Det beste i ukens blad er en nederlandsk historie der Donald plutselig sitter med ansvaret for å styre all trafikken i Andeby. Ellers er bladet fylt med noen ganske ordinære historier og noen litt underlige historier.

Åpningshistorien «Den kalde krigen» er et typisk Donald vs. Jensen-epos. Krangelen står for en gangs skyld ikke i de to herrenes hager, men snarere på isen av Andebysjøen. Der ute har Donald bygd en fiskehytte, komplett med vedovn. Problemet er bare at denne morgenen har noen kommet Donald i forkjøpet: Jensen er der allerede, og han akter ikke å gi fra seg plassen.

Hele historien utspiller seg ute i den kalde naturen, pent (men ikke så veldig fantasifullt) tegnet av Rodrigues. Men Donald forsvinner ut av scenen på et tidspunkt, for å bevæpne seg i byen — bl.a. med Petter Smarts oppfinnelse «Solsalt», et middel som omformer fast is til flytende fiskefôr. Isen rundt hytta blir snart grønn, osende gugge, og før eller siden vil det bli en råk der (som nevøene sier: «Det tar tid, isen er tjukk.» «Tjukk som skallen til onkel.»)

Ganske festlig, ganske voldelig (første rute på side 9 viser f.eks. en nokså stygt skadet Jensen), og et prakteksempel på hvordan man ikke skal oppføre seg på islagte vann. Heldigvis er det hele så karikert at vi verken blir sjokkert eller inspirert til dumdristighet, og siden slutten også fungerer fint, sitter vi igjen med et godt inntrykk av en snødekt vinterhistorie. Manus var ved Mark og Laura Shaw.

Neste historie er en femsider med Mikke, Minni og Langbein, kalt «Tre ønsker». Bladet opplyser oss om at det er Wanda Gattino som har tegnet, men det ser veldig lite sånn ut. På Inducks er historien registrert med Gen-clo som tegner, og ukjent forfatter.

Dette er en litt atypisk historie. Minni og Langbein er gjester hos Mikke, og Minni har tatt med seg en krystallkule. Den har hun fått av den nye naboen sin, som er heks. Kulen kan oppfylle tre ønsker. Minni er overbevist om at kulen er ekte, Mikke er også på glid, mens Langbein bare tenker på mat. Og plutselig står han der med et fat fullt av pølser.

Konseptet med å få utdelt et begrenset antall ønsker, som man ender opp med å ikke bruke som planlagt, minner om når Trollmannen deler ut ønsker i Tove Janssons Trollmannens hatt (der Snorkfrøken ønsker seg store, pene øyne, og når hun ikke blir fornøyd med resultatet, må hennes bror bruke sitt ønske på å få de gamle øynene tilbake i søsterens fjes). Det er et interessant tema.

Problemet her, er at settingen ikke fungerer helt. Den såkalte heksen er ikke med i historien, men til gjengjeld ser Mikkes hus nesten trolsk ut — det ser ut som et stereotypisk «huset i skogen» fra et Disneyfisert eventyr, med store trær og ugler rundt. Inne er det peis og veggur. Legg til at fargeleggingen er uvant, med stor bruk av graderte bakgrunner og mønster, og dette blir litt tungt å svelge. Apropos svelge, så oppfører Mikke seg som en handlingslammet dust når Langbein har satt pølsene i halsen og holder på å kveles. Oppsummert: en i utgangspunktet fiffig historie, som ødelegges av at figurer og omgivelser ikke passer med slik en Mikke-historie skal være.

Neste historie er enda kortere, bare fire sider (Jens Hansegård/Miguel). Onkel Skrue oppdager at en mannevond falk har slått seg ned utenfor bingen. Dette er praktisk for å jage bort postbud med regninger og damer fra veldedige organisasjoner, men ikke så kult når man venter besøk av en viktig forretningsforbindelse. Her er det fullt mulig å gjette utfallet av historien på et tidlig tidspunkt, men det er likevel småmorsomt når Skrue og Donald skal fange falk.

Så får vi en Donald/Anton-historie med tegninger av Ferraris. Anton tror hellet har forlatt ham når det ser ut som om hans siste premie er en apekatt med en ballong. Det blir apestreker og kaos, uten at historien er det helt store. Ferraris’ tegninger er imidlertid fine.

Atskillig bedre er den nederlandske «Trafikkontrolløren» (Herman Roozen/Sander Gulien). Donald jobber som kaffekoker på Andeby trafikkontrollsenter, der staselige, uniformerte menn styrer Andebys trafikk ved hjelp av en rekke datamaskiner. Så kommer sjefen og lurer på om karene er klare for firmaturen. Men når det viser seg at vikaren har blitt syk og ikke kan komme, er gode råd dyre. Helt til sjefen får øye på Donald, som naturligvis skryter av hvor flink han er til å ordne trafikk.

Som sagt, så gjort. De staute karene busser avgårde mot «ponniparken Lille Nusse», mens Donald entusiastisk gyver løs på arbeidet. Kameraene som brukes er gode på nærbilder, skal det vise seg. Donald har ikke holdt på så lenge før han oppdager at onkel Skrues pengetransport (en lastebil med påskriften «en helt vanlig lastebil») blir forfulgt av B-gjengen. Donald ringer til Skrue og advarer ham, og Skrue forlanger straks at Donald skal gjøre alt i sin makt for å avlede skurkene. Det blir plutselige røde lys, jernbanebommer som går ned uten at det er tog i nærheten og heve-broer som spretter opp. Fint for Skrue, men kanskje ikke så fint for den øvrige trafikkflyten i byen.

Enda verre blir der når Donald ser seg om etter flere han kan hjelpe. Da kommer han over både Jensen og Anton. Ting baller på seg, og vi aner katastrofen som er i anmarsj. Historien er godt skrudd sammen, og alle får sin straff som fortjent (inkludert de dumme trafikkontrollørene som velger å overlate en timannsjobb til en fullstendig ukvalifisert).

Ukens fortsettelseshistorie er første del av «En duft av rikdom» (skrevet av Stefan Petrucha og tegnet av Vicar og Bratesko). Historien starter brått med at Magica spretter frem fra et gjemmested og sprayer et trolldomsmiddel som hun kaller «Eau de Dollar» på Skrue. Effekten av dette skal være at Skrue får alle pengene i hele verden. Av en eller annen grunn mener Magica at Skrue ikke kommer til å like dette, og den fiffige planen hennes er at Skrue må gi henne lykketiøringen for å få henne til å oppheve trolldommen.

Eau de Dollar viser seg å virke akkurat som den skulle: Alle pengene i verden kommer rett og slett flygende gjennom luften til pengebingen. Men Skrue er — som man kunne forvente — godt fornøyd med dette, og det kunne ikke falle ham inn å gjøre noe med det. Magicas fiffige plan har altså et stort problem, nemlig at den overhodet ikke gir mening. Hvorfor Magica er overbevist om at Skrue ville bli så misfornøyd med å ha alle pengene i verden at han ville ofre lykketiøringen for å bli kvitt dem, får vi ikke noen forklaring på.

Det er i utgangspunktet en interessant idé å la Skrues pengerikdom gå til det abolutte maksimum ved at han eier alle pengene som finnes. Det er klart at når alle pengene eies av én og samme person, så mister de sin funksjon som betalingsmiddel og reduseres til bare papir og metall. Dette kunne blitt til en fin pengefabel i samme stil som «De varige verdier», men historien er for rotete og usammenhengende til at den klarer å utnytte potensialet som ligger i den gode ideen.

Helt til slutt en fiffig ensider med Mikke og Langbein, tegnet av Daan Jippes, som absolutt burde tegne mer fra museuniverset.