Med både Vicar og Branca i samme blad, kunne man nesten tro at vi var tilbake på 80- eller 90-tallet. Det er vi ikke, men Donald er plutselig i vikingtiden. Bladet kan dessuten by på begynnelsen av en spennende fortsettelseshistorie med B-gjengen.

Kanskje Donald-redaksjonen er inspirert av årets norske spenningsfilm «Gåten Ragnarok». Både åpningshistorien og kvissen bak på bladet har vikingtema. Førstnevnte er en «ny» Vicar-historie — nå kan det ikke være mange igjen av de ubrukte fra denne tegneren som gikk bort i fjor. Manus er ved Sune Troelstrup, som har gjort en god jobb.

Donald jobber på Andeby museum, men må ta til takke med å feie gulvet mens den arrogante Goffen briljerer som guide. Men Donald er eslet for større oppdrag. Som første steg setter han seg ned for å pusse noen gamle gjenstander, først og fremst «Tidshornet». Hvorfor heter det det, mon tro? Det finner Donald snart ut, for når han blåser i hornet, fraktes han i en virvelvind tilbake til vikingtiden, der han treffer en sint vikinghøvdig midt i planeten.

Vikinghøvdingen tar det pene tidshornet som eiendom, mens Donald blir satt til å … feie gulvene. Snart er vikingleiren under angrep fra Tord Tarmrøsker og berserkene hans, og Donald ser sitt snitt til å komme seg ut av knipen. Ting går naturligvis ikke som Donald har planlagt (i den grad han er i stand til å planlegge), til mye moro for leseren. Her får vi gladvold og historisk ukorrekte vikinger, iscenesatt av flotte tegninger.

Over til neste historie: Langbein har fått seg jobb som togfører på tivoli, men dessverre har han vært så nervøs før første arbeidsdag at han ikke har sovet. Toget går ikke på skinner, det bare kjører hvor som helst, noe som naturligvis gjør det meget kritisk å sovne mens man kjører. Noe Langbein naturligvis gjør. En nokså tåpelig historie som sier en god del om sikkerheten på tivoliene i Andeby.

Onkel Skrue-historien «Sprettertforsvar» er en klassiker fra åttitallet. Siden Vicar har bidratt med en ny historie i bladet, er det en Branca-historie vi får i opptrykk. Denne, med manus av Joel Katz, sto opprinnelig i DD&Co i 1984. Den er ganske artig.

Magica har skaffet seg et knippe robot-kopier av seg selv. De er ikke særlig mye tess, men de kan gå og løpe og ser nøyaktig ut som heksen de er modellert etter. Derfor er de perfekte å bruke som forvirring og avledning. Magica klarer på uhyggelig banalt vis å stjele lykketiøringen, og snart er alle heksene på flukt gjennom Andeby. Hvordan skal Skrue og Ole, Dole og Doffen finne ut hvilken heks som er Magica? Løsningen ligger i tittelen på historien: Hvem hyler i smerte når hun blir beskutt med sprettert? Dette er kanskje ikke den aller mest minneverdige Branca-historien, men det er uansett mange gode scener og god humrefrekvens.

Så får vi en litt uventet sak: En Fant-historie, skrevet av Lars Jensen og tegnet av Daniel. Selv om historien er ny, har den et veldig gammeldags preg. Landstrykeren henger med kompisene sine, og Fant (som vi synes ser litt eldre ut enn vi har sett ham før — er dette tenårings-Fant?) er lat og sover dagen lang (enda et tegn på at valpen har blitt tenåring).

Her graves det etter bein, det slåsses med katter og blant de andre figurene i historien finner vi en jordrotte og en fugl. Slutten er litt rar. Dessuten skjønner vi ikke om dette er en ren nostalgi-historie eller starten på en ny Fant-epoke. Tiden vil vise …

Den korte Ole, Dole og Doffen-historien «Som en lek» er tegnet av Miguel, og har en nokså kjedelig storyline med en veldig lite overraskende slutt. Vi har nesten glemt den allerede.

Ukens fortsettelseshistorie, del 1, er derimot mere lovende. Historien er skrevet av Sune Troelstrup og tegnet av Ferraris, og bærer navnet «Den helt unike B-gjengkaren». Hvordan kan en B-gjengkar være unik? De er jo vanligvis (i DD&Co) nokså like, bortsett fra at en av dem elsker svisker. Så unikheten er rett og slett kunstig framstilt!

Det har seg sånn at mens B-gjengen sitter og spiser pannekaker og er fornøyde med hverandre og livet, banker det på døren. Utenfor står en liten spirrevipp av en gal/ond oppfinner, som vil «tilby den aller beste av dere en usedvanlig innbringende jobb». B-gjengen vil ikke skille ut noen som er bedre enn de andre. Hadde det ikke vært for at professoren kanskje har noe verdt å stjele, hadde de takket nei umiddelbart. Men hvem er best?

Professoren, som heter Polymorfix, setter i gang noen enkle tester for å kåre den beste B-gjengkaren. Imidlertid er professoren slett ikke dum (han er jo et ondt geni), og skjønner hva B-gjengen pønsker på. Fra hans synspunkt er det dermed best om B-gjengen ikke er så sammensveiset. Dette fikser han lett ved å gjennomføre noen utrolig urettferdige tester, og siden B-gjengen er ganske dumme, oppnår han det han ønsker. Testingen er fornøyelig lesing.

Hvordan går dette videre? Nå tror 176-167 at han er smart mens brødrene er dumme, og kanskje han ikke vil hjelpe dem med det planlagte innbruddet hos Polymorfix likevel. Verre skal det imidlertid bli. Vi gleder oss til fortsettelsen!