I ukens blad finner vi valgrelatert stoff, noen gode historier, og noen historier vi sikkert glemmer før neste uke. Rota-tegnet fortsettelseshistorie med Panchito Pistoles har et visst potensiale.

Enden er nær! Eller i alle fall er enden på valgkampen nær, og hva utfallet blir, er uvisst. I dag fikk vi to ting i postkassen: Donald-bladet, og en valgkampavis for Fremskrittspartiet. På bussen på vei hjem fra jobb ble vi overvåket av både KrF-lederen og selveste statsministeren, begge med maniske smil og banal retorikk. Høyre har vært på døren vår og forsøkt å bestikke oss med boller, og nede i sentrum er det umulig å bevege seg langs en av de sentrale gatene fordi man blir overfalt av alt fra pensjonister til pirater. Så kan man kanskje få litt fred fra dette marerittet, og heller slappe av med et u-politisk og saklig Donald-blad? Hånei. Dette er nemlig valg-nummeret.

Ok, det er bare én valghistorie, men det er mer enn nok. Gorm Transgaard har skrevet og Maxi har tegnet «Rundhåndet valgkamp», der onkel Skrue er så oppgitt over ordførerens sløsing med skattepengene (les: Skrues skattepenger) at han stiller til valg selv. Med seg har han Donald som valgkampleder. Historien er uhyggelig lik denne (som faktisk ikke ble utgitt i forbindelse med et valg!), så vi gir ingen original-poeng her.

Noen artige scener underveis er det. Som for eksempel når ordførerkanditat Åle Åmerud holder tale for folket: «Ikke bare vil jeg senke skattene, jeg vil også bevilge flere penger til skoler, sykehus og veier!» En tilskuer spør: «Men er det ikke skattepengene som betaler slikt?» og Åmerud svarer: «Et ypperlig spørsmål som jeg skal besvare etter hvert …» Vel, om ikke annet har han en mer gjennomtenkt politisk profil enn onkel Skrue har.

Til slutt i bladet får vi en donaldifisert presentasjon av noen viktige partier og deres ledere og slagord. Denne er heller ikke så veldig morsom, men vi morer oss med å forsøke å kjenne igjen hvilke historier partileder-portrettene er hentet fra (eller i det minste hvem som har tegnet). Den tussete W. van Horn-tegnede damen som representerer Senterpartiets Liv Signe Navarsete er forresten ikke helt ulik henne … Vi synes for øvrig at denne siden hadde vært morsommere dersom det hadde vært en viss sammenheng mellom partinavn/slagord og det de tilsvarende ekte partiene faktisk står for, men det er kanskje vanskelig å få til.

Og så var det det u-valgkamprelaterte innholdet. Først en Donald-historie skrevet av Mark & Laura Shaw, og tegnet av Noel van Horn. «Bildebevis» handler om et mystisk monster som har blitt observert i Andebyskogen. Det er bare det at monsteret skifter utseende fra observasjon til observasjon! Er det et kjempeekorn, en ørn med hjortebein, eller en gigantisk frosk? Ordføreren (neida, vi blir egentlig aldri kvitt politikerne) utlyser en fotokonkurranse, og Donald stiller til start med den nye smart-telefonen sin.

Plottet i denne historien (inkludert forklaringen på monsteret) kunne blitt en ganske bra Doctor Who-episode, og det er et kvalitetstegn. Smått underholdende, og Donald er akkurat passe dum og modig.

Vi får mer hverdagslig stoff i Mikke-historien «Dansefot» (Evert Geradts/Carmen Pérez). Minni og Klara vil ut og danse i kveld, men Klaus prøver å snike seg unna — han har jo planlagt fisketur. Historien er bare fire sider lang og nokså forutsigbar, men vi liker den likevel. Pene tegninger og ganske småmorsom.

Barks-klassikeren «Ny gårdsgutt», den der Bestemor Duck får en elefant i gave av onkel Skrue og senere havner i klammeri med Storeulv, er alltid hyggelig å lese. Denne historien har faktisk ikke stått så mange ganger på norsk.

Lars Jensen og Rodriques står bak Petter Smart-historien «En særling av en lærling». Rodriques tegner som alltid ypperlig, men historien fremstår som litt meningsløs — den har i alle fall en ganske dum slutt. Et fint gjensyn med en søt Murry-ensider veier opp.

Ukens fortsettelseshistorie er første del av «Hjertebank og bankran», med manus av Lars Jensen og tegninger av Marco Rota. Donald og nevøene er på bilferie i Mexico, og der støter de tilfeldigvis på Donalds gamle venn Panchito Pistoles. Panchito har et problem: han har fått jobb som vakt for «den lokale banco». Det synes han er fryktelig kjedelig, siden ingen har forsøkt å rane banken hittil. Dessuten ville han mye heller brukt tiden sin på å fly etter en «maravillosa ung señorita» ved navn Rosita.

Etter litt overtalelse blir det til at Donald overtar vaktjobben. Det går ikke særlig bra: Donald sovner og banken blir ranet. Heldigvis er Ole, Dole og Doffen både våkne og observante, og idet vi kommer til «fortsettelse følger» har de et spor å gå etter.

Historien virker både spennende og artig, men den flyter ikke like godt hele tiden. Side to er full av tekst, der Panchito forteller om problemene sine på en i overkant ordrik måte, uten at det skjer noe som helst.

Marco Rotas tegninger er fine, selv om vi mener han har tegnet mye bedre før.