Årets første sommerlesningblad har ankommet. Ikke bare er bladet tykkere enn vanlig (68 sider), vi får også bilaget «Donald Duck i vulkandalen» med på kjøpet.

Ukens første historie bærer tittelen «Haisommer», men dette er heldigvis ingen skrekkfortelling. Tvert imot er det en ganske ordinær sommerhistorie, skrevet av Jens Hansegård og tegnet av Nunez. Ole, Dole og Doffen har limonade-utsalg (naturligvis heter det limonade — ok, det kunne hett saft-og-vann, men «saft» og «juice» er ord vi sjelden ser i Donald-bladet. En fiffig arv fra glansdagene på femti- og sekstitallet?), men det går dårlig. Dessuten tvinger Bestemor dem til å drikke alt de ikke får solgt, og det er heller ikke noe stas i lengden.

Så kommer onkel Skrue forbi. Som den snille onkelen han er, gir han guttene et godt råd: Finne seg en bedre plassering for limonade-salget. Faktisk lar han grandnevøene få bruke et skur av en kiosk-bod han eier nede på stranden. Guttene er ikke redde for å ta i et tak, og snart går forretningene riktig så bra. De har avansert til å selge vafler i tillegg til limonaden, og her snakker vi ikke vafler som dem bestemora di lager, hånei, her går det i tjukke belgiske vafler med noe som ser ut som sirup eller sjokolade på. Men historien slutter selvfølgelig ikke her. For plutselig får Ole, Dole og Doffen en rival, som er omtrent like koselig som hai-tegningene på bilen han kjører.

Dette er altså en historie med flere deler. Og det er ikke slutt enda. Det er nesten litt som en historie pakket inn i historien, for etter at slaget mot rivalen er over, er onkel Skrue tilbake der han slapp, og endelig er ringen sluttet ved at Bestemor minner om at alt som ikke er solgt, det skal spises. Dette høres jo fiffig ut, men det er egentlig bare en ganske vanlig, helt ålreit historie med gode sommer-vibber. Hvor finner vi limonade når vi trenger den?

Den nederlandske historien «Actionbilen» (Remco Polman/Bas Heymans) handler om Donald som låner en bil av Petter Smart, uten å spørre om lov, selvfølgelig. Og så tar han med Dolly på biltur. Bilen viser seg (ikke overraskende) å være litt annerledes enn andre biler, noe som blir forklart når Petter dukker opp i historien så leseren (men ikke Donald og Dolly) får vite hva slags formål den er laget for.

Historien er i utgangspunktet ikke så forferdelig original, men den har et stort trekkplaster i en illsint og veldig striks general som ikke tenker seg om to ganger før han setter igang store væpnede aksjoner, og kommer med festlige replikker som «Hva? En sivil som gir kontraordrer?» Slutten på historien er dessuten på kanten til å være dristig (til Donald-historie å være, altså).

«Trippeltrøbbel» er en småmorsom historie om det latterlig teite konseptet «trillingkonkurransen». Donald har meldt nevøene på denne konkurransen, som altså går ut på at en gjeng stolte foresatte presenterer sine vannkjemmede og veloppdragne trillinger for et dommerpanel. De blir deretter bedømt for utseende og talent.

Nevøenes uttalelser «Det er som en dressurkonkurranse med barn istedenfor hunder!» og «Denne typen barnekonkurranser hører hjemme i middelalderen!» virker plausible. Nevøene er altså ikke særlig velvillig innstilt, men så finner de ut at denne gangen får også ungene som vinner premie (og ikke bare de voksne) — fine sykler! Da går de plutselig inn for å sikre seieren — men på sin egen måte.

Det er vanskelig å lese denne historien uten å hele tiden stusse på det underlige konseptet denne trillingkonkurransen er. Ikke som en moderne skjønnhetskonkurranse for jenter (ja, det finnes, også i Norge), mer som en slags underlig levning fra etterkrigstiden. En gang leste jeg en reportasje i et ukeblad for gamle damer der tre aldrende trillingjenter beskrev oppveksten sin. De ble fotografert årlig av pressen, og hadde alltid like klær på seg, de var i det hele tatt små kjendiser.

For det er litt uvanlig å være trillinger. Denne uvanligheten nevnes sjelden i Donald-bladet, vi tenker ikke over at det er pussig at Ole, Dole og Doffen er trillinger (det er tross alt normalt at en and legger flere egg i slengen). Men akkurat denne historien gjør et poeng ut av det, og det er egentlig ikke så dumt. Historien er signert Gorm Transgaard og Wanda Gattino.

Langbein-historien «Distré detektiv» (Francois Dimberton/Rachid Nawa) har en litt uvanlig fargelegging, med litt mer digitale effekter enn vi vanligvis ser i bladet, og en fargepalett med mye jordfarger. Rent historiemessig er den ikke særlig rar. Langbein skal bli detektiv, og ikler seg en rutete frakk og Sherlock Holmes-lue. Dessverre går ikke ting etter planen, og den stakkars Langbein roter seg borti politiet til stadighet, men ikke i rollen som den behjelpelige detektiven. Dette er faktisk en ganske artig historie, der Langbein er akkurat passe Langbein.

En koselig reprise av Vicar-historien «Vandaler» (manus av Jack Sutter, sist på trykk i 1990) klager vi ikke på. Sykkelhistorie der alt som kan gå galt går galt, og særlig scenene på slutten er morsomme. (Her får vi for andre gang i bladet se en general som raskt mister besinnelsen og tyr til våpen.)

Ukens norske historie kan også nevnes, selv om den bare er på én side. Gaute Moe har forfattet «Det er ikke gull alt som …», en fiffig ensider med onkel Skrue som noe ubevisst starter et gullrush.

Bakerst i bladet finner vi tredje og siste del av «På eventyr i Himalaya». I likhet med de to forrige delene er også denne tegnet på en uvanlig og oppsiktsvekkende måte. Ingen av sidene følger det vanlige firelinjersoppsettet. Det er ruter i et rikt utvalg av fasonger og størrelser, og mange store og spektakulære tegninger som går helt ut i kanten på sidene og fyller ut bakgrunnen mellom de andre rutene.

Men manuset er særdeles tynt, kanskje i enda større grad enn i de to forrige delene. Handlingen i denne delen har lite med de to forrige delene å gjøre, og er egentlig bare en Magica-prøver-å-stjele-tiøringen-historie av aller enkleste sort. De to første delene klarte i det minste å overraske litt og var til tider ganske morsomme, men denne føles som noe vi har lest mange ganger før, og avslutningen er et stort gjesp.

Ukens sommerlesning er et separat blad som inneholder «Donald Duck i vulkandalen». Dette er en lang historie fra tidlig i Barks» karriere som serietegner. Rostrilongitudekvotienten er høy, og alle slags absurde ting kan skje. For eksempel kan man bestille en liten modell av et bombefly til tolv kroner og ende opp med å få et virkelig bombefly isteden.

Via ymse uheldige hendelser skal flyet komme til å bringe Donald og nevøene hans til landet Vulkanovia. Landet er omkranset av store aktive vulkaner, og fullt av like aktive miniatyrvulkaner. Innbyggere er nesten like sleipe og utspekulerte som de er late, og yndlingsaktiviteten er siesta.

Historien er full av morsomheter basert på de allestedsnærværende vulkanene, vulkanoviernes dovenskap og ikke minst alle folks og tings evne til å gjøre livet surt for vår stakkars nebbete helt.

Et høydepunkt er rettssaken der Donald står tiltalt for å være en nasjonal trussel. Det er ingen overdrivelse å si at rettssikkerhet er et totalt ukjent begrep i Vulkanovia. I de donaldistiske beretninger er vi vant til å se mye rart der lov og rett er involvert (som den klassiske teksten «De har ingen sjanse! De har gjort noe galt, og dommeren trenger penger!»), men denne rettssaken står likevel i en særstilling.

Kort oppsummert: «Donald Duck i vulkandalen» er høyverdig litteratur som de fleste sikkert har lest før, men det skader aldri med et gjensyn for å trimme lattermusklene litt i sommerferien.