Årets andre, eventuelt fjerde, Donald-blad er her. Det holder et jevnt greit nivå, med en pen historie tegnet av Marco Rota, bidrag fra eminente forfattere som Byron Erickson og Olaf Moriarty Solstrand, og en fiffig historie om sentimental-Bestemor.

I historien «Milde Matilde» (skrevet av Pat & Carol McGreal og tegnet av Marco Rota) møter vi Dr. Braute Bløffmacher, som står på gaten og lokker tilfeldig forbipasserende tosker med følgende fantastiske tilbud: For en hundrelapp får man prøve seg på en boksekamp mot kenguruen Matilde, og om man vinner kampen, får man 3000 kr. Donald er skråsikker på at å vinne en boksekamp mot en kenguru må være den letteste sak i verden. Det går som det må gå, og ganske snart blir Ole, Dole og Doffen nødt til å bære en bevisstløs og hundre kroner fattigere onkel hjem.

Etter å ha fått Donald trygt på plass i sengen, begynner nevøene å fundere på hvor riktig det er at sleipingen Bløffmacher drar rundt med Matilde og får henne til å «bokse mot kjøtthuer». Etter noen ytterligere undersøkelser av dyrevelferden i Bløffmachers geskjeft, bestemmer de seg for å prøve å slippe Matilde fri og bringe henne tilbake til Australia.

Historien er godt fortalt og glimrende tegnet, og byr på mange morsomme situasjoner, ofte i form av at Matilde bruker boksekunstene sine på folk som tilfeldigvis måtte befinne seg i nærheten.

Tosideren «Klorekløe» handler om Dollys katt som stadig klorer på sofaen. Dette ser i utgangspunktet ut som et lovende utgangspunkt for en historie, særlig når en overlegen kattepsykolog introduseres. Men så faller det hele sammen med et temmelig tamt sluttpoeng.

Deretter får vi syv Taliaferro-søndagssider under tittelen «En uke med snømåking». Så kommer vitsesiden, der en av vitsene faktisk er morsom!

Så følger historien «Skrotstallen», om Bestemor som har stallen full av gamle klenodier som hun ikke klarer å kvitte seg med. Skrue overtaler henne til å ta med tingene til et loppemarked for å selge dem. Bestemor viser seg å være overraskende sentimental, og henviser ofte til folks mødre («Du kan ikke selge Ragge-Ragne! Hun var den første dukken moren din eide!»). Hvordan dette ender kommer ikke som noe stort sjokk. At det er Miguel som har tegnet historien (som oppgitt i krediteringen) har vi ingen tro på — vi setter pengene våre på Bernado.

Neste historie er skrevet av Byron Erickson, så da blir sansene våre skjerpet. Dette er ingen dyp fortelling, men en litt snedig sak om Langbein som blir venn med et monster. Monsteret er fint og blått, og det er en fin E.T.-referanse. Vi humrer litt underveis. Slutten er imidlertid litt brå.

Bladets nest siste historie er ført i pennen av Olaf Solstrand, og tegnet av Ferioli. For å ta det siste først: For et tiår eller to siden tegnet Ferioli elegante Mikke-historier og klønete ender. Nå er det omvendt, synes vi. Dette er en Donald-historie og dermed en fryd for øyet.

Historien handler om Donald som skal lage festmat til Dameklubbens årlige galla. Høres rart ut sier du, men faktum er at Donald er en innmarri flink kokk, som har alt under kontroll. Unntatt krydderet, som han ber Dolly om å skaffe. Bland inn Petter Smart og hans revolusjonerende pulver, noen misforståelser og dette må ende i katastrofe. Hvorvidt det gjør det er opp til leseren å avgjøre. Vi er politisk ukorrekte og tolker slutten — med en god dose humor og fantasi — i samme retning som klassikeren Trollkarlens röda blomma fra Bamse, världens starkaste björn.

Fantasifulle tolkninger til tross: Bladet mest kontroversielle historie er uten tvil «Truet art på fremmed tomt» av Jan Kruse og Sander Gulien. Skjønt de to nederlandske herrer er sannsynligvis helt uskyldige i dette. Historien har et tema vi har sett mange ganger: Onkel Skrue og Gulbrand Gråstein har hver sin tomt å selge, men plutselig dukker det opp utrydningstruede arter med rare navn på den Skrues tomt, og salget går i vasken, inntil motangrepet tenkes ut. Og sånn rusler og går det.

I historien er det med en forferdelig naiv naturjournalist med tjukke brilleglass (han har tydeligvis også makt til å stanse utbygging av tomter der det bor stripete nakenstingsnegler og andre vesener). Hva er så kontroversielt med dette? Jo, den fjollete fyren snakker nynorsk. For oss ser dette ut som korrekt nynorsk, riktignok med noen former man ikke ser så ofte («ifylgje»).

Vi nordmenn har mange dialekter, og det er helt stuerent å bruke dialekter til å lage morsomme figurer i film, teater og TV. Til og med østlandsdialektene blir utsatt for sånt. Men Donald-bladet er trykt på bokmål, og det er ingen tradisjon for å leke med dialekter/målformer her. De mest kjente unntakene er Eggemysteriet (og vi vet jo hva som skjedde da den kom ut første gang) og det norske 2014-juleheftet. I førstnevnte historie var bruk av dialekt (det skulle vel være et forsøk på Vossemål, ikke på å gjøre narr av nynorsk) et viktig poeng i Barks» originaltekst også — folket i Gufsedalen hadde lært språket sitt av en fyr fra et sted med karakteristisk dialekt. I sistnevnte historie var dialekt brukt for å understreke at vi møtte ekte samer fra Finnmark, og dialektreplikkene var grundig kvalitetssikret.

I tilfellet «Truet art på fremmed jord» er det derimot absolutt ingen grunn til at journalisten skal snakke annerledes enn de andre karakterene. Med mindre moralen er at «nynorsk er en teit målform som understreker hvor tåpelig han er». Var det virkelig nødvendig? Og hvis man absolutt måtte, kunne man ikke tatt en dialekt og ikke nynorsk, som jo er en politisk sak?

(Det skal nevnes at anmelderpanelet er noe delt i synet på denne saken. En av oss er noe opprørt, den andre ser overhodet ikke noe problem. Ikke har historien vakt noen form for oppmerksomhet så langt heller, så konsensus er vel at slikt bryr vi oss ikke om i 2015.)