Skolestart er over oss! Dette markeres i ukens Donald med en festlig historie av Kari Korhonen. Ellers er høydepunktet en gammel Jippes/Milton-historie om Guffen i storbyen.

I «Mestervikaren» (Korhonen) får vi et skremmende innblikk i tilstandene på en av Andebys barneskoler. Første rute viser dagens tredje vikar som bæres ut av skolen på båre, iført tvangstrøye og sannsynligvis på vei til lukket avdeling. Rektor er fortvilet — klasse 3B tar rotta på vikarene «like kjapt som svetten tvinger meg til å skifte undertrøye». Men så får han øye på sin gamle venn Donald — som tar utfordringen.

Det morsomme er at Donald ikke får jobben fordi rektor tror han er en spesielt god lærer eller pedagog, men fordi han husker fra barndommen at Donald var lærernes skrekk. Håpet er at Donalds erfaringer skal gi ham overtaket på elevene, for de kan jo umulig være verre enn han var selv. Og dette viser seg å fungere over all forventning.

Historien er godt bygd opp, og det er mange artige scener underveis. Slutten er akkurat passe morsom og akkurat passe forutsigbar. Vi som selv har hatt gleden av å være vikar foran en gjeng unger med maur i rompa skjønner at den største feilen vi gjorde, var å være for veloppdragne da vi selv var små …

Magica-historien «Ubudne gjester» (Jens Hansegård/Carlos Mota) handler om to lugubre skurker, nyrømt fra fengselet, som tror det er en enkel greie å gjemme seg litt hos Magica — hun er jo bare en liten dame. Vi som kjenner Magica, vet selvfølgelig bedre. Historien er nesten smånifs av og til, både i starten der skurkene er ekle karer, og etter hvert når Magica fikser biffen.

Ukens underligste historie er «Maleriet» (Frank Jonker/Carmen Perez). Klaus Knegg kjøper et maleri på en auksjon (ved å gjespe — det er jo typisk sånn man kjøper ting på auksjon, det vet alle som leser Donald). Maleriet er dyrt men sannsynligvis verdiløst, Klaus er sur, og tar det med hjem til Klara, som er sint fordi regningene ikke er betalt og likevel sløser Klaus penger.

Hjem til Klara, ja. Her er det tydelig at Klaus og Klara bor sammen, og har felles økonomi. Nesten så en skulle tro de er gift. Det er naturligvis ikke første gang disse to fremstilles som et par, og sikkert ikke første gang de bor sammen heller (noen som kan bidra her?), men det er jo ikke lenge siden vi så Klara sikle etter Ågersen. (Ved nærmere ettersyn går det an å anta at Klara bare er på besøk hos Klaus, men likevel har full oversikt over Klaus» ubetalte regninger. Og det er også litt snedig.)

Neste rare ting: Svarte-Petter dukker opp som pengeinnkrever. Tydeligvis en ordentlig og helt lovlig jobb, for etter hvert blir han hjulpet av politiet som påstår at papirene hans er i orden. Ok, det er vel ikke første gang Svarte-Petter har en lovlydig jobb, men det virker uansett litt underlig.

Selve historien er plausibel nok. Mikke er med som en litt irriterende bifigur, og Klara er tåpelig som vanlig.

En kort tresider av Lars Jensen og Santiago Barreira er også en helt ok historie. Hetti, Netti og Letti har arvet en oppvaskmaskin som de skal drive forretning på, og Donald vil hjelpe dem.

«Duck Quijote» (Sune Troelstrup/Daniel Perez) spiller, som tittelen mer enn antyder, på «Don Quijote». En bok ingen av oss har lest (til tross for enkelte forsøk), men selve historien er ganske kjent. Don Quijote er en ridder som vil drepe draker, som egentlig er vindmøller. I denne versjonen får Skrue boken i hodet, og tror han er Don Quijote. Donald får rollen som Sancho Panza, og må bære Skrue rundt i byen mens denne slår løs på busser og biler.

Dette er naturligvis ganske morsomt, og Skrue ser riktig så festlig ut når han er Quijote, særlig når han friserer kinnskjegget med tibetansk bartevoks. Som en ekstra bonus har historien en finurlig og overraskende vri mot slutten.

En klassisk Strobl-ensider har også fått plass i bladet. Man kan sikkert si mye rart om stilen til Strobl, men det er nå uansett noe nostalgisk og koselig over denne siden.

Så var det bladets høydepunkt. Guffen-historien «Rett gås, feil sted» (Daan Jippes og Freddy Milton) er utgitt i HoF i 2008, men den er fra tidlig åtti-tall. Bestemor Duck er så oppgitt over Guffen at hun bestemmer seg for å sende ham til storbyen, fordi det er bare der han kan «lære å leve et fornuftig og travelt liv». Episodene i starten der Guffen er dummere enn et brød, er temmelig lattervekkende, men det er ingenting mot det som skal komme.

I byen roter Guffen seg borti det ene tvilsomme etter det andre, hele tiden med en fantastisk naiv holdning og uten noe mistanke til folk som har skumle hensikter. Han prøver også å poste et brev hjem, noe som ikke går så bra siden han tror at et kumlokk er postkassen.

Vi veksler mellom å se historien fra Guffens og fra småskurkenes (det er flere urelaterte slike) perspektiv, og man får til tider sympati med skurkene fordi Guffens idioti narrer dem trill rundt.

Slutten er også herlig — alle tråder nøstes sammen på en ypperlig måte. Denne historien er nesten verdt bladet alene.

Ingen fortsettelseshistorie denne gang, men neste uke varsles det at Stein Blåøy er tilbake, og allierer seg med B-gjengen for å stjele onkel Skrues penger. Det kan jo bli spennende.