Donald Duck & Co nummer 9 kan friste med en splitter ny og festlig klodristisk historie der vår helt Klodrik tilsynelatende finner den store kjærligheten, en fin og rar liten B-gjengen-historie, en klassisk Vicar-tegnet Donald-historie fra 1991 og første del av en fortsettelseshistorie med Mikke, Langbein og professor Statisk.
Ukens forside er et elegant bilde av Klodrik i fri utfoldelse på Skrues kontor. Som det ble annonsert i forrige ukes blad, er Klodrik tilbake, nærmere bestemt i åpningshistorien «Seg selv nok» (Byron Erickson/Wanda Gattino). Dette er en artig tisider som lever opp til forventningene. Fetter Klodrik rusler i parken, der han møter Lilja — et blomsterbarn med rufsete hår, som samler underskrifter til et opprop mot Skrue McDuck fordi han er et miljøsvin. Klodrik skjønner snart at her har han møtt sin sjelevenn, eller med hans egne ord: «Du er som meg! En frisinnet sjel som slåss mot overmakten … selv om du er en smule klossete!» Klodrik forlater parken med en middagsavtale i lommen.
Senere i historien trenger han råd om jenter og kjærester og sånt, så han tropper opp hos sin erfarne fetter Donald. Når man hører Donalds råd, skjønner man kanskje hvorfor Donald og Dolly knapt kan sies å ha fast følge selv etter alle disse årene. Klodrik er også skeptisk, og vil gå sine egne veier. Kan dette gå bra? Nei, selvfølgelig ikke, men til Klodriks forsvar så er det strengt tatt ikke hans feil.
Petter Smart-historien «Landeplage» (Lars Jensen/Ferioli) handler om Petter som prøver å flykte fra en hitlåt som herjer Andeby og, skal det vise seg, hele universet. Det beste her er den lakoniske teksten på marerittet: «Dama mi har dratt sin vei/Hun dro av sted med en venn av meg/Legen sier jeg har spanskesyken/På jobben fikk jeg fyken/Nå synger jeg på siste verset …»
B-gjengen historien «Skurk med stil» (Janet Gilbert/Núñez) er ganske fornøyelig, men også veldig snodig. 176-761 blir kidnappet av den styrtrike enkefru Adelsten, som tydeligvis har som hobby å bortføre kriminelle for å lære dem manerer. Til dette får hun god hjelp av sin litt skumle tjener Leopold. Historien kan kanskje ikke beskyldes for å henge helt på greip, men det blir ikke mindre morsomt av den grunn. Núñez tegner stadig B-gjengen like stødig som alltid, og tegningene av 176-761 som nyomvendt overklassesnobb er nydelige.
Vi får også en reprise av historien «Kunstelskeren» fra 1991, og en litt fjollete tresider med Bestemor Duck og Dolly.
Skuffende nok er det ingen gode ensidere i dette bladet. Den eneste historien av dette formatet er, av alle ting, en relativt poengløs Monsterbedriften-historie (!), annonsert unner fanen «Gjesteserien».
Ukens fortsettelshistorie, første del, er ført i pennen av Pat&Carol McGreal og tegnet av Fabrizio Petrossi. Mikke er prøvekanin for en av Statisks mange oppfinnelser, og vi forstår raskt at HMS-ansvarlig er ikke-eksisterende på denne arbeidsplassen. Stakkars Mikke får seg en trøkk, og når Statisk ikke engang spør om det gikk bra (han er bare redd for at den lett ikke-fungerende oppfinnelsen skal ha gått i stykker), renner begeret over. Mikke sier opp, og drar hjem til Langbein for å lette på trykket. Men stakkars Langbein synes test-jobben bare høres morsom ut … og gjett hvem som snart dukker opp i laboratoriet, klar til å melde seg frivillig? Langbein rekker knapt å få sukk for seg før han sendes med en strøm av fotoner ut i verdensrommet. Men kommer han seg hjem igjen på egen hånd?