I ukens (eller, strengt tatt, forrige ukes) blad tas vi med ut i verdensrommet. Vi får også en (u-)hyggelig Barks-klassiker å glede oss over en mørk sensommerkveld.

På bladets forside ser vi Donald som romfarer, og en gul stripe øverst reklamerer med «Nordens eneste romfarer er redaktør!». Nederst på side 4 står det «Ansv. red.: Anita R. Tveten. Redaktør: Marius Molaug», så da kan man jo lure på hvem av disse to som er romfarer.

Bladet hører til serien av naturvitenskapelige temablader som skal komme i løpet av dette året, og denne gangen er det astronomi som er temaet. Temaet gjenspeiles i den første historien, krimgåten og noen tekstsider, men er fullstendig fraværende i de øvrige historiene.

Historien «I det store, vide verdensrommet» er skrevet av Stefan Printz-Påhlson og Jens Hansegård, og tegnet av Arild Midthun. Donald og Petter Smart er ute for å se på stjernene, og plutselig kommer et romskip med treøyde grønne menn som vil ha tak i Petter. De trenger nemlig en oppfinnelse for å bekjempe et forferdelig monster som truer planeten deres, og Petters ry som oppfinner strekker seg tydeligvis langt ut i rommet. Av en eller annen grunn vil de grønne ha med seg Donald også, selv om han absolutt ikke vil være med og det knapt burde være noen grunn til at han skulle kunne være til nytte. Men kanskje de treøyde tenker at en som oppholder seg sammen med universets største oppfinner må være geniets dyktige og uunnværlige assistent.

Mesteparten av historien dreier seg om ferden til romvesnenes planet, og inneholder for det meste en rekke morsomheter som er forårsaket av (eller går ut over) Donald. Idet romskipet passerer månen blir det satt av en fjerdedels side til å vise at Christer Fuglesang sitter der med et svensk flagg ved siden av seg. Det kan dermed være grunn til å anta at denne historien ikke er ment for publikasjon i særlig mange land.

Historien er grei nok, og til tider litt artig. Den har en fin vri på den eldgamle «vi lærte språket ved å høre på radiosendingene deres»-forklaringen på hvorfor fremmede vesner kan kommunisere med våre venner. Romvesnene i denne historien har lært språket ved å følge med på fjernsynssendinger, men som Donald observerer, må de ha fått inn svensk tv også. De snakker nemlig et ganske underholdende svorsk. Det hadde vært spennende å vite hvordan de snakker i den danske og den svenske utgaven av historien, eller i originalmanuskriptet.

Naturvitenskap-krimgåten er som vanlig kreditert Arild Midthun og Gunnar Staalesen, uten at vi lar oss imponere.

«Dyr piknik» av Frank Jonker og Sander Gulien er en fin hverdagshistorie om Donalds økonomiske sorger (og Dollys fullstendige mangel på forståelse derom), mens Ole, Dole og Doffen-historien «Parkens lange arm» er heller kjedelig. Vi får også en typisk «Petter Smart skal modernisere gården til Bestemor Duck»-historie, som med unntak av merkenavnet «Multibonde 3000» er jevnt midt-på-treet.

Bladet inneholder en fin Barks-fortelling, nemlig den med gruven i Bløff, som onkel Skrue forlot for mange herrens år siden og nå tar med seg nevøene for å finne. Et godt eksempel på at Barks skrev det som passet å skrive, for hver enkelte historie. Gullgraver-Skrue som forlater Bløff fordi han ikke vil «bli alene igjen i denne spøkelsesbyen» — til tross for at han bare er centimeter unna byens største gullåre — står i god kontrast med den Skrue som Don Rosa har ikonisert, han som kjemper seg gjennom vinteren mutters alene på skjerpet sitt, milevis unna sivilisasjonen. Så får det heller være at plottet i Bløff-historien er nesten litt i overkant urealistisk.

Siste del av fortsettelseshistorien «Gummihav» (Stefan Petrucha/Ulrich Schröder) er omtrent like småsprø som den første. Tenk deg Ferioli på syre, og et manus skrevet av en action-glad tolvåring. Eller noe. Her går det i alle fall for seg, og akademikergjengen er like komplett karikerte som før — med replikker som «Dette er verre enn gymtimen på skolen!» når det må løpes litt. Mikke redder dagen til slutt, og vi sitter måpende igjen.

Hist og her i bladet får vi informasjon om verdensrommet og relaterte ting. Det er jo litt artig å lese, men vi stusser litt på faktaopplysningen «hvis du faller ned i et sort hull og dras ut igjen vil du være tynn som en spaghetti». Helt til slutt får vi en oppskrift på å lage en rakett, det er nesten fristende å gjøre et forsøk!