Enda et sommer-nummer har ankommet, og heldigvis er dette bladet bedre enn det forrige. Ukens sommerlesning er «Donald Duck og sjøormen», ukens positive overraskelser er åpningshistorien og en historie med selveste Birgitte.

Åpningshistorien «Blomsterbråk» er skrevet av Gorm Transgaard og Marius Molaug. Sistnevnte debuterer vel med dette på trykk som Donald-forfatter, men han er på ingen måte et ukjent navn — han har vært redaktør for Donald Duck & Co en stund. Historien er tegnet av Bas Heymans og er ganske artig.

Det er tid for den årlige blomsterdyrkekonkurransen i Andeby, og Donalds vinnersjanser daler for hver gang naboens kaniner kommer inn i hagen hans. Hvordan skal han få beskyttet blomstene sine? Løsningen blir å kjøpe en kjempegnafser, verdens største kjøttetende plante. Planten er ca. dobbelt så høy som Donald, har en diger kjeft og et glupsk blikk (ja, naturligvis har planten øyne). Og den er konstant sulten.

Dette blir det selvfølgelig mye moro av. Vi aner jo hvordan dette kan gå, slutten på historien er ingen overraskelse. Men det er gjennomført komisk fra start til slutt. Utvalgte høydepunkter er når kjøtteterplanten spiser noen av kaninene som har plaget Donald, og når den spiser kotelett-kjolen til Lady bæ-bæ («Hvem er det? Robert Plant?»).

På siste side i bladet er det en konkurranse hvor man kan vinne en helt ekte kjøttspiserplante. Alle som er plaget av kaniner oppfordres til å delta. Vi andre får klare oss med de mer norske variantene tettegress og soldogg, som ganske sikkert vokser på en myr eller i en strandkant nær deg.

En kort Petter Smart-historie hører med, i dette bladet får vi «Et henrivende blikk» av Kai Vainiomäki og Rodriques. Petter har oppfunnet noen store briller som gjør at han kan flytte på gjenstander, bare han stirrer hardt nok på dem. Noen artige scener (særlig nest siste rute), og en litt original problemstilling.

«En uke med …» er kjærkommen lesing. Denne gangen får vi Taliaferro-striper med sommerferie som tema. Mange av rutene er utvidet for at stripene skal bruke to linjer istedenfor én, men det er ikke noe problem.

Og så var det Birgitte. Det er ikke en karakter vi ser så ofte i Donald Duck & Co — hun ble i sin tid skapt av Romano Scarpa, og holder seg i Norge stort sett til Donald-pocket. Men denne historien, «… så hatten passer», er skrevet av Maya Åstrup og tegnet av Ferioli, så den er ganske lite italiensk. Til gjengjeld refererer den hemningsløst til Birgittes aller første opptreden, historien Den siste balabu (1960, på norsk i DP 43 og en temapocket fra i fjor). Så det er ingen tvil om at dette er en vaskeekte Birgitte-hyllest.

Vi som er flasket opp på Barks og Rosa er vant til at kvinnen i Skrues liv er Gyldne Gulda. Gulda og Birgitte er to damer som begge er ganske driftige, og begge kan være kyniske om det trengs. Men oppførselen deres overfor Skrue er så ulik som den kan være. Gulda er isdronningen, Birgitte løper etter Skrue mens hun kaller ham tåpelige ting som «Skruebassen». Men la oss nå glemme Gulda et øyeblikk, og akseptere at Birgitte har en rolle i Skrues liv.

«… så hatten passer» starter med at Skrue er nervøs, enda det ikke er verken dagen før børskrakket eller tid for storrengjøring. Det er Birgittes bursdag, og da forventer hun å få en hatt fra Skrue. Men i motsetning til alle tidligere år, har hun ikke sendt ham en hattekatalog denne gangen. Skrue tror at Birgitte prøver å psyke ham ut, så han forsøker å finne ut hva hun pønsker på.

At dette er en god historie, er det ingen tvil om. Maya Åstrup har som vanlig stålkontroll, og selv om det ikke er særlig til action her (men til gjengjeld svært mye tekst), så glir historien sømløst, godt hjulpet av Feriolis fine tegninger. Slike historier ser vi gjerne flere av.

Gaute Moe er også representert i bladet, med en seks sider lang historie om aksjer, tegnet av Bas Heymans. Donald vil begynne å spekulere i aksjer, for det gjør alle andre, og rike blir de. Onkel Skrue er skeptisk, og Petter Smart trenger en investor. En helt grei historie.

Som fortsettelseshistorie får vi andre og siste del av Vicar-historien Når nøden er størst…. Historien er enkel og grei, men morsom nok. Som i den første delen er det primært Petter Smart historien handler om, og det føles som om Skrue er tatt med bare for at det skal være noen til å kommentere det Petter gjør.

Et høydepunkt er når Petter og Skrue er tatt til fange av ville indianere, og Petter prøver seg på det eldgamle trikset med å utnytte at han vet at det snart skal bli solformørkelse: «Hør etter! Hvis dere ikke setter fri meg og den stuttvokste tassen med hvitt kinskjegg, vil jeg få solen til å forsvinne om fem minutter!». Indianernes reaksjon på dette er fabelaktig!

Barks-klassikeren «Donald Duck og sjøormen» har vi lest mange ganger, men den er alltid festlig. Særlig liker vi den elegante introen, med Ole, Dole og Doffen som beundrer berømte og vellykkede menn, og hvordan historien plukker opp dette på slutten igjen. Dette er god fortellerkunst! En annen indikator på hvor tidløs Barks er: Forsiden, tegnet av Carl Buettner (tror INDUCKS), ser gammeldags ut, men Barks» tegninger gir overhodet ikke noe slikt inntrykk. Nei, hva skal man si, ingen over, ingen ved siden …