Ukens blad er litt mindre reprisetynget enn forrige, men det er en gammel klassiker av Lustig/Branca som ender opp som bladets høydepunkt. To snedige historier av Maya Åstrup er også verdt å nevne. Vi får ikke julestemning av ukens julehistorie, men det er jo ennå to uker igjen!

Siden det snart er jul er ukens åpningshistorie en julehistorie. Den er skrevet av Janet Gilbert og tegnet av Miguel, og er nokså tåpelig. Donald har ikke råd til gave til nevøene, og prøver å ta seg jobb som nisse. Dere vet, en sånn som tar små barn på fanget for å høre på ønskene deres (ikke så vanlig fenomen her hjemme). Men siden han er liten og spjælete, kan han se langt etter den jobben. Istedenfor pantsetter han huset, leier et lokale og satser alt på å modernisere nissekonseptet.

Donald tester ut «drive in-nissen», «Supernissen» (med en drakt som har pupper) og til slutt «Robotnissen». Ting går dårlig, men siden dette tross alt er en koselig julehistorie, ordner ting seg likevel. Bortsett fra for leseren, som synes at både Donald og nissene hans er altfor dumme. Det er også mulig at historien fungerer dårlig for vårt vedkommende på grunn av lav gjenkjennelsesfaktor.

For noen uker siden anmeldte vi et blad med en kort Svarte-Petter-historie, skrevet av Maya Åstrup og tegnet av Fabrizio Petrossi. Den historien var søt nok, men vi lot oss ikke imponere helt inn i ryggmargen. I dette bladet fikk vi oss imidlertid en overraskelse: Her er ikke mindre enn to tresiders Svarte-Petter-historier signert samme duo. Alle de tre følger nesten nøyaktig samme oppbygging og har samme punchline. Vi aner et mønster. Hva er dette? Er disse seriene laget for et bestemt formål? Vi vet ikke, men informasjon mottas med takk.

Dette er heller ikke et blad uten repriser. Denne gangen får vi (i tillegg til fortsettelseshistorien) en klassiker av John Lustig og Branca. «Grinebiternes konge» leste vi først i DD&Co i 1998. Historien går ut på at Skrue er sint, kommer i krangel med en skikkelig surpomp, og ender opp blant drager og romvesner på noe som ser ut som en krysning mellom Tivoli og ComiCon. Dette gir forbløffende stor mening når man leser historien. Mye av moroa her ligger i Brancas detaljer og finurligheter, for eksempel ser vi Magica stå tilfeldig i bakgrunnen i en rute. Hadde alt nytt Donald-stoff holdt samme kvalitet som dette, hadde vi vært lykkelige og euforiske døgnet rundt.

En liten ensider av Jan Kruse og Carmen Peréz er trivelig lesning. Deretter blir vi mest forvirret, når vi leser «Donald Duck i børsmarkedets uberegnelige grep» av Dave Rawson og Eli Leon. Førstnevnte er en gammel traver, viser et søk på INDUCKS, men vi har visst aldri snappet opp navnet hans før. Tegner Leon derimot har vi bedre unnskyldning for å ikke ha merket oss før: Selv om han har vært aktiv siden 1970-tallet, har bare fire av hans historier stått på trykk i Norge, og ikke nødvendigvis i de mest kjente utgivelsene.

Så det er altså to veteraner vi har med å gjøre. Da virker det litt pussig at historien er så rar som den er. Donald skal tjene seg rik på børsen, og bestiller et brevkurs som skal gjøre ham til ekspert. Oppskriften (perfeksjonert av Donald) er slik: Først reise rundt til aktuelle aksjeselskaper og still ledelsen de merkeligste spørsmål («Hvis du måtte være en fisk, hvilken ville det vært?»). Deretter sette seg ved PC-en og taste noen tall i blinde. Og vips, penger på konto.

Det svake ved historien er ikke plottet (vi har lest gode historier med mye rarere grunnfortelling, for eksempel tidligere nevnte Lustig/Branca-historie). Det er snarere at historien blir veldig monoton og tekstdrevet. Dette kunne jo like gjerne vært en ren tekstfortelling. Det er også lite variasjon i tegningene. Mange ruter på rad av samme motiv, med samme avstand og samme bakgrunnsfarge blir for tamt. I store deler av historien er Donald den eneste personen som er med, noe som gjør monotonien enda tydeligere. Det hjelper heller ikke at historien etter hvert gir veldig lite mening.

Del to av Løkling/Nærum/Midthun-historien «Donald med hammeren» (sist sett i juleheftet fra noen år siden) er svakere enn del en. Her blir det også litt vel mye tekst, og (et evig problem i disse historiene) altfor glupe nevøer. Vi synes også det er litt teit at alle de norrøne gudene bor i en vulkan på Island, men det er kanskje en usaklig innvending. Mindre troverdig virker det dog at selveste Odin lar seg fange, i en bisetning så å si, av dumme jotner han burde knertet så lett som så. Avslutningen får vi neste uke.

Helt til slutt en litt dum ensider av Mark & Laura Shaw som man nesten får litt vondt av å lese (ikke fordi den er dårlig, men fordi det går dårlig).