Ukens blad er ikke mye over middels. Noen få historier som kan karakteriseres som godt håndverk, og ellers mye midt-på-treet.

Hvis man er glad i nederlandske historier generelt — og spesielt tegningene til Sander Gulien — kan ukens blad være verdt å få med seg. Av bladets 44 tegneseriesider består 23 sider av H-kodede historier. To av historiene, til sammen 16 sider, er tegnet av Gulien.

Bladet starter med «Direktørarvingene», som er skrevet av Frank Jonker og Paul Hoogma og tegnet av Sander Gulien. Bladets forside spiller på noe av handlingen i denne historien.

Utgangspunktet for historien er klassisk, velkjent og velbrukt: Skrue lurer på hvordan det skal gå med formuen hans når han dør. Han bestemmer seg for å teste sine to arvinger — Donald og Anton — for å finne ut hvem av dem som er best egnet til å arve pengene. De får en fabrikk hver av Skrue, og den som tjener mest på én uke, skal arve alt.

Donald blir, som forventet, både glad og ivrig. Han går inn for å gjøre en best mulig jobb både med å tjene penger selv og med å ødelegge for Anton. Anton, på sin side, tar det hele med knusende ro.

Mens Donalds forsøk på å stikke kjepper i hjulene for Anton skaper kaos på begge fabrikkene, sitter B-gjengkarer på lur i buskene og legger planer for å stjele fjernsynsapparatene og datamaskinene de to fabrikkene produserer.

Innimellom ser vi Ole, Dole og Doffen, som jevnt og trutt driver en liten bod der de selger saft til 1 krone. Denne beskjedne geskjeften står i skarp kontrast til arbeidet de voksne i historien bedriver: guttene er så å si de eneste vi ser drive ærlig arbeid uten å klage eller vri seg unna. Anton gjør minst mulig. Donald arbeider hardt, men ikke særlig godt, og driver dessuten sabotasje i Antons fabrikk. Arbeiderne i de to fabrikkene nøler ikke med å gå ut i streik når de får en fiks idé om at de ikke liker de nye direktørene. B-gjengen jobber hardt — med å stjele.

Selv om Ole, Dole og Doffen er de som oppfører seg voksent og ansvarlig i denne historien, merkes det at de andre ser ned på dem og anser dem for å være småunger. Tidlig i historien, når Donald forteller nevøene sine at han har fått en fabrikk, spør de om de også har fått en. Donald ler av dette og sier «Dere er altfor unge, gutter!».

Senere kommer B-gjengen etter hvert vellykket kupp innom saftboden for å ta seg tre forfriskende glass med saft. Da diskuterer de høylytt både hva de har stjålet og hvordan de planlegger å stjele mer. Det er tydelig at det på ingen måte faller dem inn at guttene skulle kunne gjøre noe for å stoppe dem; de snakker med hverandre som om de skulle vært alene.

Det er også interessant å legge merke til at B-gjengen betaler for seg i saftboden. Kanskje skyldes det at selv ikke B-gjengen vil synke så lavt som å stjele saft fra smågutter, eller kanskje ser de ingen grunn til å stjele noe som er så billig. Men resultatet er uansett at mens Donald og Anton med sine store fabrikker blir rundstjålet når de får B-gjengen på besøk, ender Ole, Dole og Doffen opp med å tjene penger hver gang B-gjengen kommer innom.

Historien byr ikke på de helt store overraskelsene, men den er fornøyelig nok.

Neste Gulien-historie (denne gang med manus av Jan Kruse) viser mer av Donalds uegnethet i yrkeslivet. I «Dyretreneren» har Donald vært på sirkus med nevøene. Utenfor sirkuset ser de dyretreneren som har problemer med å få den nye apen til å gjøre kunster. Donald skryter fælt av hvor enkelt det er å trene opp et dyr, og at han skulle lært opp apen på null komma svisj. Og da går det ikke bedre enn at dyretreneren blir sur og stikker av, og Donald må ta over jobben. Historien er småmorsom og har en fin slutt.

De resterende historiene, med unntak av et Vicar-opptrykk, er i beste fall middelmådige. En tosider med Mikke og Minni på vei til selskap er lite å bli imponert over. B-gjengen-historien «Spilt tid» (Stefan Petrucha/Ferraris) er litt mer interessant. Våre favorittskurker kommer tilfeldigvis i prat med en lottomillionær som gjerne betaler store summer for å få tilgang til dataspill før ordinær lansering. B-gjengen og millionæren innser at de er som skapt for hverandre, og dermed legger B-gjengen av gårde til et lagerbygg der pakkene med «Knus og knas» oppbevares.

Første etappe, å sette vaktene ut av spill, går glatt for erfarne ranere som B-gjengen. Men så kommer noe mer uventet: Det viser seg at dataspillene også er bevoktet av en rekke hindringer, tydelig inspirert av dataspillverdenen. Det får så være at disse hindringene virker teknisk umulige å konstruere, og vel så det …

En tosider av Mau Heymans er glemt før man har lest den. Det samme gjelder en tresider om Langbein som skal kjøpe ny bil.

Et større lyspunkt dukker opp i form av «Krefter til låns» (John Kane/Vicar), skjønt det er «bare» 16 år siden den sist sto på trykk! Plottet går ut på at noen romvesener som liker å leke guder, skal teste ut om det er en god idé å gi jordboere superkrefter. Vil jordboerne være snille og bruke kreftene sine til det bedre? Eller vil de misbruke dem til å slåss? Zadek-boerne bestemmer seg for å teste ut superkreft-gaven på én tilfeldig valgt jordboer. Tilfeldigvis velger de en and ved navn Donald Duck.

Donald er forsåvidt flink til å leke superhelt, i alle fall i starten. Historien er grei lesning, men vi tenker at den kunne sikkert vært litt mer ekstrem. Og dessuten at disse romvesenene er utrolig naive! Det er artig å observere en supersterk Donald, men settingen blir litt snål.

Denne historien tok plassen ukens fortettelseshistorie vanligvis har. Vi ser fram til en lengre fortsettelseshistorie igjen, nå har det vært noen uker uten. Til gjengjeld har vi muligheten til å vinne et helgeopphold i Disneyland Paris, der man åpenbart må jobbe gratis for en reklamekampanje!