i "Duckburg". At enkelte som Strobl og Murry ikke har vært helt konsekvente i forhold til denne policyen beviser ikke at den ikke fantes.


    Den italo-sentriske fortellingskritikken eller den den italienske skolen skiller seg fra andre retninger ved at det er utviklet et eget design for bl.a. pengebingen

    Verken den amero-sentriske fortellingskritikken eller den dano-sentriske fortellingskritikken har faste design for pengebingen -- denne forandrer seg frå historie til historie.

    Jeg snakker om hoveddesign (dvs. med eller uten kuppel).


    samt at man opererer med et utvidet og delvis endret biperson-galleri (jfr. Skrues butler James, Skrues unge blonde sekretær og Donalds alternative nabo),

    Det gjer den dano-sentriske fortellingskritikken òg.

    Her er jeg uenig. Det er heller slik at Egmont lar sine folk forholde seg til Den italo-sentriske fortellingskritikkennår de skriver/tegner på pocket-bøkene. Vi ser i hvert fall langt mindre til slikt i DD&Co.


    Den dano-sentriske fortellingskritikken eller Egmont-skolen kjennetegnes ved at man har valgt å fusjonere begrepene Duckburg (ande-universet) og Mouseton (ande-universet) under navnet Duckburg (Andeby)

    Det blir feil å seie at den dano-sentriske fortellingskritikken har fusjonert Duckburg og Mouseton ettersom uttrykket Mouseton ikkje oppstod før lenge seinare. Det er snarare den nyare amero-sentriske teknikken som har valgt å fisjonere desse begrepa.

    Uenig. Se min kommentar til dette lenger oppe.


    samt en tendens til fokusering på hoved-figurer og ned-fokusering av bifigurer.

    Kan du utdype? Ja, Den dano-sentriske fortellingskritikken fokuserer på hovudfigurar og ikkje fullt så mykje på bifigurar, men eg kan ikkje sjå at den gjer dette i større grad enn dei to andre fortellingskritikkane.

    Italienerne og amrikanerne har vel ikke "forbudt" Raptus von Rup, Klodrik og Moby Duck?


    III. Den strukturalistiske fortellingskritikken.
    [...] Dette er den retningen som siden slutten av 1980-tallet er utviklet av Don Rosa og som særlig kommer til syne i serien "Skrue McDucks liv og levnet".

    Ei interessant utreiing med ein stor feil: Du omtaler Don Rosas strukturalistiske fortellingskritikk som om det var den einaste strukturalistiske fortellingskritikken som finst. Det er ikkje tilfelle. Det er mange ulike undergrupperingar av den strukturalistiske fotellingskritikken, og det einaste dei alle har felles er vel dette med at dei foretar grundige kjeldestudier og avgrensingar og vurderer motsigande opplysningar opp mot kvarandre. Men kva kjelder ein legg til grunn (Barks, eit utval seriar, alle seriar), korleis ein stiller seg til motiver, og korleis ein stiller seg til utvikling over tid, varierer frå gruppering til gruppering. Det du skriver her er ei god skildring av ei av desse inndelingane, la oss kalle den den rosaistiske strukturalistiske fortellingskritikken -- men heilt andre vilkår gjelder for andre strukturalistiske fortellingskritikkar (t.d. den gislistiske strukturalistiske fortellingskritikken).

    Jon Gisles synes ikke å være veldig kritisk i sin fortellingskritikk, men saklig kritikk har han utøvd i form av krikk av norske oversettere (jfr. den latterlige oversettelsen av Cornelius Coot til "Gaius Gakkus".

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Don Rosa synes å ha operert med et skarpt skille mellom andeunivers og museunivers lenge før dette ble formulert av Gladstone.

    Men Don Rosa var ikkje ein del av den amero-sentriske fortellingskritikken før han kom inn i Gladstone.

    Alt på 1930-tallet bodde Mikke i "Mickeyville", mens Donalds fra 1940-tallet har bodd i "Duckburg". At enkelte som Strobl og Murry ikke har vært helt konsekvente i forhold til denne policyen beviser ikke at den ikke fantes.

    Nei, men det er ingenting som tyder på at denne policyen faktisk eksisterte heller. Gottfredson nevnte Mouseville på eitt enkelt skilt i bakgrunnen i ei historie, men han nevnte aldri at Donald ikkje budde i Mouseville. Etter det blei Mouseville-namnet aldri brukt igjen, og sannsynlegvis blei det gløymd av alle, inkludert utgivarane. Barks skreiv aldri at Mikke ikkje budde i Duckburg. Så før Gladstone dukka opp var det på ingen måte opplest og vedtatt i den amero-sentriske fortellingskritikken at Mikke og Donald ikkje budde i same by.


    Her er jeg uenig. Det er heller slik at Egmont lar sine folk forholde seg til Den italo-sentriske fortellingskritikkennår de skriver/tegner på pocket-bøkene. Vi ser i hvert fall langt mindre til slikt i DD&Co.

    Ah, beklager, det var ikkje det eg meinte. Eg meinte ikkje at James og unge Frk. Vable er ein del av den dano-sentriske fortellingskritikken. Eg meinte at den dano-sentriske fortellingskritikken på same måte som den italo-sentriske fortellingskritikken har innført ein del figurar som ikkje eksisterte i den eldre amero-sentriske som begge er basert på.

    Italienerne og amrikanerne har vel ikke "forbudt" Raptus von Rup, Klodrik og Moby Duck?

    Ikkje såvidt meg bekjent, men at Egmont har kutta ut tre navngitte bifigurar er ikkje synonymt med at dei ikkje fokuserer på bifigurar. Dei fokuserer berre på *andre* bifigurar.

  • edited November -1

    Sigvald skreiv:

    Alt på 1930-tallet bodde Mikke i "Mickeyville", mens Donald fra 1940-tallet har bodd i "Duckburg". At enkelte som Strobl og Murry ikke har vært helt konsekvente i forhold til denne policyen beviser ikke at den ikke fantes.

    Strobl og Murry var tegnere (ikke manusforfattere) og har neppe hatt noen innvirkning på dette. En forfatter som derimot ikke har vært konsekvent, er Barks. I følge en historie fra 40-tallet bor Donald i Glendale, California. Kanskje han, i likhet med Barks, flyttet litt rundt?

  • edited November -1

    Dersom det var veiskilt og adresser disse bynavnene stammer fra, kan det like så gjerne ha vært tegneren som fant på disse.

    Vil jeg tro.

Sign In or Register to comment.

Hei sveis! Ja, her ser du meg! Er du ikke glad for å treffe meg?

Det ser ut som om du er ny her. Om du vil kome i gong, trykk på ein av desse knappane!

Har du lest forumreglane?