Få er vel uenige om at mannen som skal ha æren for at Donald-tegneseriene og Andeby er blitt som de har blitt, heter Carl Barks. Fra å leve en anonym tilværelse der han kun ble gjenkjent på tegnestil, endte Barks opp med å bli verdensberømt for sine historier om Donald og onkel Skrue.

Carl Barks ble født 27. mars 1901 på en hveteranch nær Merril i Oregon, USA. Barks har selv beskrevet sin barndom som ganske ensom, både fordi han bodde så avsides til og fordi han hadde svært dårlig hørsel («Carl Barks», 2007a). Inspirert av broren Clydes historier og av tegneseriesidene i farens San Francisco Examiner ble Barks tidlig glad i å tegne, og han fylte fort rettskrivningsbøkene sine med tegninger av langbeinte kvinner og groteske menn (Blum, 2005, s. 23).

Ved siden av skolen gikk mesteparten av hverdagen med til å arbeide for foreldrene. I 1908 flyttet den lille familien seksten kilometer nordover for å prøve seg i kvegfôrbransjen, og Carl og broren hjalp til med å sjaue fôr og vann i kvegkveene og spre høy i førti til femti jernbanevogner av gangen. I 1911 flyttet Barks og familien til Santa Rosa i California for å produsere svisker, men der gikk dessverre alt galt på en gang. Sviskemarkedet sviktet, familien fikk ikke leieinntekter på gården i Oregon, og Carls mor Arminta fikk kreft. Etter at de slukøret hadde flyttet tilbake til fôrstedet i Merrill igjen, som var deres eneste faste inntekt, døde Arminta (Blum, 2005, s. 23).

Inspirert av en gutt han hadde sittet ved siden av på skolen i Santa Rosa, som var fryktelig god til å tegne, tagg Barks i sekstenårsalderen seg til et abonnement på et brevkurs i tegning. Da gården lå åtte kilometer fra nærmeste postkontor, og utbruddet av første verdenskrig dessuten skaffet Barks en ekstrainntekt på naboåkrene mens de voksne mennene var i hæren, ble det bare til at han fullførte de første fire leksjonene av kurset. Han følte likevel at disse leksjonene hjalp ham med å utvikle en brukbar tegnestil (Blum, 2005, s. 23).

I 1918 flyttet han til San Francisco, der drømmen var å bli profesjonell tegner, men han fant fort ut av at det allerede fantes så mange tegnere med profesjonell utdanning at en nybegynner som han ikke ville ha noen større sjanser til å få seg en jobb innen tegning («Carl Barks», 2007b). Han jobbet derfor som lærling på et trykkeri, før han ett og et halvt år etterpå reiste tilbake til Merrill for å jobbe på farens gård (Syllwaschy, 2002).

Giftermål og jobber

I 1923 kom lysten til å komme seg ut i verden tilbake. Barks giftet seg det året med hun som skulle bli hans første av tre koner, Pearl Turner, og fikk etter hvert to barn med henne, Peggy og Dorothy (Syllwaschy, 2002). Han tok seg ulike jobber for å kunne brødfø sin nye familie, men hans drøm om å kunne leve av å tegne humoristiske blader ble etter hvert så belastende for ekteskapet mellom han og Pearl, at en skilsmisse mellom dem ikke var til å unngå (Rudolph, u.å.). I 1929 ble de to separert, og i 1930 var skilsmissen et faktum («Carl Barks», 2007a).

På den tida hadde Barks solgt sine første humoristiske vitsetegninger, først til Judge Magazine, og så til Calgary Eye-Opener («Carl Barks», 2007a). I 1931 flyttet Barks til Minneapolis, hvor Calgary Eye-Opener holdt til, der han fikk en fast stilling hos magasinet. I Minneapolis møtte han henne som skulle vise seg å bli hans andre kone, Clara Balken. I 1938 giftet de seg (Rudolph, u.å.), og på det tidspunktet hadde allerede karrieren hos Disney begynt.

Disney-animering

I 1935 fant Barks ut at Walt Disney søkte etter flere tegnere til studioet sitt, og han bestemte seg da for å søke. Han sendte inn noen prøver på sitt arbeid, og fikk deretter lov til å komme til Los Angeles hvor han i konkurranse med andre skulle testes ut. Blant de mange som var på prøve, ble Barks én av to som fikk fast ansettelse hos Disney med begynnerlønn på 20 dollar i uka («Carl Barks», 2007a).

Til å begynne med jobbet Barks som in-betweener, der oppgaven besto i å tegne alt det i animasjonen som finnes mellom de mest ekstreme positurene hos figurene, og slik oppnå illusjonen om at figurene beveger seg. Det var mens han jobbet med dette at han begynte å komme med idéer og innspill om gags som kunne bli brukt i filmene. Barks kom med innspill til Timid Elmer, The Love Nest og til vitser med de sju dvergene, men alle disse ble refuserte. Lykken snudde da Barks bidro med en vits til kortfilmen Modern Inventions (1937), om at Donald havner opp-ned i en barberstol. Denne gjorde stor lykke hos Walt Disney, som tilbød Barks jobb i forfatteravdelingen. (Blum, 2005, 28-29). Her var Barks med på å lage filmer som Donald’s Ostrich (1937), Donald’s Nephews (1938), Donald’s Cousin Gus (1939) og Mr. Duck Steps Out (1940) — for å nevne noen få.

Av flere grunner bestemte likevel Barks seg for å avslutte arbeidet hos Disney i 1942. For det første spilte Barks’ helseproblemer en avgjørende rolle. Hans dårlige hørsel gjorde det vanskelig å følge med på møtene, samtidig som bruken av aircondition ikke var bra for bihulene hans. Han likte dessuten ikke at Disney produserte krigsfilmer for det amerikanske forsvaret, samtidig som det høye arbeidspresset gjorde det vanskelig å jobbe på en slik måte som Barks ønsket («Carl Barks», 2007b). Han bestemte seg derfor for å flytte til den lille byen Hemet i nærheten av San Jacinto 135 km fra Los Angeles for å starte hønsefarm (Rudolph, u.å.).

Tegneserier

Allerede før han sluttet hos Disney, hadde Barks bidratt med tegninger til den 64 sider lange tegneserien «Sjørøvergull» med Donald Duck i hovedrollen. Manusforfatteren Bob Karp hadde fått tak i et filmmanus som aldri hadde blitt gjort om til film, og sammen med Jack Hannah fikk de tre i stedet gjort om hele historien til tegneserie (Rudolph, u.å.). Selv om Barks allerede i 1940 hadde bidratt med manus til tegneserien «Pluto Saves The Ship», ble «Sjørøvergull» Barks’ første erfaring med Donald Duck som tegneserie. Det må tydeligvis ha gitt mersmak, for Barks tok kort tid etter at han hadde flyttet til Hemet kontakt med Western Publishing, forlaget som hadde gitt ut «Sjørøvergull», og lurte på om de hadde bruk for tegnere. Det hadde de, og Barks ble umiddelbart satt til å tegne ti sider lange tegneserier med Donald Duck i hovedrollen («Carl Barks», 2007a). Under arbeidet med den første historien Barks hadde fått tilsendt, på norsk kjent som «Parsell-dyrkeren», hadde han gjort så mange forbedringer at forleggerne raskt skjønte at Barks ikke bare var i stand til å tegne historier med Donald Duck og nevøene; han hadde også de evnene som trengtes for å skrive dem («Carl Barks», 2007a). Allerede måneden etter, i mai 1943, kom den første historien Barks hadde både skrevet og tegnet selv: «Lykken er en harelabb». Barks første lengre historie, «Mumiens ring», kom senere samme år.

Selv om produksjonen var høy allerede fra starten av, hadde Barks de første årene av sin tid som aktiv tegneserieskaper tid til å lage andre tegneserier i tillegg til Donald Duck. Jobben som bonde på gården kom også i tillegg. I tillegg til Mikke-historien «Gåten om den røde hatt», skrev og tegnet Barks i årene 1944-1947 en rekke historier med figurene Bruno Bjørn, Benny Burro, Andy Panda, Pelle Pigg og Droopy («Carl Barks», 2007b). Etter hvert som blant annet Barks’ andehistorier ble mer og mer populære og det kom flere og flere hefter i salg, ble Barks imidlertid nødt til å konsentere seg utelukkende om endene.

Andeby og nye personligheter

Det tok ikke lang tid før Barks skjønte at hvis endene skulle passe inn i tegneserieformatet ville han være nødt til å videreutvikle personlighetene fra filmene. Gradvis ble den hysterisk sinte Donald erstattet av en mer balansert og ansvarsfull onkel for tre små nevøer, som på sin side gikk fra å være tre rakkerunger til å bli ansvarlige hakkespetter. I 1947 introduserte Barks karakteren Onkel Skrue, da han trengte en eier av ei hytte Donald og nevøene skulle bo i. Onkel Skrue ble etter hvert en gjengangsfigur, og så populær at han fra 1953 fikk sitt eget månedlige hefte. Den som fikk i ansvar å lage alle historiene til utgivelsen, ble selvsagt Barks. Barks hadde på dette tidspunktet allerede introdusert flere nye figurer, og til og med gitt dem en by å bo i: Andeby. Fetter Anton dukket opp i 1947, Hakkespettene i 1950, B-gjengen i 1951, og Petter Smart i 1951 (Syllwaschy, 2002). I 1961 introduserte han endelig figuren Magica fra Tryll, og hadde dermed gjennom flere hundre historier laget et samfunn som i stor grad er nøyaktig det samme som framstilles i dagens Donald-blader.

Arbeidsprosess

I 1952 hadde Barks fått så høy status hos forlaget sitt at historiene han laget ikke trengte å bli godkjent før de skulle tegnes. Barks trengte bare å sende inn det ferdige produktet, som nesten utelukkende ble sendt rett til trykkpressene uten forandringer. Samme år traff han også kvinnen som skulle ende opp med å bli hans tredje kone. Han var blitt skilt fra Carla året før, og han møtte maleren Margaret Wynnfred Williams på en av hennes kunstutstillinger. To år senere giftet de seg (Rudolph, u.å.), og Margaret, bedre kjent som Garé, fikk etter hvert i oppgave å håndtekste alle Barks’ serier.

Blant de mest kjente historiene på ti sider finner vi blant annet historiene «Pengeregn», «Statuekampen», «Tenkeboksen», «Bom! Du er hypnotisert», «Hvem-vet-hva-konkurransen», «Hunden som snakket», «Brobyggerkonkurransen», og ikke minst den historien Barks selv trakk fram da han fikk spørsmål om hvilken av sine egne historier han likte best: «Omelett». Barks’ lengre historier foregår som regel i et eksotisk miljø, og utgangspunktet er gjerne Onkel Skrue som har fått vite om en eller annen skatt, og tar med seg Donald og nevøene på skattejakt. Dette er utgangspunktet for historier som «De vises sten», Det gamle slottets hemmelighet, Det gylne skinn, Dsjengis-Khans tapte krone og Kong Salomos gruver. Barks var aldri selv ute og reiste, og inspirasjonen og bakgrunnstoffet han trengte for å lage historier fra fremmede himmelstrøk fant han i bladet National Geographic.

Pensjonisttilværelsen

30. juni 1966 pensjonerte Barks seg som aktiv tegneserieskaper (Syllwaschy, 2002). Synet hadde begynt å svikte, og etter å ha tegnet 6371 tegneseriesider for Western bestemte han seg for at nok var nok. Han fortsatte likevel å skrive manus, og skrev én lengre historie med Onkel Skrue, to med Donald, og ble hovedforfatter for det nye Hakkespettene-bladet fra 1970 til 1974. Fra 1971 begynte han også å male, og han brukte Disney-figurene som motiv inntil Disney satte en stopper for dette i 1976. Senere fikk Barks lov til å lage oljemalerier med Disney-endene igjen, og han laget totalt mer enn 120 slike malerier («Carl Barks», 2007b). Flere av disse har blitt solgt for høye summer.

Da Eisner-prisene ble opprettet i 1987, var Carl Barks, sammen med Will Eisner og Jack Kirby, en av de få som fikk æren av å vera de første som ble innlemmet i The Will Eisner Award Hall of Fame. I Norge har Barks to ganger fått Sproing-prisen for beste utanlandske serie; for «I det gamle Persia» i 1987 og for «Marco Polos skatt» i 1997. Barks hylles fortsatt verden over som en av tidenes beste tegneserieskapere.

Carl Barks hadde gjennom hele sin karriere levd en anonym tilværelse, og få visste hvem «Den gode tegneren» var. Det var ikke før i 1976 at Carl og Garé reiste på sin første tegneseriemesse, og da Barks i 1994 la ut på Europa-turné til elleve europeiske land, møtte tusenvis av ivrige fans opp. På det tidspunktet var Barks for lengst blitt verdensberømt, og ledet av managerene Bill Grandey og Kathy Morby ble Carl Barks Studio stiftet i 1993. I tillegg til Europa-turnéen, skrev Barks på dette tidspunktet manus til «Historien gjentar seg» som ble tegnet av William Van Horn. Etter en rettsak mot Grandey og Morby i 1997 ble imidlertid Carl Barks Studio oppløst («Carl Barks», 2007b). Garé gikk bort i 1993, og fram til sin død i 2000 levde Barks alene i sitt hus i Grants Pass, Oregon, ikke langt fra stedet Barks hadde vokst opp, som han og Garé hadde flyttet til i 1983 (Kylling, 2002). I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi, og 25. august 2000 døde han i en alder av 99 år.

Litteraturliste

«Carl Barks» [online], 2007a, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://en.wikipedia.org/w/index.php?titl e=Carl_Barks&oldid=155619756> [04.09.2007].

«Carl Barks» [online], 2007b, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://no.wikipedia.org/w/index.php?titl e=Carl_Barks&oldid=2650294> [04.09.2007].

Blum, G., 2002, «Fra plogjern til tegnebrett», i S. Thime (red.) Carl Barks samlede verk: Bind I, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 19-32.

Kylling, P., 2002, «Adresserne» [online], P. Kylling. Tilgjengelig fra: <http://www.cbarks.dk/adresserne.htm> [04.09.2007].

Rudolph, S, u.å., «Carl Barks’ livshistorie» [online], S. Rudolph. Tilgjengelig fra: <http://home6.inet.tele.dk/sr/barks/livshistorie/livshistorie.htm> [04.09.2007]

Syllwaschy, G, 2002, «About Carl Barks» [online], G. Syllwaschy. Tilgjengelig fra: <http://www.barksbase.de/english> [04.09.2007]

som ble tegnet av William Van Horn. Etter en rettsak mot Grandey og Morby i 1997 ble imidlertid Carl Barks Studio oppløst («Carl Barks», 2007b). Garé gikk bort i 1993, og fram til sin død i 2000 levde Barks alene i sitt hus i Grants Pass, Oregon, ikke langt fra stedet Barks hadde vokst opp, som han og Garé hadde flyttet til i 1983 (Kylling, 2002). I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi, og 25. august 2000 døde han i en alder av 99 år.