Ukens blad kan best karakteriseres som ujevnt. Her finnes høydepunkter og pinlig lavmål, og det meste i mellom. En «ny» Barks-historie, en Don Rosa-klassiker og en skuffende kjemi-historie er blant det vi kan lese denne uken.

Det er duket for enda et temanummer (hvor mange er det igjen nå? Vi har mistet oversikten), denne gangen med temaet «kjemi». Etter forrige temanummer, det flotte fysikknummeret, blir kjemi-bidragene her en nedtur. Den spesialskrevne historien er forfattet av Terje Nordberg, som vi mistenker at ikke kan stort mer om kjemi enn omtalerpanelet. «Kjemi» ser ut til å være ensbetydende med «putte helt tilfeldige flytende saker i reagensrør og se hva som skjer!». I Andeby har det blitt «eksperimentert» mye i denne ånden gjennom årenes løp (noen favoritter her og her), og det er forsåvidt OK, men i et blad som markedsfører seg som «kjemi-spesial» kunne vi tenkt oss noe litt mer realistisk. Og — hvis det er lov å si dette når det er en Donald-historie vi snakker om — en slik historie kunne godt fått lov å påpeke at kjemiske eksperimenter bør utøves med en viss forsiktighet. Her er både Donald og de såkalte kjemiker-nevøene latterlig uansvarlige.

Historien har naturligvis en handling som består av litt mer enn blanding av væsker med artige farger. Donald har fått jobb som sikkerhetsvakt på Andeby Kjemiske Institutt, eller «kuleste sted i verden» som Ole, Dole og Doffen kaller det. De har nemlig blitt helfrelst på kjemi, mens Donald ikke kunne brydd seg mindre om temaet. Nevøene sniker seg med Donald til laboratoriet, der de øyeblikkelig tar seg til rette blant kjemikaliene. Donalds jobb er imidlertid å passe på den store Bose-Einstein-kondensatoren, som blant annet kan «endre tidens hastighet».

Vi vet fint lite om Bose-Einstein-kondensatoren, men det følgende har vi kjapt googlet oss fram til:

• Det stemmer at Bose-Einstein-kondensat er en tilstand stoffer kan eksistere i (a la gassform eller fast form).
• Dette er noe som vanligvis opptar fysikere, og ikke kjemikere.
• En sånn stor og fancy maskin som Bose-Einstein-kondensatoren finnes ikke i virkeligheten.
• Bose-Einstein-kondensat lenkes til svarte hull, som igjen lenkes til tidsreise. Når fysikere snakker om tid, mener de ikke tidsreiser som de vi møter i Donald.

Ja, dette er en Donald-historie, og nei, vi krever vanligvis ikke at det som presenteres i en Donald-historie skal ha særlig til røtter i virkeligheten. Men denne historien ser ut som den prøver å late som nettopp det, samtidig som det vitenskapelige er så tynt at vi gjennomskuet det lenge før begynte å google. Det blir ikke bedre av at de tilfeldige kjemikaliemiksene til Ole, Dole og Doffen gjør Donald til et supergeni. Det er også en skurk med i serien, men det havner litt i bakgrunnen.

Er det da noen lyspunkter her? Joda, Donalds sjef, professor Ørskha, er ganske festlig. Eksentrisk så det holder — han klarer for eksempel aldri å lære seg Donalds navn, og når han forlater laben tar han en molekyl-modell på hodet som hatt. På siste side dukker han opp igjen, og tilfører historien sårt etterlengtet humor.

Historien er ikke overraskende tegnet av Arild Midthun. Greie tegninger, selv om Midthun er i ferd med å utkonkurrere Don Rosa når det gjelder å tegne Ole, Dole og Doffen som selvtilfredse små genier.

Krimgåten (Midthun/Staalesen) er det noe uenighet om i omtalerheimen. Den er enten håpløs eller ganske smart. Prøv selv.

For å ta resten av kjemi-stoffet først som sist: Vi får et oppslag om fotosyntesen. Sikkert helt greit det. Bakerst i bladet får vi en oppskrift (fra Forskerfabrikken) på hvordan man lager slim. Her kan vi jo nevne at omtalerheimen for en tid siden hadde besøk av Niesen (5), som hadde laget slim på det lokale Vitensenteret. Det ble noen dager med hyppig fjerning av slim fra både folk og inventar. Så vi føler med foreldrene som nå får huset invadert av slim som blant annet skal bestå av tannkrem og lim!

Mesteparten av bladet er fritt for kjemikere. «Å spille eller ikke spille» (Paul Halas/Miguel) er en nokså ordinær historie om Ole, Dole og Doffen som heller vil spille på spillehallen enn å være på skolen. Ikke direkte dårlig, men ikke bra heller.

Deretter får vi en Madam Mim-historie tegnet av Bernado, og Bernados tegninger er det vanskelig å forholde seg nøytral til. Omtalerpanelet er delt i sin mening her også. I denne historien står i alle fall manus godt til de eksentriske tegningene. Mim har tatt på seg et par forlatte sko, som viser seg å være de røde skoene, de som danser natten lang. En slitsom affære for Mim, med andre ord, og kanskje for leseren. Oversetterens jobb, derimot, er det vanskelig å undervurdere. Madam Mim danser både Støveldansen (den fra The Julekalender) og Barkebilleboogie (den med Øystein Sunde), og begge deler passer perfekt inn i settingen.

Den firesiders historien «Identitetskrise» er interessant både fordi den er skrevet delvis av Barks, og fordi den er ganske snodig. Angående hvem som står bak manuset forteller bladet oss bare at det er skrevet av Carl Barks og John Lustig, og vi vet ikke hvor mye av det som stammer fra Barks. Tegningene er det Daan Jippes som har stått for.

Historien begynner med at Donald skal møte Dolly, som kommer hjem med toget etter å ha vært på besøk hos sin grusomme tante Knipe. På stasjonen kolliderer Donald med en annen and som ser nøyaktig ut som ham selv og dessuten er helt likt kledd (med unntak av at matrosluen har en lysere blåfarge og at stripene på jakkeermene er litt annerledes). Idet de reiser seg opp igjen etter sammenstøtet, ser de to endene på hverandre og utbryter unisont: «Du er jo meg!»

Deretter blir det bare rarere, og dessuten veldig morsomt. Selv ikke avslutningen, som inneholder Dolly-idioti av verste sort, forhindrer denne historien fra å være meget fornøyelig.

Mikke er representert med én historie i bladet. «Fredfulle enger» er til gjengjeld den snåleste historien i bladet (ja, snålere enn den dansende Madam Mim). Mikke og Minni er på piknik, der de kommer i skade for å ødelegge en alvesirkel. Alvene tar hevn, og må blidgjøres på tradisjonelt vis. Det finnes mange gode eksempler på blanding av Andeby-univers og folklore, men dette er ikke et av dem. Ekstra minuspoeng for elendig slutt.

Ukens fortsettelseshistorie er Don Rosas «Oppgjør i Bløff», for andre gang i DD&co (det er hele 17 år siden sist). En historie som tåler et gjensyn. Vi som kun har lest denne på norsk i 1996-utgaven, synes også det er gøy med denne flotte oversettelsen. Dessverre bærer også denne historien preg av slurvete typesetting/manglende korrekturlesing. «De sprengte», sier P.T. Barnum i en snakkeboble. Det er ikke første gang vi ser slikt venstrehåndsarbeid i Donald-bladet.

Neste uke får vi bilaget med lesernes egne historier, det gleder vi oss til.