Ukens blad er godt over gjennomsnittlig, med Mikke-fødselsdagshistorien av Maya Åstrup og Ferioli som høydepunktet. De to siste historiene i bladet er repriser, men vi tåler et gjensyn med begge.

Julen er over oss! I alle fall er det juletre på forsiden av ukens blad, og årets adventskalender fulgte med. Adventskalenderen kjører samme stil som den har gjort i mange år. Vi griper oss i å savne de mer «spesielt utformede» kaldenderne som fulgte med i vår barndom, men en småkjedelig kalender er bedre enn ingen kalender.

Ellers er bladets innhold heldigvis julefritt. Åpningshistorien, «Elefanteri» av Arthur De Wolf/Marsal, er en helt ok historie, men likevel en av de svakere i bladet. Hakkespettene har ansvar for en flokk elefanter som skal paradere til ære for en besøkende sultan. Skrue hjelper til, for å innynde seg på sultanen. Dessverre blir peanøttbestillingen hans levert til pengebingen istedenfor til fotballstadionet der elefantene holdes. Donald, derimot, kjører rundt med et lass mus som skal teste ost på ostefabrikken.

Her kan det skje mye. Kombinasjonen mus og elefanter er jo en klassiker, men det tar lang tid før vi kommer så langt. Et mer akutt problem er at onkel Skrue kommer i skade for å skru på lyd- og lysanlegget på stadion, og elefantene får panikk. De flykter ut i Andebys gater, og hakkespettene må forsøke å fange dem inn igjen.

Vi synes historien er grei, men den forblir litt uforløst. Ville elefanter, mus, en vanskelig sultan, peanøtter på avveie og en elefant som forelsker seg i Donald — det må da være mulig å få noe mer spektakulært ut av dette? Dette virker også som en typisk «alt som kan gå galt, går galt»-historie, men det er ubrukt potensiale her. Først og fremst kunne tegningene vært morsommere og med mer elefanter på, de har nemlig en tendens til å befinne seg off-screen.

Bladets høydepunkt er Mikke-jubileumshistorien «Mikke blir grusom», med manus av Maya Åstrup og tegninger av Ferioli, og dessuten med Donald i hovedrollen. Her er det mange fine replikker, god spenning som går litt utenom det vi vanligvis finner i Donald-bladet (men ikke så veldig — noe av det mest atypiske er at det er med en do). Ferioli er som skapt for slike tegneoppdrag. (For de som vil ha mer Mikke/Donald/Ferioli, kjøp den ferskeste Donald-pocketen — den inneholder en herlig Hobbiten-parodi skrevet av Pat & Carol McGreal.)

Historien starter med Donald som sparker opp døren hos Mikke, med en stor bursdagskake i anledning dagen. Men der finner han ingen Mikke, bare en veltet stol, frokost på gulvet — og en fortvilet Svarte-Petter. Det er han som har kidnappet Mikke, men på oppdrag for en mystisk fyr ved navn «Mesteren». Det viste seg etterpå at denne Mesteren var ingen ringere enn Spøkelseskladden, og at hans planer for Mikke — og resten av verden — ikke var hyggelige, ikke engang for Svarte-Petter.

Svarte-Petter selv er for feig til å gjøre noe, så Donald får med seg Langbein til stedet der Mikke holdes fanget. Vi vil ikke røpe her verken hva Kladden har planlagt, eller hvordan våre helter redder dagen. Selv om denne historien er forholdsvis kort (10 sider, «Med Kladden på hjernen» av samme forfatter og tegner var 16), får vi en gjennomtenkt og spennende fortelling.

Noe av det festligste er de mange artige replikkene. Donald er litt ambivalent i sitt forhold til Mikke, han mener musen er litt vel for perfekt. Når han ikke finner Mikke hjemme, sier han «Typisk Mikke! Han holder seg selvsagt for god til å feire sin egen bursdag.» Svarte-Petter insisterer «Du og vennene dine må gjøre noe! Dere er de gode!» Spøkelseskladden omtaler Donald og Langbein som «Tosken og tomsingen». Og så videre.

Vi stusser imidlertid litt på universet. Alle karakterene her unntatt Donald hører hjemme i muse-verdenen, så hvorfor møter Donald en fremmed politimann istedenfor gode, gamle Fiks? Kanskje fordi Fiks ville tatt Donald seriøst, men vi savner ham litt likevel.

En kort historie med Petter Smart og Skrue (Evert Geradts/Mau Heymans) er småmorsom. Så får vi en seks-siders historie om Magica, som har begynt å drive en liten butikk for heksesaker. En kunde viser seg å være i besittelse av et «dodoegg», som kan brukes i et millionærbrygg. Magica bryter sannsynligvis all butikk-etikette når hun gjør alt for å stjele dette egget. Bortsett fra at vi ikke skjønner hvorfor egget heter «dodoegg» når det burde hett «dronteegg», er historien ganske morsom, mye fordi nevnte kunde er nokså komisk.

Ferioli er representert med enda en historie i bladet, denne er skrevet av vår egen Olaf Moriarty Solstrand og handler om at Donald får sparken hele tiden. Det er jo gammelt nytt, men her er mye fokus på selve sparkingen. Det ser ut som om de fleste som sparker ham, gjør det med en viss nytelse og et ondt glis. «Jeg tok deg inn igjen bare for å gjøre dette [sparket] en gang til!» og «Dette har jeg sett frem til siden jeg ansatte deg!» er noen av replikkene som følger med fotavtrykkene på Donalds bakende. Så hva kan Donald gjøre …

Ukens fortsettelseshistorie er et opptrykk av «Sulten Sultan» som tidligere har stått i DD&Co i 1998. Historien har manus av Paul Halas/Jack Sutter og tegninger av Vicar. Onkel Skrue bruker verdens mest bortskjemte katt, Sultan, til å reklamere for kattematen han produserer. Men når Sultan plutselig ikke vil ha maten lenger, er gode råd dyre. Et dyrlegebesøk senere (med en gjensyn med dyrlegen fra denne klassikeren) legger våre helter ut på jakt etter en mystisk plante som er uimotståelig for katter. Hvordan det går, får vi lese mer om neste uke!

Helt til slutt får vi en sjarmerende Gottfredson-historie med Mikke og Minni som titter i slektsalbumet.