På ukens forside står det noe så sjeldent som «Klara Ku-klassiker!» Jaha, tenker du kanskje, men denne historien er riktig så morsom. Mange andre godbiter gjør at dette bladet er vel verdt pengene.

Talentkonkurranser er et yndet tema i donaldhistorier. Den første historien denne uken («Skjulte talenter» av Evert Geradts og Sander Gulien) starter med at Donald og nevøene ser på en talentkonkurranse i fjernsynet. Ole, Dole og Doffen er svært fornøyd siden favorittgruppen deres (Kvakkverk) er med, mens Donald — i kjent stil — irriterer seg over at alle deltakerne er helt håpløse og slår fast at han kunne gjort det mye bedre selv.

Dermed går det som det må gå: Donald bestemmer seg for å bli med i talentkonkurransen — han må bare finne ut hvilket talent han skal opptre med. Han forsøker seg (med lite hell) på både sang, hasardiøse balansekunster, agurkkutting ved karateslag og sikkert en hel del andre ting før han finner frem til sitt virkelige talent. (Dollys reaksjon første gang hun får se Donald øve på talentet sitt er fantastisk: «Mildeste! Nå har det rablet for ham.»)

Det er blitt plass til mye moro i historiens seks sider. Selv om mange av hendelsene minner om ting vi har sett før, blir det aldri forutsigbart: hver side byr på en ny uventet vending, og det er aldri godt å si hvordan det hele kommer til å ende.

Onkel Skrue skal kjøpe et vakkert naturområde i historien «Et lønnsomt slag for miljøet» (Pat & Carol McGreal/Rodriques). Området inneholder flere mineraler som Skrue kan tjene masse penger på, men det inneholder også etter sigende verdens eneste rødfotede knysker. Som ingen har sett, men to naturvernere prøver å overtale Skrue til å la området være i fred,

Historien minner naturlig nok noe om Barks-klassikeren «Onkel Skrue og pygméindianernes land», bare mye kortere og uten pygmeer. Som den er naturligvis dette også en historie med moral. Men som gamle medlemmer av Natur og Ungdom synes vi likevel slutten er litt på kanten.

Den annonserte Klara Ku-klassikeren viser seg å være en Minni Mus-historie, uten tittel, signert Carl Fallberg og Jack Bradbury. Fallberg er en mann som mestrer å skrive komedie, og Bradbury er en av de (glemte?) mesterne som godt kunne vært mer på trykk i DD&Co. Denne historien har stått en del ganger på norsk, men i Donald-bladet har den ikke vært siden 1957.

Temaet for historien er enkelt: Klara og Minni drømmer om å bli filmstjerner, og når de overhører en samtale mellom en filmjournalist og en som er «på jakt etter stjerner», skjønner vi jo mye av det som kommer til å skje: Damene kommer til å tabbe seg ut, og i bunn ligger det helt sikkert en dum misforståelse. Stjernejakt kan jo være så mangt.

Minni og Klara er riktig så søte, på grensen til det idiotiske. Med fullstendig mangel på talent og trening framfører de sine glansnumre fra skoledagene («Vi brukte visst ikke levende hester på skolen! Gjorde vil vel, Minni?»), mens stjernetitteren er nokså lykkelig uvitende om deres eksistens.

Det eneste minuset er at det må være noe tull med oversettelsen. Det er flere store snakkebobler med veldig lite tekst i, for eksemepel en av sangene som kun har teksten «Vi er fulle av pepp…» i en veldig stor boble. Vi har dessverre ingen andre versjoner å sammenlikne med (minst av alt den amerikanske, som kun har blitt utgitt én gang).

Bladets dårligste historie er den korte Ole, Dole og Doffen-historien «Dyrebare foredrag». Den har ikke så mye poeng.

Noel Van Horn har bidratt med en i kjent stil ganske psykedelisk historie, om Anton og en kvinne ved navn Frøken Månestråle. Denne er horoskopforfatter og nokså opptatt av det overnaturlige. Her får vi en pen dose magi, altså, selv om det er litt uklart om magien er ekte eller ikke. Månestråle prøver å stjele Antons hell, først ved å utnytte dagens horoskop, og så ved et underlig rituale. Heldigvis for Anton vet han noe som Frøken Månestråle ikke vet, men at hun ikke vet det, må vel karakteriseres som slendrian. En OK historie som kanskje roter seg litt bort underveis.

Slutten på fortsettelseshistorien «Den helt unike B-gjengkaren» (Sune Troelstrup/Ferraris) lever opp til første del. Som vi husker, var én av B-gjengmedlemmene «ansatt» av en genial professor, som bare ville ha den aller beste av de tre. De to andre er triste og forsmådde, og når de prøver å vinne broren sin tilbake, blir de møtt av en hær med B-gjengkloner! Her forlot vi våre antihelter forrige uke.

Denne uken ser vi at professoren hadde nokså onde hensikter. Selv om han prøvde å så splid mellom de tre brødrene, er det den lojale B-gjengmentaliteten han utnytter i klonene sine. De er skremmende tomme i blikkene sine. Det er også gøy at vi helt oppriktig heier på B-gjengen, og at de er fremstilt som en veldig sammensveiset gjeng men samtidig nokså dumme, så vi får litt å humre av. Så får det heller være at det dukker opp noen juridiske krumspring på slutten som ikke holder vann.