I sammenlikning med nummer 35 kommer nummer 36 dårlig ut, selv om det er flere greie historier her også og ingen veldig dårlige. Særlig spente var vi på den siste delen av «Ung til sinns», men det må være lov å si at første del var hakket hvassere.

Første historie ut er del to av oppfinner-serien som vi fikk første del av for noen uker siden (dere vet, den der Petter Smart satt bastet og bundet uten at vi fikk vite hvorfor. Ingen avsløringer kommer i denne historien heller, så serien er åpenbart ikke ved veis ende). Denne gang er det hakkespettene som får oppfinner-dilla.

Settingen har egentlig ikke så mye med oppfinnerkonkurransen å gjøre. Hakkespettene trenger penger (økonomien har tydeligvis vært i fritt fall de siste ti årene), og troppen deles i tre grupper som hver skal forsøke å skaffe mynt i kassa: En gruppe skal selge kaker, en gruppe skal lete etter skatten til «Øyelapp-Øystein» og den tredje gruppa skal forsøke å vinne oppfinnerkonkurransen. Imidlertid vil alle de tre gruppene helst finne opp ting. Det mangler ikke på verken fantasi eller teknisk kompetanse i noen av leirene, og resultatene blir pompøse, dysfunksjonelle maskiner. Ingen av dem har veldig høy underholdningsverdi.

Historien skårer best på persongalleriet. De to voksne hakkespettene er offiseren K.O.N.K.U.R.S. og den pedantiske «høye budsjettmester». Selve troppen består av ni hakkespetter. Siden Ole, Dole og Doffen havner på hver sin gruppe i kronerullingen, får de seks bifigur-barna også bidra. Arild Midthun er flink til å unngå «folkemengde-problemet», der alle bifigurene ser like ut. Utover dette er historien litt tam. Jeg gjettet at alle de tre oppgavene ville smelte sammen til én felles løsning til slutt, men det var ikke helt blink. Oppfinnelsene som oppstår er som nevnt også mer brutale enn morsomme (Gorm Transgaard kan bedre enn dette). Men når det er sagt — det skal blir spennende å finne ut hva som har skjedd med Petter!

«Søppel i Kosmos» (Jens Hansegård/Fabian Erlinghäuser) er en annen historie som er grei, men ikke noe mer. Donald er søppelplukker, men føler at han er eslet til noe større. På mystisk vis klarer han å sende seg selv inn i framtiden, der søppelplukkerne er de tøffeste av de tøffe. Det skyldes at de plukker søppel i verdensrommet, og den minste feil eller bom kan være livsfarlig — både for søppelplukkeren og andre som måtte befinne seg der ute.

Donald viser seg å ha talent for denne dristige jobben. Han får papirene sine på en høytidelig seremoni sammen andre barske karer (pussig nok er det bilde av en søppelplukker-kvinne på rekrutteringsplakaten, men det er ingen av hunkjønn å spore blant de faktiske søppelplukkerne). Ute i rommet skal han plukke opp skruer på avveie. Litt action blir det, og litt underlig reising i både tid og rom. Historien reflekterer overhodet ikke ved at mye søppel er et problem. Påtvunget moral kan føles litt, vel, påtvunget, men av og til kunne Donald-bladet godt sneket inn en antydning til pekefinger.

Var det lite kvinner i forrige historie, så får vi til gjengjeld mange av dem i den neste, «Veslejenta til tante» med Minni i hovedrollen (manus ved Maya Åstrup, tegninger av Angel). Starten er ganske kostelig, der Minni og Klara oppfører seg damete og teit. Spinatsmoothie, sier jeg bare. Historien skifter stil når Minni reiser ut til tante og onkel, som hun ikke får kontakt med på telefon. Minni frykter det verste. Det viser seg at tante og onkel har blitt ganske gamle og sliter med det som skal gjøres på gården.

Jeg blir ikke helt klok på hvor denne historien vil hen. Starten er jo direkte ekkel, med gamle slektninger som ikke tar telefonen og Minni som frykter det verste (veldig lite typisk for det man finner i Donaldbladet). Historien blir ganske sentimental etter hvert også. Ting tyder på at Minni ikke har sett tante og onkel på ganske lenge, og hun blir sjokkert over hvor dårlig det står til. Gamlingene på sin side vil ikke at lille Minni skal bekymre seg.

Hvordan går man videre fra et slikt utgangspunkt? Jeg vet ikke hvor bra resultatet ble. Maya Åstrup har flere ganger tidligere skrevet historier som dreier rundt personenes forhold til hverandre, samvittighet, og personlig utvikling. Jeg liker de feministiske undertonene her («kan Langbein gjøre dette, kan jeg også») og kontrasten til spinatsmoothie-livet, men sitter likevel igjen med en bittelitt trist bismak i munnen. For hva skal skje med de gamle slektningene når Minni er tilbake i byen igjen?

Barks-klassikeren om Donald som må ut og slukke brann hver gang han egentlig skal danse med Dolly er det også blitt plass til. En tvers igjennom morsom historie, men med en helt annen type humor enn den som ble brukt i denne Barks-brannmann-historien.

Til slutt del to av «Ung til sinns» (Paul Halas/Marco Rota) der Skrue og Gråstein har blitt gamle og giktiske. Vi husker Gråsteins comic relief-assistent Jon-Spion fra forrige episode. Ukens starter med at Jon-Spion kludrer det til så både han og sjefen ender opp med hukommelsestap. Dette tilfører ikke egentlig historien noe viktig, men er ganske morsomt i seg selv. Deler av historien handler om at Skrue og nevøene må lete etter rare ingredienser til ungdomseliksiren. Dette er ikke videre fantasifullt skildret. Sammenliknet med del en, der det var morsomme ting på omtrent hver side, når ikke dette helt opp. Men dårlig er det ikke. Og slutten er ganske festlig.