Donald Duck & Co nr. 11 inneholder flere minneverdige historier. Her får vi blant annet servert en godbit av en Dick Moores-historie, en sjarmerende historie ført i pennen av Maya Åstrup, og en norsk detektiv-fortelling som stinker. Og sist, men ikke minst, del én av en fortsettelseshistorie som faktisk avsluttes med en skikkelig cliffhanger, for en gangs skyld.

Åpningshistorien, «Duften av muffens» av Nærum/Midthun, er en detektivhistorie med litt mere hold i enn den norske krimgåten vi fikk servert forrige uke. Donald driver et detektivbyrå, men økonomien er laber — alle pengene er brukt på detektivustyr (vi merker oss de fine lukkede persiennene, obligatorisk på ethvert detektivkontor). Så en dag kommer et oppdrag, fra formannen i foreningen S.T.A.N.K., en gjeng med dekadente rikinger som lever for å spise særdeles vellagret ost.

En fiffig detalj i historien er navnene på medlemmene i S.T.A.N.K. Her møter vi formann di Formaggio, monsieur Chévre og hertuginne Stilton. De hvitløkstyggende politimennene er også en festlig gjeng. Den avsluttende punchlinen i historien er dessverre nokså teit, og trekker helhetsinntrykket litt ned.

Vår alles heltinne Maya Åstrup er også representert i bladet. Hun har ikke vært i gamet så fryktelig lenge (første historie i norsk Donald Duck & Co sto i 2009), men det har allerede blitt sånn at når man ser navnet hennes på første side av en historie, så forventer man litt ekstra. «Rolleforvirring» er en ganske hverdagslig sak om Ole, Dole og Doffen som skal prøve lykken som skuespillere. Her er ingen Kladd som gjør ugagn, Donald og Dolly som gifter seg, eller smarte parodier på Star Wars og Hobbiten. Men historien er fin likevel, også hjulpet av Feriolis stilige tegninger.

Bladets høydepunkt kommer på de fine lilla midtsidene (bladet er ekstra tykt, av uviss årsak). Historien «‘Henderen’ slår til igjen» av Carl Fallberg og Dick Moores har aldri vært på trykk i DD&co før. På norsk er den bare utgitt i Moores’ Hall of Fame-bok. Det er noe sjarmerende og trygt over Moores’ Mikke-univers, og gjerne noe litt underfundig, som i «Den forheksede bilen» og også her.

Politimester Fiks innkaller Mikke for å få oppklart en serie underlige hendelser. Hester som går på kino, ordførerkoner på taket og den type ting. Tilfeldighetene fører Mikke til Langbeins nye gods (!), der en mystisk leieboer er i ferd med å innkvartere seg. Snart begynner de pussigste ting å skje rundt Langbeins hus. Langbein tror for eksempel at han er en okse, men bommer når han prøver å stange Mikke, og havner selv i fiskedammen. Da blir han heldigvis seg selv igjen, og utbryter «Gubban! Hva gjør jeg her? Jeg badet jo i går kveld!» i kjent Langbein-stil. Og historien har fortsatt noen overraskelser i bakhånd …

Vi får også noen korte historier, men de er ikke så veldig spennende. «Heurekamaskinen» handler om Petter Smart som frykter at han har funnet opp alt som kan finnes opp, og «Fantestreker» er en enkel Fant-historie om Fant som lokker med seg en geit for å drive med — du gjettet riktig — fantestreker. Tosideren «Bær og mye å bære på» med Donald og Skrue fortjener å nevnes bare fordi den er imponerende dårlig skrevet. Den presterer å forklare hele poenget sitt i én snakkeboble på den første siden, for så å tvære det samme poenget ut over en hel side etterpå. Det hele avsluttes med en tegning av Donald som ler av den morsomme historien.

Bladets to ensidere, derimot, er riktig fine. Den ene er en klassisk Langbein-side av Bill Walsh og Manuel Gonzales. Den andre er tegnet av Wanda Gattino og handler om Donald som blir inspirert av folk som legger ut morsomme kjæledyrfilmer på nettet, og bestemmer seg for å filme Bolivar. Problemet er bare at andre kjæledyr gjør morsomme ting, mens Bolivar ikke gjør annet enn å sove. Ruten der Donald leker katt for å lure Bolivar til å våkne er helt fantastisk («Se på pusen, Bolivar! Mjauu!»).

Ukens fortsettelseshistorie, del I, er tegnet av Marco Rota og skrevet av Paul Halas. Onkel Skrue har tilsynelatende løst både Magica- og B-gjeng-problemet med sin nye MBD (Magica- og B-gjengen-detektor). De forsmådde skurkene ser ingen annen råd enn å slå sine kloke hoder sammen, og hendelsesforløpet derfra blir et litt annet enn det Skrue har sett for seg. Her må man bare vente spent på neste nummer!