Daniel Branca var argentineren som på slutten av 70-tallet relativt tilfeldig endte opp med å bli Donald-tegner, men som snart viste seg å bli en av de dyktigste blant alle dem som har tegnet serien. Med fokus på kvalitet framfor kvantitet har Branca skaffet seg mange venner.

Daniel Branca ble født i den argentinske hovedstaden Buenos Aires 7. desember 1951 («Daniel Branca», 2007). Allerede som fireåring var det tydelig at den unge Daniel kom til å bli en stor tegner, og han elsket å tegne kniver og gafler og alt mulig annet som befant seg rundt han. Han tegnet også Disney-figurer, men hadde på den tida ikke noe stort ønske om å bli profesjonell Disney-tegner («Daniel Branca», 2005).

Animasjon og tegneserier i Argentina

Da han som 16-åring var ferdig med både grunnskole og kunststudier i Buenos Aires («Daniel Branca», u.å) fikk han jobb i et reklamebyrå der han arbeidet som assisterende animatør («Daniel Branca», 2006) og var med på å produsere flere animerte reklamesnutter for ulike produkter. Få år etter, i 1969, ventet imidlertid større oppgaver. Etter å ha blitt en del av tegneren Carlos Constantinis’ team, fikk han blant annet være med på å animere serien Doña Tele for TV-programmet Zapato Roto. Serien besto av en rekke kortfilmer på cirka ett minutt, og det var altså slike filmer Branca var med på å lage (Houlberg Hansen, 2006, s. 4). I 1971 fikk Constantini i oppdrag å lage et fast tegneserietillegg til barnebladet Biliken, og Branca og de andre animatørene i teamet ble involvert i prosjektet. Branca hadde allerede inngått et tett samarbeid med kollegaen Oscar Fernández, og etter å ha mottatt manus fra forfatteren Silvia Bolster tegnet de sammen historiene om Doña Tele, Barbeta og Grunchi for dette tegneserietillegget, som gikk under navnet El Clan de Mac Perro. Branca og Fernzández samarbeidet også på flere andre serier, for eksempel El Sátiro Virgen, som de på manus fra Oskar Blotta tegnet for bladet Satiricón («Daniel Branca», 2006). Sammen med forfatter Enrique Pint fikk Branca og Fernández også i oppdrag fra Biliken å blåse liv i eventyrserien El Mono Relojero som handlet om en ape som reiser gjennom tid og rom ved hjelp av en magisk klokke. Branca og Fernández tegnet serien fram til 1976 før den gikk inn (Houlberg Hansen, 2006, s. 4-5).

Til Barcelona og nye utfordringer

Branca og Fernández bestemte seg nå (fortsatt i 1976) for å søke lykken i den spanske byen Barcelona, hvor det både fantes en rekke forlag og tegnestudioer hvor det jobbet flere latinamerikanske tegnere. Det største forlaget i byen, Bruguera, var ikke sen om å ansette både Fernández og Branca, som snart samarbeidet om tegningene på to av forlagets serier. Foruten ridderparodien Caramelot, tegnet de to også serien Sir Bombin, og resultatet av samarbeidet kom etter hvert på trykk i bladene Zipi Zape og Gaby, Miliki y Fofito («Daniel Branca», 2006). I tillegg ble Branca dette året satt til å lage illustrasjoner til malebøker for barn (Houlberg Hansen, 2006).

Det tette samarbeidet mellom Branca og Oscar Fernández tok slutt i overgangen fra 1976 til 1977, men ironisk nok endte de opp med å gjøre nøyaktig det samme etter det også. Fernández fikk seg jobb i tegnestudioet Studio Recreo, ledet av Francesc Bargadá Subirats og José Ferrer («Studio Recreo», u.å). Da studioet blant annet produserte et stort antall sider med Disney-tegneserier for både det danske forlaget Gutenberghus (nå Egmont) og det italienske Mondadori, var dette også noe Fernández ble satt til å gjøre. Daniel Branca, på sin side, fikk i stedet jobb i et av de andre tegnestudioene i byen: Bardon Art. Også dette studioet leverte Disney-serier, og det tok ikke lang tid før Branca ble oppdaget av Gutenberghus’ art director Curt Smed på en av hans jevnlige reiser til Barcelona (Houlberg Hansen, 2006). Slik endte Branca opp med den jobben han ikke hadde noe spesielt stort ønske om å drive med i sin ungdom: tegne Disney-serier. Årene som kom skulle likevel gjøre han til en av de beste og mest respekterte innenfor området.

Disney-serier

Til å begynne med måtte imidlertid Branca nøye seg med å tegne kortere historier, ikke lengre enn 8 sider. Det var før de danske redaktørene skjønte hvilket talent han hadde. Den 17 sider lange historien «Reinsdyr i fleng» (med plott av norske Terje Bomann-Larsen) var Brancas første lengre Disney-historie, og historier som «Den mystiske hagen» og «Skatten på havbunnen», begge med plott av danske Werner Wejp-Olsen, fulgte ikke lenge etter. Når Gutenberghus etter hvert også begynte å knytte seg til flere britiske forfattere, fikk Branca i ansvar å tegne flere av historiene disse skrev, for eksempel «En sunn sjel i et sunt legeme» av Fleksnes-skaperne Alan Simpson og Ray Galton («Daniel Branca» u.å).

Tegnearbeidet for danske Gutenberghus gjennom sitt tegnestudio Bardon Art fortsatte fram til 1982, da Branca bestemte seg for å ta en pause fra tegneseriene. Da flyttet han til Paris for å studere malerkunst. Her hadde han også flere utstillinger, der maleriene hans både var inspirert av symbolisme og kristne ikoner, og malt i en konstruktivistisk og kubistisk stil. Med andre ord brukte han disse pauseårene, fra 1982 til 1984, på noe ganske annet enn snakkende ender. Da han var i 1984 var ferdig med studiene flyttet han til Mallorca, og bestemte seg for å gjenoppta kontakten med Gutenberghus. Dermed fortsatte Branca med å tegne Disney-tegneserier, men nå i direkte kontakt med Gutenberghus i stedet for via Bardon Art. Branca fortsatte likevel å male ved siden av, og stilte med jevne mellomrom ut sine oljemalerier på lokale gallerier («Daniel Branca», 2005). At han kunne fortsette arbeidet med maleriene ved siden av jobben som Donald-tegner, gjorde det også mer lystbetont å tegne Donald enn det hadde vært i starten. Han bestemte seg nemlig for å sette ned arbeidstempoet, og legge mer innsats inn i det arbeidet han gjorde. På begynnelsen av 90-tallet skal Branca ha uttalt: «I begynnelsen masseproduserte jeg sider. Men så fant jeg ut at jeg måtte sette farten litt ned slik at jeg kunne holde en bedre kvalitet» (Houlberg Hansen, 2006, s.7). Dette gjorde sitt til at Branca etter hvert begynte å tegne i en mye mer dynamisk stil, og når Disney-seriene etter hvert ble mer en hobby ved siden av maleriene enn det som var hovedarbeidet hans, ble han også i stand til å legge mer vekt på variasjon og nye uttrykksmåter enn han hadde hatt mulighet til i starten.

I 1995 flyttet Branca tilbake til Buenos Aires og Argentina, og begynte da også å trene opp nye tegnetalenter i sitt nye tegnestudio. To av disse, José Massaroli og Wanda Gattino, har begge blitt Donald-tegnere for Egmont og tegner i en stil som kan ligne på Brancas egen. Branca fortsatte også selv å tegne historier, men nå med en produksjon på ikke mer enn 50 sider i året (Houlberg Hansen, 2006). 28. januar 2005 tok imidlertid Brancas produksjon og liv en altfor brå slutt, da han døde av et hjerteinfarkt i en alder av 53 år. Daniel Branca vil bli husket som en av de dyktigste tegnerne som har tegnet Donald.

Litteraturliste

«Daniel Branca» [online], 2005, Egmont Ehapa Verlag. Tilgjengelig fra <http://www.ehapa.de/comicnews/zeichner/danielbranca.html> [03.10.07].

«Daniel Branca» [online], 2006 i Lambiek Comiclopedia. Lambiek. Tilgjengelig fra: <http://www.lambiek.net/artists/b/branca_d.htm> [03.10.07].

«Daniel Branca» [online], 2007, i Duckipedia. Duckipedia. Tilgjengelig fra <http://www.duckipedia.de/ index.php?title=Daniel_Branca &oldid=29012> [03.10.07].

«Daniel Branca» [online], u.å., i COA-søkemotoren (I.N.D.U.C.K.S.): Verdensomspennende database over Disney-tegneserier, I.N.D.U.C.K.S. Tilgjengelig fra: <http://coa.inducks.org/creator.php?c=DBr> [03.10.07].

Houlberg Hansen, N. «Daniel Branca – mannen med den sprelske streken», i Thime, S. og T. Tornes (red), Daniel Branca, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 4-8.

«Studio Recreo» [online], u.å., i COA-søkemotoren (I.N.D.U.C.K.S.): Verdensomspennende database over Disney-tegneserier, I.N.D.U.C.K.S. Tilgjengelig fra: <http://coa.inducks.org/studio.php?c=Rec> [03.10.07].