I ukens blad finner vi Langbein som gorilla med stygg språkbruk, en alternativ energikilde for matlaging, en farlig fortryllende fortsettelseshistorieavslutning, og et underlig gult dyr med svarte prikker og lang hale. Huba hopp!

Siden i morgen er selveste 1. mai, dumpet ukens blad ned i postkassen allerede i dag, en tirsdag. Det var jo fint, så slipper vi å vente en dag ekstra. Bladet er heller ikke dårlig, her er det mye morsomt (og litt småsært) lesestoff.

Selv om vi egentlig abonnerer «uten/ohne gimmick», som det så kjekt pleier å stå, fikk vi med ukens ekstra — en liten samling «russekort», pent modellert etter den ekte utgaven. Ikke visste vi at personligheter som Donald, onkel Skrue og Mikro-Midas var russ i år, men det er de visst. Det er sjelden vi kommer over morsomme russekort av den autentiske sorten, og disse var ikke så morsomme de heller. Og hva er logikken i at Skrue ikke er blåruss?

Nåja, over til det faktiske innholdet i bladet. Åpningshistorien er «Lokkeduen», skrevet av Pat & Carol McGreal og tegnet av Vicar (her tenker vi med et visst vemod at det er nok snart slutt på Vicar-tegnede åpningshistorier som ikke har vært på trykk før i bladet).

Onkel Skrue har et super-viktig oppdrag han ikke vil betro andre enn Donald: En last med gull skal fraktes til Andeby fra den avsidesliggende flyplassen Fjernes (det er mulig at dette er et hint om at Værnes flyplass er avsidesliggende, implisitt er Trøndelag avsidesliggende, og den trønderske delen av omtalerpanelet velger å tolke dette som en personlig fornærmelse). Donald er naturligvis stolt over dette superhemmelige oppdraget, så stolt at snart vet halve byen det. Situasjonen ser med andre ord mørk ut, men kanskje er ikke alt som vi tror? Her får vi mange lag med forviklinger oppå hverandre, den typen som oppstår når alle tror de outsmarter hverandre, men ingen har den fulle oversikt.

Hakkespett-historien «Liv i sumpen» er småsøt og har kanskje en vag moral om at naturen nytes best som den er. Eventuelt er moralen at det bare er hakkespettene som gidder å nyte naturen, andre folk holder seg helst langt unna. Ordføreren skal bygge om den vakre sumpen til en «naturperle», det vil si et anlegg med gang- og sykkelstier, pølseboder og lærerike skilt. Hakkespettroppen blir hyret inn for å arrangere guidete båtturer, noe som i alle fall ikke slår an. Så hva gjør man da for å få bort de ekle barna og de enda eklere foreldrene deres? Jo, man skaffer seg noen sirkusdyr å skremme dem med. Dette henger ikke helt på greip.

I historien «Uvanlig sjelden» av Daan Jippes er Donald på oppdrag for onkel Skrue for å fange et eksemplar av den nyoppdagede arten serpentinerape. Handlingen i historien er ganske ordinær og ikke spesielt overraskende, men dyret Donald skal fange viser seg å være veldig overraskende. Det har hode som en ape, men ellers er det gult med svarte prikker og har en enormt lang hale som kan brukes til alt mulig — for eksempel kan den formes som en springfjær og brukes til å hoppe på. Kort sagt: Dyret er Spiralis med apemaske.

Dermed tårner spørsmålene seg opp: Hvorfor er Spiralis plutselig med i en Donald-historie? Hvorfor omtales han ikke ved sitt rette navn? Og hva i all verden er poenget med apemasken?

Det er en kjent sak at enhver som måtte finne på å tegne et nebb, en svømmefot eller et par runde ører uten å ha tillatelse til det fra Disney-konsernet, innen kort tid vil bli spist opp av nevnte konserns glupske advokater. Mon tro hva firmaet som sitter på Spiralis-rettighetene synes om at Spiralis med apemaske spiller en prominent rolle i en Donald-historie.

Den delen av omtalerpanelet som ikke har noe forhold til Spiralis, synes isteden at den litt underlige Halvdan Sivertsen-referansen i historien er ganske artig. Men den skal vel ikke Daan Jippes få æren for.

Ukens snåleste historie er «Lang i masken», som tilsynelatende handler om at Mikke og Langbein skal på karneval, før den går over til et virvar av apekatter, politibiler og toskete journalister. På et tidspunkt blir Langbein virkelig stygg i språket (eller «rappkjefta», som det omtales som av en krenket far), og Langbein er generelt ganske artig her. Det hender seg at Langbein-eksentrisiteten kan bli litt mye, men her balanserer det hårfint på den riktige siden av kniveggen.

… Eller kanskje det er «Pytt i panne» (Vainiomäki/Gattino) som er ukens snåleste historie. For hva gjør man når eggene skal stekes, og Donald har glemt å betale gassregningen så ovnen er kald som en død sild? Hint: Donald blir så sinna at det står flammer opp fra hans rødglødende hode …

Til slutt får vi siste del av Magica m/ nieser-historien «På farlige trylletokter» (manus av Byron Erickson). Historien flyter ikke helt godt; den blir flere ganger avbrutt av litt for lange monologer som forklarer ting som har skjedd. Men den har også sine gode deler, og er i hvert fall både morsom og original.

Ellers kan bladet by på noen flotte ensidere, en vitseside med uvanlig dårlige vitser, og en trasig krimgåte.