Bladet for uke 6 holder et godt nivå. Spesielt vil vi nevne gode norske bidrag fra Olaf Moriarty Solstrand og Gaute Moe, og en finurlig historie om stabling av dominobrikker.

Ukens åpningshistorie er Skrue-historien «Oppfinneroppkjøp», med manus av Olaf Moriarty Solstrand og tegninger av Daniel. Onkel Skrue trenger hjelp av Petter Smart til å fikse radioen sin, som kun virket i femti år, men Petter er ikke hjemme. Nabokonen opplyser Skrue og oss om at han er på jobb. Petter har nemlig tatt seg fast jobb med kontrakt og arbeidstider! Dette er overraskende nok for leseren, men for Skrue blir sjokket desto større når det viser seg at oppfinnergeniet har blitt ansatt av Erkefienden med stor E: Gulbrand Gråstein.

Gråstein har hyret Petter som sjef for Gråstein Tech, og Petters største motivasjon er muligheten for å få distribuert oppfinnelsene sine til folket — «[d]et viktigste er at oppfinnelsene mine nå kan hjelpe folk over hele verden!» Gråstein Tech går naturligvis så det suser med Petter bak spakene. Det liker ikke Skrue, som prøver å få Petter til å melde overgang til McDuck-imperiet. Men Petter sier nei.

Den beste delen av historien er utvilsomt de første 6,5 sidene. Skrue prøver å overtale Petter, Petter sier nei, og innimellom ser vi Petter demonstrere nye oppfinnelser for en henrykt Gråstein. Disse sidene kulminerer med et raseriutbrudd mange av oss har ventet på siden første gang Onkel Skrue satte Petter Smart i arbeid dag og natt for lommerusk (og det er lenge siden, det).

Resten av historien holder ikke helt nivået fram mot klimakset, men alt i alt er dette en forbløffende original vri på det gamle konseptet «Petter Smart prøver å få fart på businessen sin». Den beste Solstrand-historien på lenge, synes vi.

Femsideren «Avtalt spill» er en av bladets svakeste, uten å være veldig dårlig. Komedieelementet blir ikke helt utløst i denne historien om Donald som skal bryte mot «tidenes beste bryter» og nevøene som prøver å redde ham.

«Dominotorsdag» er en pussig liten historie. Donald får jobben med å sette opp dominobrikker til fjernsynsprogrammet «Dominotorsdag», den årlige begivenheten der hele Andeby sitter klistret til skjermen for å se tusenvis av dominobrikker velte. Allerede i de første rutene merker vi de snodige påfunnene og den uvanlige logikken som preger denne historien. Konseptet med et uhyre populært fjernsynsprogram som bare viser veltende dominobrikker er i seg selv underlig nok, selv om vi ved nærmere ettertanke innser at det er langt mindre rart enn mange programmer som finnes på ordentlig. Men det viser seg også at selv om dette er årets mest sette program, og hele byen følger spent med på det, er Dominotorsdag fullstendig ukjent for Donald og nevøene — «Aldri hørt om. Er det dagen etter backgammonsdag?».

Donald skal altså sette opp alle dominobrikkene som skal veltes i programmet. Dette er en veldig vanskelig jobb, siden den minste feil kan medføre at alle brikkene velter. Men hvis Donald klarer jobben, får han 10 000 kr.

Donald bruker den gode gamle strategien fra «Regningsbudet» for å få en jobb gjort: Han overlater jobben til nevøene og tilbyr dem 5000 kr. Men denne gangen er Ole, Dole og Doffen akkurat like sleipe som Donald: De gir jobben videre til vennene Kalle og Remi, og tilbyr dem 2500 kr! Kalle og Remi har heller ikke hørt om Dominotorsdag («er det dagen før vri-åtter-fredag?»), men går villig i gang med brikkeoppsettingen.

En godt gjennomført historie med et sluttpoeng som ikke burde kommet som en overraskelse, men gjør det likevel. Nå venter vi bare på at dette TV-konseptet skal kjøpes inn av NRK.

«Steinalderstøkk» er en artig historie med flere forskjellige handlingsforløp som griper inn i hverandre på fiffige måter. Donald er på vei hjem med nyinnkjøpte tallerkener, Skrue er på vei hjem med en veske full av pengesedler, B-gjengen lusker rundt og planlegger å rane Skrue, og Gneis løper hit og dit og er glad og hjelpsom, men oppfattes bare som en plage av alle. Med Gattinos nydelige tegninger og en fin slutt blir dette en riktig så trivelig historie.

Pluto er hovedperson i «Trekkhund». En søt liten historie med hyggelig slutt, om enn ikke den mest minneverdige.

Skrue-historien «Nedetid» har et velkjent tema: Skrue er utslitt av å jobbe med å tjene penger, og Donald prøver å hjelpe ham med å finne en hobby han kan slappe av med. Dette har vi sett flere ganger før, for eksempel i den nydelige «En ny hobby» fra 1989. Og det er denne historiens store svakhet: Selv om den er en grei nok historie, kommer den sørgelig dårlig ut når man begynner å sammenligne den med hva andre tegnere og forfattere har fått ut av lignende ideer tidligere.

Firesideren «Donald Duck som detektiv» (Gaute Moe og Vicar) ser nesten ut som om Andrick skulle ha sneket seg inn i Donald-bladet. Donald har trenchcoat og hatt, og forteller hele handlingen gjennom skrivemaskinskrevne tekstbokser. Her er alt sjangeren krever: et mysterium som må løses, skumle ubarberte typer i skumle spisesteder, plutselige regnskyll og en fiolinkasse. Historien er godt skrevet og fullstappet av finurlige morsomheter. Dette er ikke første gang Gaute Moe mesker seg i detektiv-klisjeer, se også Kjolemysteriet.

Helt til slutt en ensider fra Carlo Gentina, som leverer varene som vanlig.