Forsiden viser tydelig hva som er det mest interessante i nummer 21: Donald som Beowulf Duck — jotneslakteren. Men bladet har også andre godbiter å by på: en litt artig historie om Donald som vil slappe av i hengekøya istedenfor å trene, og en litt pussig Donald Rakker-Duck-historie der vi møter personen som inspirerte lille Donald til å ønske å tilbringe mest mulig av livet sitt i en hengekøye. Bladet inneholder også noen ting vi godt kunne vært foruten, blant annet enda en elendig tegneserieversjon av en Mikke-film. Men alt i alt er de gode historiene gode nok til at det blir et fint blad.

Ukens åpningshistorie, «Trening uten mening» (Solstrand/Gattino), spiller på et velkjent tema: Dolly synes ikke Donald trener nok. Imidlertid skiller den seg fra andre historier over samme tema ved at Donald ikke hiver seg på et hardt treningsprogram. Historien er dessuten litt spesiell da den består av to deler (og mellomspill), hvor historien skifter karakter i del to. De fleste Donald-historier har et mye enklere handlingsforløp, eventuelt med en repeterende del, men det er for eksempel flere Barks-historier som er bygd opp på denne måten (et ekstremt eksempel er Atlantis-historien).

Historien bærer preg av å være skrevet under den store Zumba-bølgen for noen år siden. Andeby-versjonen heter «Plumba», men virker som mye av det samme som Zumba (det vil si masse hopping og veiving med armene, og et krav om å se glad ut hele tiden). Dolly trener Plumba, men Donald synes det er noe tøv. Han vil heller slappe av i hengekøyen sin.

Etter denne introduksjonen kommer første sekvens av historien: Donald skal slappe av og spise et svært spenstig smørbrød, men ingenting går etter planen. Vi får typiske Donald-har-uflaks-scener, og Gattinos tegninger er fine. Alt slitet (og mangelen på mat) gjør at Donald rett og slett går ned mange kilo. I et mellomspill dukker Dolly opp, og så er det duket for «del to», som er ganske kort. Vi skal ikke røpe handlingen i den her.

Historien fungerer greit, med noen svake punkter (et slikt vekttap som Donald demonstrerer går jo vitterligen ikke an!). Det er også litt rart at det ene øyeblikket er det Plumba alle er hektet på, mens i det neste er det trening for maksimalt vekttap som er greia. Jevnt over mange steder man kan trekke på smilebåndet. Gattinos tegninger er som nevnt fine, selv om (eller kanskje fordi) alle treningsfolkene ser ut som de har løpt ut fra 80-talls-treningsvideoer!

Neste historie er en kort Madam Mim-historie med tegninger av Bernado. Det er vel slik at hver tidsepoke i Donald-bladets historie har hatt et eller flere faste univers utenfor ande- eller muse-universet, gjerne med en fast tegner også. For tiden er det Bernados lett «alternative» tegnestil som gjelder — den står godt i stil med Madam Mims personlighet. Det er ymse kvalitet på disse historiene, og denne går raskt i glemmeboken.

Kari Korhonen er både tegner og forfatter bak «Drømmejobben» med Donald Rakker-Duck. Donald får som hjemmelekse å skrive stil om et yrke. Donald og Benjamin (som vanligvis heter Ronny på norsk) tester ut et utvalg klassiske yrker, uten særlig hell. Det festlige med denne historien er at det er med en antihelt som, ikledd matrosjakke og blå lue, sløver i hengekøya dagen lang unntatt når han roper etter de tre nevøene sine. Er det Donalds ukjente forbilde?

Petter Smart-historien «Såpebobleproblemer» lider under uoriginal idé (Frank Jonker) og dårlige tegninger (Magic Eye).

Så får vi enda en tegneserieversjon av de nye Mikke- og Donald-tegnefilmene. Denne gangen er det filmen «Ingen servering» som skal til pers. Som sist er tegningene klipt rett ut av filmen, med varierende hell. Forsøket er noe bedre enn forrige gang (kanskje fordi denne filmen har mer handling enn «Yodelberg»), men vi anbefaler heller å se filmen!

Den korte Petter Smart-historien «Målløs» (Lars Jensen/Rodriques) handler delvis om at Petter Smart blir plaget av fryktelig plagsomme dørselgere (alle er antrukket i matchende rutete dresser, og alle selger boksåpnere), og delvis om at Petter vil gi bort stemmen sin til Lille Hjelper. Dessverre ender Petter opp med Lille Hjelpers stemme istedenfor, det vil si med ingen stemme. Dette konseptet virker artig (hva om de hadde byttet?), men blir ikke videre utforsket her. En helt ok historie.

Så kommer vi til bladets mest spennende historie: første del av «Beowulf Duck – jotneslakteren», skrevet av Henning Kure og tegnet av Marco Rota. Denne ser ut som en slags krysning mellom Donald Villand-historiene og tegneserien «Valhall».

At den minner om Donald Villand er selvsagt ikke så rart, siden den foregår i vikingtiden og er tegnet av Marco Rota. Når vi kikker litt på hva manusforfatter Henning Kure har drevet med tidligere, oppdager vi at han var med på å skrive «Valhall», så dermed var det vel ganske naturlig at vi fikk noen assosiasjoner dit også.

Beowulf Duck er vikingtidens Donald. Eh, altså … ikke den Donald-i-vikingtiden som er kommandant på Andeborg i Kaledonia, men en annen Donald-i-vikingtiden. Man kan kanskje si at de to er en slags kolleger, i den forstand at de begge er sin tids Donald.

Beowulf og Donald Villand har tydeligvis en hel del til felles. De har begge hver sin Dolly med et noe uberegnelig temperament, og begge har en lei tendens til å rote seg borti digre slåsskjemper som det forventes at de nedkjemper. Men mens Donald Villand «bare» må slåss mot vikinger, blir Beowulf Duck stilt opp mot overnaturlige vesener.

I Beowulfs verden er nemlig både drager og jotner høyst reelle trusler. Den slags monstre er selvsagt flotte å ha hvis man er en djerv kriger med et magisk sverd, for da kan man vise seg frem ved å skremme bort dragene. Men det er litt mindre flott når man er en fredselskende og ikke spesielt modig liten and, og man har en kjæreste som vil imponeres.

Vi vet ikke noe særlig om den opprinnelige Beowulf, men etter å ha lest litt på Wikipedia, ser vi at Donald-versjonen foreløpig følger originalen i grove trekk. Både den opprinnelige og «vår» Beowulf drar til Hrothgar, danenes konge, som har en festhall som ble ødelagt av jotnen Grendel. Beowulf kjemper mot Grendel, med bare hendene, og det ender med at Grendel mister armen. I god «Valhall»-stil er Donald-historien tydeligvis en slags lett omskrevet versjon av Beowulf-sagaen, der mange av de samme tingene som i originalen skjer, men ofte av helt andre grunner.

(Nå er det kanskje noen som lurer på om det går an at en figur i en Donald-historie — om han så er aldri så ond og jotnete — får armen sin revet av. I utgangspunktet ville det antagelig blitt for drøyt, men her har manusforfatteren funnet en riktig fiffig løsning som gjør at Grendel kan miste armen uten at det blir noe blod og gørr.)

For å få fullt utbytte av denne historien burde man nok helst ha litt kjennskap til den opprinnelige Beowulf-sagaen. Det er imidlertid fullt mulig å lese og la seg underholde også dersom man — som oss — er helt uvitende om hva som ligger bak.