Bladets forside viser Skrue i arbeidsklær som leder en flokk med rasende folk mot pengebingen mens han holder en plakat med bilde av seg selv med kryss over. Hvordan denne merkverdige situasjonen har oppstått finner vi ut i bladets første historie, som også er et av høydepunktene. Ellers inneholder bladet noen gode og noen ikke fullt så gode historier, og helt til slutt avslutningen av Barks-klassikeren «Kappseilas til sydhavet».

Bladet starter med Skrue-historien «Står på krava» (Pat & Carol McGreal og Maximino), der Skrue prøver seg som «undercover boss» for å finne ut av hvorfor det går så dårlig med produksjonen i datautstyrfabrikken hans. Under navnet Guttorm Gulverud presenteres han for arbeiderne på gulvet som en ny kollega.

Det viser seg raskt at arbeiderne er svært misfornøyd med lønn og arbeidsvilkår, og bruker mesteparten av dagen på å spille kort og å kaste dartpiler med et bilde av Skrue som blink.

«Guttorm» prøver selvsagt å forsvare sjefen, men når han blir utsatt for en arbeidsulykke, får et slag i hodet og glemmer hvem han egentlig er, blir han plutselig den ivrigste Skrue-hateren av dem alle. Han setter raskt i gang en streik, og under hans ledelse marsjerer hele arbeidsstokken til pengebingen for å kreve bedre arbeidsvilkår.

Dette er en ganske festlig historie, og slutten er riktig så trivelig.

«Tidsdisponering» (Janet Gilbert og Paco) er en tresider der Petter Smart finner opp en maskin som kan finne opp ting for ham, slik at han selv får tid til å gjøre andre ting. Ideen er ikke spesielt original, men den er nydelig gjennomført.

Så er det tid for en Donald-historie. I «Rik på udugelighet» av Noel van Horn har Donald fått en fantastisk forretningsidé: Rike og vellykkede folk får (mot klekkelig betaling) oppleve en dag sammen med Donald. Kontrasten til Donalds ubehagelige liv får dem til å sette større pris på hvor godt de selv har det. Som seg hør og bør i en van Horn-historie får vi servert en rekke sprø episoder (og sprø folk), men etter hvert føles historien likevel litt ensformig.

«Tidsmaskinen» er en litt pussig historie om Langbein som prøver å reparere mikrobølgeovnen sin, og tilfeldigvis gjør den om til en tidsmaskin.

«Teori og praksis» (Jens Hansegård og Miguel) åpner med en trivelig scene fra Hakkespettenes klubbhus. Noen hakkespetter (med Ole, Dole og Doffen i spissen) sitter og løser fysikkoppgaver på Internett, mens andre sitter og leser. Alle er fornøyd, bortsett fra generalen, som mener at slikt tidsfordriv ikke passer seg for hakkespetter — de skulle vært ute i naturen isteden. Han beordrer dem ut, men blir virkelig sint når han oppdager at de har tatt med seg bøker og sjakkbrett for å fortsette med inneaktivitetene sine ute.

For å få hakkespettene i aktivitet, bestemmer generalen seg for å arrangere en liksomulykke og få dem til å redde ham. Han setter seg i en kano og vil late som han ikke har noen årer og driver mot den livsfarlige fossen. Når det så viser seg at han virkelig ikke har noen årer — og driver mot den livsfarlige fossen — blir situasjonen brått litt mer alvorlig enn han hadde tenkt seg.

Idet han nærmer seg fossen, viser generalen en imponerende evne til å sette hakkespettæren foran alt annet, med replikken «Jeg dør iallfall slik det sømmer seg en hakkespett!» Slike artige detaljer gjør at historien er underholdende nok, selv om den er litt forutsigbar.

Til slutt i bladet finner vi siste del av «Kappseilas til sydhavet».