Et over gjennomsnittlig Donald-blad. Fin åpningshistorie om undervannseiendommer, spennende fortsettelseshistorie med Stein Blåøy og mye godt småstoff imellom.

Første historie ut er en ganske interessant sak. «Ned i dypet» (Mark & Laura Shaw/Maximino) starter med en tekstboks der det enkelt og greit står at Petter Smart har oppfunnet en pille som lar folk puste under vann, og «dermed eksploderer kampen om gode tomter i det nye undervannsboligmarkedet». Det er det siste som er den interessante vrien på denne historien — dykkerpiller har vi sett før (de nye pillene fikser både pust og trykk, så de er en forbedring).

Med pustepillene kan folk tilsynelatende bevege seg like bra på havbunnen som på land, men grunnen til at eiendommene under vann er så ettertraktet, er at man kan tjene penger på å dyrke matvekster som havtrøfler og sushitang. Donald vil selvfølgelig ikke være dårligere enn alle andre, og så blir en tomt kjøpt. Uten angrerett, og med underlig ekstrautstyr som infrarøde lommelykter og ditto svømmebriller …

Det viser seg at Donalds tomt ligger på seks kilometers dyp. Med seksdobbel dose piller tar Donald og nevøene tomten i øyensyn, i den grad det går an, siden det er mørkt som natten der nede. Men mørket er ikke det største problemet med tomten — hvem vet hva som lurer på havets dyp, der ingen and før har satt sin svømmefot?

Historien er på alle måter god. Spennende, pent tegnet og lekkert fargelagt, og en original «forklaring» på myten om sirenene. Men konseptet med hav-tomtene er kanskje det mest fascinerende, det er nesten så man håper på å lese flere historier rundt samme tema.

Så får vi en morsom liten reprise fra 80-tallet. Historien «Styrkedrikken» handler om B-gjengen som stjeler oppskriften på en magisk styrkedrikk fra Madam Mim. Ved hjelp av styrkedrikken kan de bryte seg inn hvor som helst.

En litt spesiell ting med denne historien er hvordan hjemmet til Madam Mim fremstilles. Vanligvis bor hun i et hus i skogen. Her bor hun imidlertid i en toetasjers hytte som ser ganske snodig ut, er omgitt av en høy steinmur med en massiv metallport og ligger midt i byen, like ved Andebyparken.

Ellers kan det nevnes at historien er nydelig tegnet av Branca, og at den inneholder en ganske fornøyelig rute der B-gjengen stjeler ballonger fra småunger.

En nederlandsk historie med Dolly og niesene er også med i bladet. «En bøllete nabo» (Gonneke Boere/Bas Heymans) handler om problemene som oppstår når Dollys nye nabo er ingen ringere enn Bølle-Berit, eklingen som mobbet Dolly da de var unge. Med seg har Bølle-Berit tre minst like ufordragelige nieser. Stakkars Dolly blir sint når hun oppdager hvem naboene er, men også trist når hun forteller niesene om den vanskelige tiden da hun gikk på skole. Gripende saker.

Bølle-Berit har ikke forbedret seg i det hele tatt. Både hun og niesene hennes oppfører seg frekt og vemmelig, og stakkars Dolly, Hetti, Netti og Letti skjønner ikke hva de skal foreta seg.

Dette er ikke noen «kvinne-versjon» av en typisk Donald/Jensen-krangel. For Donald og Jensen er tross alt ganske jevnbyrdige, og begge finner like stor glede i å gyve løs på hverandre. Nei, i denne situasjonen er det fire plageånder og fire offer. Heldigvis går det bra til slutt, selv om vi helst skulle ha sett en enda mer grusom hevn over bøllene!

Tosideren «Dyrt å spare» viser hvordan det går når man ikke vil betale bompengene sine. Nesten så man skulle trodd dette var et innlegg i den pågående valgkampen. En tittelløs Pluto-ensider (opptrykk fra 1961) er et hyggelig gjensyn med Jack Bradbury, en tegner som sjelden er representert i dagens Donald-blader til tross for en stor produksjon.

«Skadelidende sjåfører» er en kort Ole, Dole og Doffen-historie med moralen «dersom man saboterer for andre, går det ut over en selv». En ok historie, selv om nevøene kanskje skader seg litt vel mye i sin lek med racerbiler («olabiler», kalles de, vi trodde olabiler typisk er umotoriserte og ser hjemmelagde ut).

Mikke-firesideren «Stuper inn i spillet» er skuffende, spesielt med tanke på at den er skrevet av Maya Åstrup, som ellers har for vane å produsere originale og gode historier. De tre første sidene er artige nok, og kunne fungert fint som innledning til en litt lenger historie, men på siste side faller det hele sammen i et meget labert sluttpoeng.

Ukens fortsettelseshistorie, «I musefella» (Lars Jensen/Ferraris) byr på et gjensyn med skurken Stein Blåøy (han fra Gullhjelmen). Stein er nå innehaver av en plass i bystyret, der han sitter i komiteen for små, utrydningstruede gnagere. Det ser ikke så lyst ut med tanke på gjenvalg. Samtidig er Blåøy misunnelig på onkel Skrue — tilsynelatende fordi Skrue nyter respekt i byen, men det har vel litt med pengene å gjøre også.

Tilfeldigvis møter Blåøy den utrydningstruede musa Marius, som hakkespettene skal sende til dyrehagen i Tristiansand. Blåøy aner en måte å sverte Skrue på, og får plassert Marius på tomten foran pengebingen. Med en truet og fredet art i hagen tvinges Skrue til å skru av feller og alarmer. Mye sleipt følger, men riktig spennende blir det først når B-gjengen dukker opp. Vi gleder oss til fortsettelsen neste uke!