Donald Duck & Co nr. 29-2013 er ikke et hvilket som helst Donald-blad. Det er Donald-blad nummer 3000 (offisielt), og burde derfor vært et prakteksemplar av et blad. Det er det ikke, et pent opptrykk av nr. 1-1948 til tross.
Da Donald-blad nummer 2000 kom i 1994, ble den nederlandske «Helt 2000» gitt hedersplassen i bladet. Denne historien var riktignok opprinnelig skrevet for det nederlandske nummer 2000-jubileet i 1991, men den tok seg godt ut i norsk DD&Co også. Så det er ikke rart vi forventer noe ordentlig snasent i år, tusen nummer (!) senere. Men dette er hva vi får:
Åpningshistorien «Sushien skal frem» handler om Donald som har fått jobb som sushi-bud hos firmaet Lyn-sushi, der kundene får sushien levert maks 20 minutter etter at de har bestilt — ellers slipper de å betale. Mange kunder (de fleste, virker det som) synes det er gøy å utnytte dette, ved å gjøre sitt beste for å forsinke de stakkars budene. Og budene som feiler, blir i første omgang degradert fra moped til sykkel, men etter feil nummer to får de sparken.
Joda, dette høres klassisk ut. Donald viser seg å være flink, han får en ekstra vanskelig jobb, og så går det ikke helt etter planen. Oppskriften er kjent, gjennomføringen helt OK. Det jeg lurte på, var: Hvorfor sushi? Historien kunne vært akkurat likedan med pizza istedenfor. I «Donald-landet» som kom i fjor kunne vi lese om at i gamle dager var norske Disney-utgivelser fulle av mat, kulturfenomener og annet som enda ikke hadde rukket å finne veien til Norge. I «Sushien skal frem» får man en merkelig følelse av at forfatteren (Gorm Transgaard) har brukt sushi for å være hipp, hvilket er litt rart, siden det er lenge siden sushi ble stuereint nok for bestemora di.
Og så var det feiringen av det tretusende bladet. Vi får en faktaside om Donald-bladets historie, der det ikke står så mye nytt. Deretter kommer tre små historier på henholdsvis én, to og én side, skrevet av henholdsvis Robert Stoltenberg, Egil Hegerberg og Morten Ramm. Alle — både historiene og forfatterne — er tegnet av Arild Midthun.
Uten å ha prøvd slår vi fast: Det er ikke lett å lage god humor på så få sider. Disse tre herrene har mange fans, så et og annet har de vel gjort riktig i sine respektive karrierer, men dette blir for tynt. Dette er dårligere enn mye av det vi fikk i «Lag din egen Donald-serie»-bilaget i fjor, og det var skrevet av unge mennesker som verken fikk betalt eller ble presentert som stjerner. Eneste honnør går til (for oss ukjente) Morten Ramm, som freidig reklamerer for seg selv under navnet «Vorten Skam». Og dett var dett.
Frank Jonker og Paul Hoogma har skrevet manus til Ole, Dole og Doffen-historien «Hyttebyggingskonkurransen», som er tegnet av Comicup. Guttene skal delta i konkurransen det henvises til, og som konkurrenter har de Hetti, Netti og Letti, samt et lag bestående av frekke bøller. Egentlig er det Duck-nevøene og Duck-niesene som er arge konkurrenter, men så tvinges de til å gjøre felles sak mot bøllelaget.
Sånne små historier om slåsskamp som blir vennskap kan av og til være riktig så rørende, men her blir det klossete, påtatt og alt for enkelt. Sjette rute på første side er direkte pinlig. Vil man ha en god historie av denne typen (men uten bøllene), så les heller denne perlen. Alternativt, for å supplere med skikkelig tøffe bøller (istedenfor disse slikkepinnepysene), les denne klassikeren.
Mer bøllete bøller er det i historien «Sprek og sporty», der vi møter Langbein som forsøker å narre Ferdinand ut av gutterommet, eller laboratoriet som det vel bør kalles i denne sammenhengen. Langbeins idealer er guttene fra «Sprek og sporty-klubben», for «Dem er det mye futt i». Joda, Ferdinand fikser sprettertene deres så de kan skyte stålkuler 200 meter. Det høres jo ut som et flott leketøy for barn. Resten av historien er omtrent like dum. Manus ved Sune Toelstrup, tegninger av Miguel.
Først på side 32 får vi en virkelig god historie, men det er en Barks-klassiker vi har lest før. «Arveklokken» er en tvers igjennom humoristisk historie om onkel Skrue som skal bevise at han er den rettmessige arvingen til Mic Mac McDuck. Dette skal han gjøre ved å frembringe McDuck-familiens fantastiske ur, i perfekt stand. Historien er i og for seg ikke så vesentlig her, det er snarere de mange hysterisk festlige scenene vi elsker. Først når onkel Skrue lener seg ut av vinduet for å se på Rådhusklokken, og så den herlige sekvensen der han løper etter det som en gang var arveuret mens han tilsynelatende helt uberørt av omgivelsene tenker en lang monolog.
Ukens fortsettelseshistorie er første del av Vicar-historien Når nøden er størst…, tidligere utgitt i 1988. Petter Smart viser frem sin nyeste oppfinnelse til Donald og Skrue. Oppfinnelsen, som Donald synes ser ut som en kjempesåpeboble, brukes til å «transportere deg på blunket til en hvilken som helst del av verden». Donald kan selvsagt ikke motstå fristelsen til å gå inn i boblen og trykke på knappene, og dermed er både han og oppfinnelsen brått sporløst forsvunnet.
Resten av historien (eller i hvert fall den delen vi får i dette bladet) handler om Petter og Skrue som drar for å finne igjen Donald. Her er det Petter Smart som spiller hovedrollen, og han veksler stadig mellom å redde dagen og å forårsake nye katastrofer. Skrue opptrer mest som passiv tilskuer, og bidrar sjelden med noe mer enn å kommentere det Petter gjør. Man kan faktisk lure på hvorfor Skrue i det hele tatt er med i historien, men kanskje han vil spille en større rolle i neste del.
Når det gjelder opptrykket av nummer 1, er det vel ikke så mye å si — de fleste har sett innholdet i dette bladet før, enten i komplett årgang-versjon eller som et annet av de mange opptrykkene i bladformat. Eller kanskje i originalutgave, dersom man har flaks. Koselig er det uansett. Og for de som måtte lure: Bladet er tydelig merket med «Bilag til Donald Duck & Co. nr. 29-2013» på forsiden.