Dette er et greit midt-på-treet-blad, med noen fine historier, andre mer spesielle, og en del fyllstoff. Åpningshistorien av Jan Gulbransson er absolutt verdt å lese, mens første del av fortsettelseshistorien er så uinteressant at man trygt kan kjøpe dette bladet uten å kjøpe det neste.
Bladets første historie er «Dyret i dypet», som er skrevet og tegnet av Jan Gulbransson. Donald får seg jobb som dyrepasser i Skottland, men vet ikke hva slags dyr han skal passe. Sjefen hans rekker bare å bli oppgitt over Donalds uvitenhet (stillingsannonsen hadde sagt «Erfaren dyrepasser søkes») før han haster av gårde. Dermed står Donald og nevøene igjen med et mystisk basseng fullt av varmt og gjørmete vann, og vet hverken hva som skjuler seg der eller hva de skal gjøre.
Gulbransson har åpenbart hentet mye inspirasjon fra Barks-tisidere, spesielt «Eksperten», og kanskje også «Feriejobben». Historien ligner i begynnelsen mye på «Eksperten», selv om den etter hvert utvikler seg ganske annerledes. Utseendet til Donalds sjef er dessuten basert på sjefen hans i «Eksperten», og flere ruter er hentet direkte fra den historien. Ideen om et basseng med mystisk og ukjent innhold minner veldig om slutten på «Feriejobben».
Idet man har lest de første par sidene av denne historien, kan man nesten begynne å lure på om den bare er oppgulp av ideer fra Barks-historier. Men når man leser videre viser denne frykten seg heldigvis å være ubegrunnet. Historien er helt ny og original (mer enn mange andre historier som dukker opp i Donald-bladet), og den viser seg å være både morsom (spesielt er den lokale jakt- og fiskeforhandleren en artig type) og ganske søt. Barks-referansene kan virke litt distraherende når man stopper opp og tenker «hvor har jeg sett dette før?», men står ellers ikke i veien for historien.
«Pengeflom» av McGreal-ene og Vicar er en enkel liten historie om onkel Skrue som lar være å utføre nødvendig vedlikehold på pengebingen, fordi han vil spare penger. Ikke uventet går det fryktelig galt. Det er ingenting som overrasker i denne historien, men det blir noen morsomme scener underveis.
Ukens klassiker er Murry-historien «Leo går i hundene», med manus av Don Christensen. Denne småartige Pluto-historien er med dette utgitt fire ganger i DD&co, så den vil nok virke kjent for de fleste. Mikke hypnotiserer Pluto til å tro at han er en løve, noe som får uante konsekvenser.
Petter Smart-historien «Morgenfugl» (Terry Laban/Nunez) er ganske forglemmelig. Maskinen Petter bygger som skal få ham opp i rett tid om morgenen gir visse Wallace & Gromit-vibber, men er på langt nær like morsom.
Så får vi en litt mer særpreget historie. «Skogens stemme» av Frank Jonker/Santiago Barreira) handler om Dolly som skal på møte i Dameklubben, som for anledningen har søkt tilflukt i skogen. Dette er nemlig dagen da skogen skal hugges til fordel for den nye motorveien. Damene skal «stå sammen med våre venner, trærne, i deres siste timer», og snakke litt med dem. Ingen av klubbmedlemmene synes dette virker tåpelig, og alle går løs på oppgaven med innlevelse.
Dette høres jo en tanke fjollete ut. Det synes også Donald, som har kjørt Dolly til møtet og overhører det som blir sagt. Donald ser muligheten for en spøk, og gjemmer seg i et tre. Like ved står en dame (som senere viser seg å være fru Ordføreren) og sier «Så sa jeg til Svein: «Hør, Svein!», sa jeg, og så sa han …» til et tre. Donald svarer «Det er ingen vits i å prate med ham! Den gamle eika er stokk døv!» Og dermed går dameklubben fra å holde trærne med selskap, til å forsøke å stanse den planlagte hogsten.
En god del morsomheter følger, og historien henger fint sammen. Slutten er dessuten ganske sympatisk (her kunne det endt dårlig på mange måter). Det eneste i historien som er litt på kanten til å være for teit, er hvordan damene oppfører som entusiastiske hippier i starten av historien. Joda, dameklubben er ikke akkurat kjent for å være noen intellektuell forsamling, men dette blir nesten litt for mye å svelge.
Til slutt, som seg hør og bør, ukens fortsettelseshistorie. Denne gang del én av en Mikke-historie ved navn «Gummihav» (Stefan Petrucha og Ulrich Schröder). Mikke soler seg på stranden, bare for å oppdage at havet har blitt til gummi. Enkle undersøkelser fører ham til en ubåt der det bor en gjeng karikerte akademikere uten bakkekontakt. Kanskje er det en sammenheng mellom gummihavet og den mystiske kulen de nettopp har funnet?
Denne historien virker litt for sprø til å være sann. Bifigurene er som nevnt overdrevent karikerte, og historien er omtrent like tynn som vassgraut. Legg til et par halvhjertete effekter (man griper seg i å tenke at dette er som en film der de ikke har råd til å gjøre spesialeffektene ordentlig), og man får en Mikke-historie som man glemmer før man rekker å lese del to.
Helt til slutt i bladet blir man oppfordret til å skremme noen og «last opp filmen på YouTube». Det passer jo godt sammen med Donald-bladets tidligere fokus på nettvett. Men man kan vinne et dataspill der man kan blande sammen Monsterbedriften og Pirates of the Caribbean, så da er det vel verdt det.