Denne uken kan vi kose oss med lesernes egne historier, men også selve bladet inneholder mye bra. En Rota-tegnet historie, del to av «Oppgjør i Bløff» og en interessant nykommer (tror vi) er blant høydepunktene.

Ukens åpningshistorie, «Steinhardt luftangrep» (Janet Gilbert/Marco Rota), er en småfornøyelig sak med onkel Skrue, Donald og Magica. Onkel Skrue har oversvømmelse i pengebingen (for en gangs skyld er det Donald vi ser svømme rundt blant pengene), men vannpumpe er dyrt. Vannkastere, derimot, er billig. En vannkaster er en monster-aktig statue som man for eksempel kan se mange festlige utgaver av på Nidarosdomen. Onkel Skrues eksemplarer ble vunnet etter et veddemål i Skottland for lenge siden, og etter mange år i kjelleren skal de nå gjøre nytte for seg.

Så langt alt vel, men så dukker Magica opp. Det viser seg at hun lærte å forhekse vannkastere allerede da hun gikk på trolldomsskolen. Og snart flyr de vemmelige fantasifostrene rundt og gjør ugagn. Men Magica fulgte kanskje ikke så godt med i timen på trolldomsskolen, for rett som det er blir hun også fanget av en vannkaster («Hold opp, Gundolf! Du arbeider jo for meg!»).

Det er mye som klaffer i denne historien. Vannkasterne er morsomme i all sin groteskhet, og bakgrunnshistorien om hvordan Skrue fikk dem er festlig. Det er også mye artig kløneri, både når Magica blir fanget av sin egen vannkaster, og når redningstroppen dukker opp med mye flaks og lite kompetanse. Rota presterer også gode tegninger. Kanskje ikke en historie som skriver seg inn blant klassikerne, men absolutt en god start på Donald-bladet!

En kort Petter Smart-historie tegnet av Miguel høres kanskje ikke så bra ut, men den er også litt sjarmerende. Petter er redd for at oppfinnerkompisene skal gjøre narr av ham når de finner ut at han ikke lager arbeidstegningene sine på en PC. Dette høres snålt ut — alle vet vel at for Petter Smart er det umulige mulig, så hvordan han lager tegningene sine bør vel ikke spille noen rolle for hans renommé? Imidlertid viser det seg at Petter bruker en datamaskin som om han skulle være syttifem år gammel (og han er jo bare sekstien). Det kan også se ut som om datamaskinen hans er litt utdatert og/eller elendig.

Uansett er det artig å få et gjensyn med Petters robot.

Som i forrige uke får vi en «Barks-historie», med ferdigskrevet manus av John Lustig og tegninger av Daan Jippes. I likhet med forrige ukes historie baserer den seg på at Dolly er tåpelig og dum, men i motsetning til forrige ukes historie, er dette nå det eneste poenget. Dolly er faktisk så ufordragelig at det gjør litt vondt å lese. Om denne historien hadde forblitt en idé i Barks» notater hadde det sikkert vært helt ok.

Historien «Bli med i klubben» handler om Skrue og Millionærklubben. Når klubben vedtar å øke kontingenten med ti kroner i uken, melder Skrue seg ut i protest, og bestemmer seg for å starte sin egen klubb isteden. Det viser seg imidlertid å ikke være lett å finne egnede medlemmer til klubben.

Det bemerkelsesverdige med denne historien er at vi ville vært helt sikre på at den var en reprise fra åttitallet hvis det ikke var for at historiekoden «D 2008-236» tyder på at den er produsert nylig. Både når det gjelder handlingen og tegningene kunne historien glidd ubemerket inn i et hvilket som helst åttitallsblad. Tegningene er det den for oss ukjente Fabian Erlinghäus som står for, og stilen ser ut som en mellomting mellom Vicar og Branca. Den godeste herr Erlinghäus er forresten like ukjent for Inducks og Google som han er for oss, så vi gjetter at han må være en nykommer.

Den neste historien i bladet er en Tello-aktig Mikke og Langbein-historie der våre helter skal avsløre et tilsynelatende overnaturlig fenomen. En ganske middelmådig sak.

Atskillig bedre er Gaute Moes Donald-som-detektiv-historie. Donald får besøk på sitt stilriktige detektivkontor av «den vakreste kvinnen [han] noen gang hadde sett» — det vil si Dolly. Hun har en sak for Donald: Finne ut om noen av de andre damene som skal på en bestemt fest, har siktet seg inn på samme antrekk som henne! Donalds løsing av krimgåten er herlig, og sluttpoenget i historien er friskt. Skjønt den aller friskeste detaljen er scenen der Donald spionerer på en fornem kvinne som dusjer!

Til slutt får vi andre del av Don Rosas «Oppgjør i Bløff», som er full av artige øyeblikk. «Var dette en av føljetongene mine, ville jeg skrevet «Fortsettelse i neste nummer» for å få tid til å tenke meg om.»

Avslutningsvis noen ord om «Lesernes eget Donald Duck &Co» som er lagt ved midt i bladet. Her får vi 11 korte historier skrevet og tegnet av leserne. De aller fleste er barn, og samtlige har gjort seg flid med både manus og tegninger. Det sier seg kanskje selv at de færreste av bidragene er i nærheten av å se profesjonelle ut — det er kanskje mer overraskende at noen av dem gjør det. Men også de barnslige og vindskeive fortellingene er fulle av sjarm, og til tider artig humor. Særlig liker vi de to ensiderne på side 12 og 13, som spøker med atypiske ting som vinsmaking og dreping av fisk.

De to nesten-proffe bidragene er begge laget av kjenninger fra Kvakk, henholdsvis Mikkel Hagen og Mikael Åsbjørnsson-Hodne. Førstnevnte hadde en historie på trykk i fjorårets leser-blad også, og vi likte både tekst og tegninger den gangen også. Men det er tydelig at dette er et talent i stadig utvikling, for årets bidrag er merkbart bedre. Guffens uttrykk i rute fem og seks er kostelige. Vi liker også Donalds frampekende replikk i første rute: «Av alle Dollys latterlige hatter tar denne kaka!» Når det gjelder Åsbjørnsson-Hodne, tilhører han den eldre garde i denne sammenhengen, og tegningene er lekkert fargelagt digitalt. Begge disse bidragene kunne glidd umerkelig ut av leser-bilaget og inn i det vanlige bladet.