Andreas Wahl har satt sitt preg på fysikkspesial med både bra nyskrevet materiale og hyggelige gjensyn. En gammel Murry-klassiker er ukens latterbombe, mens Rota skuffer noe med siste del av fortsettelseshistorien.

Da var det dags for enda et realfagsnummer. Denne gangen omtales bladet på forsiden som «gluping-spesial» (som i realfagsgrenen «gluping»?), og gjesteredaktør er kjendisfysiker Andreas Wahl. Uten at vi har fakta å slå i bordet med, virker det som om Wahl faktisk har bidratt med mer enn navnet sitt. Den korte «lederen» på innholdssiden er fin, og Wahl er også idékreditert på åpningshistorien. Faktasidene og fysikktriksene på «Oppdrag hakkespett»-siden virker også å være i Wahls ånd.

I likhet med de andre naturfagsspesialene inneholder bladet en spesialskrevet historie, en spesialskrevet norsk krimgåte og litt faktasider. Men i dette bladet går temaet «energi» igjen i noen av de andre historiene også, klassikere som er plukket fram for anledningen? Det liker vi.

Ukens temahistorie heter «Solskinnshistorie» og er skrevet av Gorm Transgaard etter idé fra Andreas Wahl og Bjørn H. Samset, og tegnet av Maxi. Siden bladet er glupingspesial har historien en gluping som hovedperson — Petter Smart. Petter skal finne opp en energikilde som verken forurenser eller tar slutt. Solen er inspirasjon, men solcellepaneler fungerer jo bare når det er fint vær. Løsningen blir naturligvis å lage sin egen sol. Eller soler, i dette tilfellet. Små, glødende baller som holder hus varme og lyse, smelter plagsom snø og er perfekt til å dyrke planter.

Mini-solene går unna som varmt hvetebrød. For ja, Petter og hans kumpaner Ole, Dole og Doffen har planer om å tjene penger på dette. Energikrisen er løst, og våre venner blir rike. Alt er fryd og gammen … helt til mini-solene begynner å oppføre seg ufint, og Petter blir lagt for hat. Han må også revurdere sin egen oppfinnelse; var den kanskje ikke så gjennomtenkt likevel?

Det er ikke egentlig så mye fysikk i historien (vi får ingen forklaring på hvordan disse søte små solene egentlig fungerer), men den delen virker uansett tålelig troverdig. Vi synes det er mer underlig hvordan Petter og Ole, Dole og Doffen gjør forretning, uten at noen myndigheter blander seg inn. Og hvordan det blir Petters ansvar alene å redde jorden på slutten. Men dette er tross alt Andeby.

Selv om dette ikke på langt nær er den første historien vi har sett om energikilder, virker den ganske original, og historien er godt fortalt og tegnet. Det er helt sikkert klokt å la kjendisenes bidrag begrense seg til ideer, og la en profesjonell skrive manus.

Så får vi en krimgåte av Staalesen & Midthun. Det er vel omtrent samme nivå på denne som de foregående. Som vanlig er vi ikke helt med på resonnementet i fasiten, men samtidig er det jo ganske begrenset hvor troverdige krim-mysterier det går an å få lage på to sider.

Bladets første reprise er Vicar-historien «Gratis energi» fra 70-tallet. Onkel Skrue bruker en Petter Smart-oppfinnelse til å få Donald til å produsere strøm for seg. Oppfinnelsen bæres på ryggen, og «samler opp all energi bæreren utvikler mens han går omkring, løper eller arbeider». Følgelig må Donald gå rundt med den hele dagen mens han jobber med å vaske gulvene i pengebingen. En artig ting er at Donald aldri får vite hva apparatet er, bare at han må bære det hele tiden og passe godt på det. Og når B-gjengen — som heller ikke vet hva det er Donald bærer på — fatter interesse, blir det virkelig spennende.

Ukens mest atypiske historie er «Ronald Duck», med manus av Byron Erickson og tegninger av Rodriques. Som tittelen antyder er dette en forbyttingshistorie, der Donald feilaktig blir tatt for å være Ronald Duck. I starten vet vi ikke hvem Ronald er, men snart viser det seg at han i sin tid var en riktig ekkel type, som mobbet folk og brukte skitne triks for å komme seg opp og fram.

Donald blir ansatt av den Segway-kjørende, smålubne nerden PC Parentesen, som etter å ha blitt mobbet av Ronald Duck på videregående har tjent seg rik på software. Nå bor han i en futuristisk villa med alt det siste (og mer til) innen dataspill. Han ansetter Donald (som er på desperat jobbjakt — det er dette eller kakerlakk-knusing), i en jobb som går ut på å «drive dank, spille spill og feste». Det høres jo ikke så dumt ut? Nei, men Parentesens egentlige plan er å ydmyke «Ronald» så mye som mulig. På slutten tar det helt av i en hevn-orgie der også andre tidligere offer for Ronald dukker opp.

For noen uker siden fikk vi en historie om Dolly som møtte igjen sin tidligere mobber. Sympatien vår var naturligvis med Dolly, og hun gikk seirende ut av historien. Denne gangen er det vanskelig å skjønne hvor sympatien vår skal ligge. Det er opplagt at Parentesen har hatt det tøft, og vi har en viss forståelse for at han ønsker hevn. Men stakkars Donald er jo egentlig helt uskyldig! Det ender fort opp med at leseren synes Parentesen er en dust. Dette er ikke i og for seg et problem (det er heldigvis ikke sånn at enhver Donald-historie skal ha en tydelig moral), tvert imot bidrar det til å skape en annerledes historie.

Så er det tid for en ny reprise, denne gangen en Murry-historie fra 50-tallet. I «Beskt karnevalskostyme» skal Langbein og Ferdinand på karneval hos Minni, og de kler seg ut som hverandre. Det er imponerende hvor mange morsomheter som får plass på historiens fire sider.

På karnevalet lever Langbein seg helt inn i rollen som Ferdinand, og sier med en belærende mine slike kloke ting som «Kvadratroten av πr² er lik … æh, gulrot!». Ferdinand, på sin side, nekter bestemt å prøve å snakke som Langbein: «Nei, så tåpelig kan jeg ikke uttrykke meg!»

Så dukker det opp en professor som skal ha tak i Ferdinand til et viktig forskningsprosjekt. Han tror selvsagt at Langbein er Ferdinand («du store, som han har vokst siden sist!»), og Langbein tror professoren er en annen karnevalsgjest og blir villig med på leken. Interaksjonen mellom Langbein og professoren, der ingen av de to oppdager at den andre er en helt annen enn den de tror, er ganske kostelig.

Deretter kommer vi til bladets tredje reprise, som er enda et gjensyn med 70-tallets Vicar. «Donald Duck som urmaker» handler om Donald som prøver å reparere gjøkuret til Dolly. Donald går ivrig løs på oppgaven og har som så ofte ellers ubegrenset tro på sine evner. Som så ofte ellers er det dermed duket for katastrofe. Denne historien er imidlertid snarere en koselig liten hverdagshistorie enn en virkelig katastrofefortelling.

Til slutt får vi siste del av «Hjertebank og bankran», med Donald, nevøene og Panchito Pistoles. Her er det onde skurker, ekte trusler (med både pistol og sylskarp kårde) og slåssing så det holder. Nesten hele delen utspiller i en og samme scene, og selv om det er mye action, blir det kanskje litt ensformig. Vi må også gjenta fra omtalen av første del: Rotas tegninger er rett og slett ikke hva de en gang var. Her ser den skjønne Rosita ut som en utstillingsdukke, og det blir for mye ensfarget og kjedelig bakgrunn.