Ønsker du å bli medlem på Kvakk.no? For å hindre spam i forumet krever vi nå at du har en invitasjonskode for å registrere deg som medlem. For å få tilsendt en invitasjonskode, send en e-post til olafmoriarty krøllalfa gmail punktum com eller krice krøllalfa kvakk punktum no, og vi vil invitere deg så raskt vi kan.

Mikkes bukser

edited February 2014 in Donaldisme
Påstand: Å gjeninnføre kortbukser for Mikke er som å la Donald gjenoppta vennskapet med Gasse Gris.

Grei ut og diskutér!

Comments

  • Tja, mener Mikke skal ha kortbukser. Noen som vet hvorfor han fikk langbukser?

  • For meg er det mest naturlig at Mikke har lang-bukser, da jeg har vokst opp med den snusfornuftige detektiv-Mikke fra Tello og Murry, samt Scarpa og DeVita. Blir litt for unaturlig "retro" for meg i f.eks. Ferioli's kortbukse-historier. Samt at jeg hater inderlig Professor Statisk, men det blir en annen diskusjon :-) .

    Så, ja, jeg er enig med Karamell her. 

  • Jeg syntes også overgangen (eller tilbakegangen ...) til kortbukser var et tvilsomt grep. De kunne like gjerne begynne å tegne øynene hans som de var i Steamboat Willie!

    Jeg husker vagt en pocket-historie der Mikke må forholde seg til en uvelkommen gjest (jeg lurer på om det ikke var en tidsreisende fra fortiden, i en slags Jekyll/Hyde-omskrivning, men jeg kan ta feil). Poenget var i alle fall at Mikke, som i denne historien ennå hadde ganske fornuftige klær, slapp sin arge gjest til i klesskapet sitt for at han skulle finne seg noen klær som passet tiden han var kommet til. I en ganske morsom in-joke holdt gjesten da opp en kortbukse med knapper av den "klassiske" typen og freste irritert: "Er dette alt du har?", eller noe i den dur.

    Husker noen denne?
  • Jeg vokste opp med fryktelig kjedelige Mikke-historier. I disse hadde Mikke mer klær enn han har nå.

    Mikke var stort sett et ukentlig pliktløp for mitt vedkommende, ca to hakk over Hiawatha og Fant, siden han ble holdt flytende av sin venn og forbundsfelle Langbein.

    Det kom jo på denne tiden også Donald Pocket-bøker med bare Mikkehistorier, 10 historier på rad der det dramatiske klimakset besto i at en vantro Mikke innser at det er Svarte-Petter som står bak denne gangen også.

    Noen ordentlig magiske leseropplevelser ble det ikke før jeg kom over boka "Vi Mikke og Minni Mus" på det lokale bibliotek. Gottfredsons Mikke har tålt tidens tann!

    Da Mikke trakk frem igjen sin gamle røde shorts og gikk i barndommen på slutten av 90-tallet var det et interessant og litt friskt trekk, og heldigvis ble det lengre mellom de dørgende kjedelige detektivhistoriene.

    Men er det klærne som skaper musen? Vi fikk noen få ganske interessante og episke Mikke-historier på 00-tallet men fortsatt var det meste forutsigbart ræl fra nest nederste hylle.

    Uansett innpakning er det nok gode manus som må til om denne figuren skal fortsette å fascinere.

    Og med et Donaldblad der opplagstallet er i fritt fall spørs det om ikke musene bør være de første til å forlate det synkende flaggskip.
  • edited February 2014
    HerbertthePig: "Og med et Donaldblad der opplagstallet er i fritt fall spørs det om ikke musene bør være de første til å forlate det synkende flaggskip..." Det bør bli et RENT andeblad, mener du? Ikke noen innslag fra museuniverset overhodet?

    Det har tidligere vært nevnt at bladet kunne bli (og i noen grad har blitt) et rent "ande- OG museblad", uten noen flere innslag av Storeulv/Lilleulv, Fant, Langøre og den slags. Men å hive ut musene også ... DET er dramatisk!
  • edited February 2014
    De første Donald bladene jeg leste var fra begynnelsen av 2000-tallet og 80-tallet, så for meg gikk Mikke enten i kortbukser eller i hvit skjorte med røde bukser. Men for meg er det de røde kortbuksene som er det mest riktige. Det er disse Mikke brukte i Gottfredsons fantastiske serier, som jeg anser som noe av det beste nest etter Carl Barks. 

    Men å skulle kaste musene ut av Donald-bladet ville være et eneste stort feiltak. Selv synes jeg det er altfor lite variasjon i utvalget av figurer i dagens blader, noe som også kan bli litt kjedelig. Det burde altså komme flere historier med andre figurer en Donald. 
  • Ok, jeg mener vel egentlig bare at vi ikke trenger så mye Mikke. Vi kunne heller vente til hver gang en manusforfatter faktisk kommer opp med en historie det er vits i å fortelle.
    Det er selvfølgelig en del labre andehistorier også, og jeg ønsker ikke en overgang til månedsblad heller..

    Poenget jeg ville frem til var at det skal mer til for å redde en serie enn billige triks som lettkledde hovedpersoner.

    (Forøvrig er jeg fornøyd med at bladet ikke lenger rapporterer så mye fra sine svin på skogen. Har alltid unt ulven de stygge fleskebitene) 
  • edited February 2014
    Enig i at det vil være et stort feilgrep å fjerne Mikke fra bladet, selv om tendensen allerede er tydelig: Det blir gradvis færre Mikke-historier (han har faktisk ikke hovedrollen i en historie i hvert eneste nummer lenger), og som HerbertthePig er inne på, så er dessverre ikke veldig mange av de Egmont-produserte historiene så minneverdige heller. Forfatteren Maya Åstrup er et unntak her.
       Men jeg synes en av de største tabbene Egmont gjør i dag, er å nesten bare produsere korte Mikke-historier på ti sider eller mindre. Se på Floyd Gottfredson, som i mine øyne ennå innehar æren av å skape de beste seriene med denne figuren. Hans historier er lange og episke, med oppbygging, suspens og massevis av høydepunkter. De har gjerne også en rolig start i Mikkes hjemby før eventyret gradvis kommer i gang. Kort sagt: Gottfredsons historier har tid til å puste. Dette står i skarp kontrast til nesten alle Egmont-produserte Mikke-historier i dag, hvor mange plott som kunne hatt større potensiale klemmes malplassert inn i ti sider, eller til nød 16 hvis det er en todelt føljetong. En tydelig effekt av dette er at veldig mange av dagens Mikke-historier starter med et stort halvsidebilde hvor figurene presenterer altfor mye plott på en gang gjennom unaturlige, oppsummerende replikker. I nesten alle slike tilfeller jeg har sett ville det vært mye bedre for historien å bare ta seg tid til å vise den delen av plottet som figurene tvinges til å oppsummere. Men så klart, dét går jo ikke an, for Egmont nekter å produsere eventyrhistorier med en skikkelig lengde.
       Og dét er meget, meget synd i mine øyne. Mikkes store styrke i tegneseriene ligger i lengre, episke historier. Egmont kan gi Mikke røde kortbukser så mye de vil, men til syvende og sist er dette bare et overfladisk grep (og det føles faktisk en smule awkward når så mange av de nyere kortbuksehistoriene sliter med uinteressante manus). De kan gjøre personligheten hans mer ungdommelig og uvøren (som de har prøvd på parallelt med kortbuksene, og med skiftende hell). Men så lenge Egmont ikke innser at Mikke trenger lange eventyrserier for at personligheten hans virkelig skal skinne, tviler jeg på at disse grepene har noen stor effekt. Jeg tror faktisk det ensidige fokuset deres på kortere Mikke-serier er en av grunnene til at figuren mister mer og mer popularitet i Skandinavia. 
       Forøvrig synes jeg en av de mest interessante Mikke-serieskaperne i dag er den italienske Casty. Han er en dyktig manusforfatter og tegner med stor kjærlighet til figuren, og forlaget hans gir ham faktisk lov til å skape historier som er rundt 80 sider lange (delt i fire føljetongavsnitt i Topolino-bladet). Dette gir ham muligheten til å sende Mikke på episke og farefylte eventyr, med skikkelige mysterier og genuint truende skurker. Han tegner ellers Mikke med de vanlige langbuksene som har vært etablert i Italia i mange tiår, noe som føles helt naturlig i hans tolkning av figuren. Det viktige er at Casty skaper gode historier hvor den eventyrlige siden av Mikke vender tilbake og engasjerer oss. Så vidt jeg har forstått er seriene hans blitt godt mottatt av italienske lesere, og de fikk også en viss suksess i USA da Boom Kids lanserte dem i amerikanske blader.
       Jeg mener det er et budskap å trekke ut av dette. Mikke trenger gode serieskapere som bryr seg om ham, og han trenger ikke minst plass til å utfolde seg og dra på skikkelige eventyr. Med tanke på hvor lite Egmont prioriterer Mikke i dag, er det vel knapt å håpe på at de vil gi historiene hans flere sider... men jeg tror det er nødvendig å spille på disse styrkene til figuren hvis Mikke skal klare å overleve i bladet på lengre sikt.
  • Det er verdt å merke seg at mange av de aller nyeste Mikke-historier som har stått i DD&Co den siste tida har gått tilbake til å vise Mikke med hvit skjorte og rød langbukse, og igjen har en handling der Mikke er detektiv og skal oppklare en eller annen forbrytelse. Jeg har lagt merke til at manusene som regel er skrevet av Gorm Transgaard og har en lengde på 8 sider. I fortellerstil og handling må jeg si at de minner veldig om de Mikke-historiene en kunne lese i Donald-bladet på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet (de som ofte var tegnet av Tello).
  • edited February 2014
    Jeg er svært enig med Mesterius i at Egmont gjør en stor tabbe når de nærmest utelukkende produserer korte Mikke serier, men dette gjelder ikke bare Mikke historiene, men også Skrue og Donald historiene. Det kommer nesten ikke ut flere lange eventyrserier med Skrue & Co på skattejakt, og om det gjør det er ikke historien lenger en 24 sider, noe som ofte er for lite til at historien skal få mulighet til å utfolde seg skikkelig.

    Jeg føler at dagens spenningsserier går altfor fort frem, endene løper fra den ene begivenheten til den andre og historien drives i for stor grad av ordspill og kvikke kommentarer. Carl Barks historiene starter i likhet med Gottfredson seriene starter det som oftest rolig i Andeby før det gjøres et funn, eller noe sender endene ut på et nytt eventyr. Skattekartet ble ikke funnet allerede i første rute for og si det sånn. Dette gir en god rytme i historien, til forskjell fra de nye seriene hvor mest mulig skal fortelles på kortest mulig tid. 

    Et eksempel på en relativt ny skattejakthistorie som går for fort frem er "Hanseatisk Hurlumhei" hvor skattekartet blir funnet allerede på side to. Og deretter haster endene fra den ene destinasjonen til den andre. Historien er god, men den preges likevel av for mye reising og høyt tempo, men om den hadde fått strekke seg over mer en 24 sider hadde den kanskje vært bedre? 

    Jeg antar at Egmonts lov om at ingen historier kan være lenger en 24 sider skyldes et system. Alle historiene skal jo kunne publiseres i flere ulike blader, så da er det kanskje lettere med dette systemet? likevel reduserer dette historienes potensiale.  

    Det blir stadig lengre mellom hver gang vi ser en lang eventyrserie i Donald-bladet, noe som også gjelder opptrykk av lange spenningsserier. Men hva skyldes det? liker ikke barn i dag de lange historiene? da jeg selv var liten var det nettopp de lange historiene jeg likte best, noe jeg også gjør den dag i dag. Selv ekstraheftene som vanligvis inneholder en lang historie og derfor er et høydepunkt har den siste tiden kun inneholdt en samling med korte serier. Noe ukens vinterferie ekstra er nok et eksempel på. Riktignok inneholder den en Carl Barks klassiker og en ny interessant Mikke serie, men jeg skulle helst sett at det var en lang spenningsserie, ikke bare en samling korte komedier. 
  • edited February 2014

  • "Hanseatisk hurlumhei" hadde jo noe så pass sjeldent som TRE episoder å boltre seg på, og enda mener du det ble for lite? Kanskje manusforfatterne må ta litt av skylden; de kunne hatt færre "stasjoner" som skulle besøkes under skattejakten, og heller latt figurene være lenger på hvert sted (i alle fall fem sider i Bergen, f.eks.) Men du har jo noen poenger.

    Tenk på begynnelsen av (la oss si) "Gullhjelmen", se hvor tålmodig og grundig Barks setter opp Donald som kjeder seg, introduserer Blåøy og tar for seg funnet av skattekartet i vikingskipet, Dette gir et skikkelig solid grunnlag for den dramatiske historien som skal følge. I dagens "Egmont-stil" ville vel første rute vært Donald som stormer inn på kontoret til museumsdirektøren: "Se, jeg har funnet et slags kart som var gjemt inne i et av vikingskipene!" Maks to sider senere er vi til sjøs. Og bare GLEM det tålmodige "etterspillet" etter funnet av gullhjelmen, der snart sagt alle lar seg friste til å bli keiser av Nord-Amerika. Her skal nemlig alt gå i rasende fart på to episoder à 8 sider. Tre episoder og 24 sider er noe vi kanskje kan tillate oss en gang hvert skuddår ...

    Innser ikke Egmont at noe av det mest populære i nyere tid var Don Rosas LANGE epos? Enten det er ender eller mus, så må visse historier ganske enkelt få armslag nok til å utfolde seg. Prøv å gjenfortelle f.eks. "Mikke Mus lurer Spøkelseskladden" på 16 sider. Det ville ikke bli riktig det samme, nei ...
  • edited February 2014
    Skribent, jeg er helt enig i det du skriver her. Dagens fortsettelses-historier er ofte for kompakte og for oppjagede til å fungere så bra som Barks' og Rosas lange klassikere. Det kommer kanskje av at dagens unge lesere i større grad enn vår generasjon foretrekker korte, enkle humorserier? Se bare hvor mange som leser Pondus, Nemi, osv.
  • edited February 2014
    "Korte, enkle humorserier" er ikkje akkurat eit nytt konsept, då. Det er mange som leser / har lest Knoll og Tott, 91 Stomperud, Knøttene, Taliaferros Donald Duck, Hårek osb. òg, og då er det ikkje dagens unge lesarar det er snakk om. Korte, enkle humorseriar har ei nøkkelrolle i teikneseriehistoria -- noko som berre er logisk med tanke på at den største distribusjonskanalen mediet har hatt har vore dagsstriper i avisene.

    Dei mest kompakte og oppjaga historiene eg kan hugsa å ha lest stod forresten i DD 1/1948. Dei som var basert på teiknefilmar og komprimerte ein film på mange minutt ned til ei side -- Mikke på kriseball og Langbein på andejakt. DET var komprimert, det.
Sign In or Register to comment.

Hei sveis! Ja, her ser du meg! Er du ikke glad for å treffe meg?

Det ser ut som om du er ny her. Om du vil kome i gong, trykk på ein av desse knappane!

Har du lest forumreglane?