Ukens blad er over gjennomsnittlig bra. Foruten den spennende avslutningen på «Sulten Sultan» og en ny Van Horn-historie, får vi en spennende Bestemor Duck-krimgåte og litt annet småsnacks. Og så noe som er litt under pari, da.

Første historie ut er skrevet av Paul Halas og tegnet av Marco Rota, og har tittelen «Mann for sin hatt». Kanskje ikke den mest passende tittelen — den eneste prominente hatten i historien er det Dolly som bærer.

Historien starter med nettopp denne hatten. Den er gyselig og ser ut som en blomsterpotte med en stor Dolly-sløyfe på, men når Donald sier sin ærlige mening om hatten, blir Dolly rasende. «En dame trenger å høre litt smiger en gang iblant», sier Dolly. Donald skjønner ingenting, men så viser det seg at Ole, Dole og Doffen har skaffet seg hver sin is ved å nettopp smigre sure fru Skrekkeli (kledelig portrettert i Donalds fantasi som en ildsprutende drage). Kanskje det kan lønne seg å lære kunsten å smigre?

Donald skaffer seg boken «Smiger på den glatte måten» av S.L. Eskeland. Resten av historien forteller hvordan Donald smisker seg til både det ene og det andre, og redder seg ut av flere svært kinkige situasjoner med litt velplassert skryt. Noe av dette er småartig, men noe gir lite mening. Historieoppbyggingen er heller ikke helt god. Donald går rett fra novise til ekspert, og den forventede slutten kommer aldri. I den fjonge klesbutikken skaffer Donald seg nye klær — matrosdress og -lue, noe som får ham til å se rik ut (!). Det fineste med denne historien er tegningene: Rota ser ut til å ha kost seg med å tegne alle bifigurene.

Krimgåten av Miguel er dum som vanlig, men siden skal det vise seg at dette ikke er bladets «egentlige» krimgåte!

En tosider om onkel Skrues tape-fabrikk er ikke det helt store. Mer håp er det for William Van Horn-historien «Stor ståhei for Jubalon». Donald og nevøene er i ørkenen for å hente Jubalon, som har vært på turist-tur i villmarken. Men onkelen er ikke på bussen, og våre helter må reise ut i ødemarken for å finne ham. Det er lettere sagt enn gjort, for bussen har kjørt en lang rute, og naturen er svært lite behjelpelig. Det er litt synd at Jubalon selv er med veldig lite i historien, men ellers er den underholdende lesing (skjønt langt fra Van Horns beste).

To Mikke & Langbein-ensidere i bladet fortjener omtale: Først en side av Francois Corteggiani og Daan Jippes. Sistnevnte tegner Mikke og Langbein på en sjarmerende retroaktig måte, med fine, detaljerte tegninger. Til slutt i bladet er «mesteren» Manuel Gonzales representert. Dessverre ikke en like morsom side som han pleier å lage, kanskje fordi manus ikke er ved Bob Walsh?

Så var det bladets egentlige krimgåte. Den er laget av Kari Korhonen og har Bestemor Duck i hovedrollen. Det er ikke den første i serien «Grandma Duck Mysteries», men sikkert den mest Miss Marple-aktige så langt. Dette fordi historien foregår i en utpreget engelsk setting. Bestemor er på besøk hos sin gode venninne Lotte, som er rektor for en pensjonatskole for gutter, gjerne rike gutter. Selve huset er en tidligere herregård med store trappehaller og malerier på veggene. Vi liker stemningen.

Plottet i historien skal vi ikke gå så nøye inn på her. Vi røper bare at det har med juks på en prøve å gjøre (en sånn prøve som vanligvis går under navnet Nasjonal prøve, virker det som. Skrekkscenarioet er i alle fall at samtlige prøver for hele landet må anulleres, noe som høres ille ut, men det har skjedd). Vi anbefaler folk å forsøke seg på krimgåten. Det beste med den er at den faktisk henger tålelig på greip, og at Bestemor Duck passer veldig godt i detektiv-rollen!

Maya Åstrup har en historie i ukens blad også. Denne er imidlertid bare tre sider lang og ikke en historie vi kommer til å huske særlig lenge, om Svarte-Petter som prøver å klatre opp et fjell.

De som ikke har lest Vicar-historien «Sulten Sultan» gledet seg nok til å få slutten servert denne uken. Donald og nevøene har havnet i riket Khatkombia (navnet henviser til katter, ikke til det narkotiske stoffet khat), der de havner i unåde fordi de bærer rundt på katten Sultan. Khatkombia minner om oldtidens Egypt, der katter ble ansett som hellige dyr. Både klær, arkitektur og kunst ser egyptisk ut. Det viser seg at det er en konflikt på gang mellom presten Pus-eh-Khat og kong Khatfoth. Endene havner i skuddlinjen, for ikke å snakke om Sultan …