Vi har ventet på å lese del to av fortsettelseshistorien «På eventyr i Himalaya», og den skuffer ikke. Som en gledelig overraskelse får vi også en underfundig og fin (og ganske morsom) Maya Åstrup-historie. God oppladning til sommerlesningen neste uke!

På bladets forside ser vi et kaos av tre biler, en B-gjeng, en Donald, en bestemor, en Skrue, en pengesekk, og på toppen av det hele: en sommerfugl. Ved siden av står teksten «Sommerfugleffekten». Det hele henviser til åpningshistorien, der en sommerfugl spiller en slags hovedrolle.

Her i anmelderpanelet har vi forlengst merket oss at teksten «Manus: Maya Åstrup» under første rute i en historie betyr at vi kan forvente noe utenom det vanlige. Teksten «Tegninger: Wanda Gattino» betyr at historien er pent tegnet. Når disse to tekstene står på samme historie, er det god grunn til å glede seg.

Historien starter med en fredelig skogsscene, der en sommerfugl flyr rundt, og en fortellerstemme forteller oss at sommerfuglen kanskje ikke er så betydningsløs som den ser ut.

Dette er en historie der det er mange separate handlinger som er flettet sammen på forunderlig vis. Det er dagen før Duck-familiens store landtur, der alle skal ta med seg forskjellige ting. Donald gjør dessuten sine egne hemmelige forberedelser, mens Skrue er opptatt med å komme seg til en hønsefarm han skal kjøpe. I nærheten finner vi også B-gjengen, som er på flukt etter nok et mislukket kupp. Noen vingeslag fra sommerfuglen i åpningsscenen viser seg å få konsekvenser for dem alle, og ingenting går helt som planlagt.

Historien er underholdende og spennende hele veien, men noe av det beste er slutten, der en meget forvirret Donald sitter og prøver å forstå hva i all verden det er som egentlig har skjedd.

Den neste historien byr på god gammeldags nabokrangel med Donald og Jensen i hovedrollene, servert av Olaf Moriarty Solstrand og Esteban. En velkledd mann fra Andeby skjøteregister kommer for å opplyse naboene om at skjøtene til Donalds og Jensens hus ved en feil ble byttet om da husene ble bygd for femti år siden, og at det i virkeligheten er Donald som eier Jensens hus, og omvendt. Begge vil imidlertid fortsette å bo i det samme huset som før, og det ser ut til at det hele kan løses fredelig ved at de bare bytter skjøte. Men så viser det seg at det ene huset er verdt mer enn det andre, og dermed er krangelen i gang. Som nevnt et klassisk plott, men selv om historien ikke er veldig original, er den festlig og underholdende.

Vi får to historier skrevet av Gail Reanard og Peter Snejbjerg, og tegnet av «krimgåte-mannen» Miguel. Den første er en B-gjeng-historie der skurkene er forkledd som klovner, den andre handler om Guffen, Bestemor og «Nilsens narrestrekdag». Begge er rene komedier, den første kanskje litt morsommere enn den andre, selv om vi liker konseptet (og navnet) «Nilsens narrestrekdag».

En god gammel årgang-ensider (Karp/Taliaferro) får vi også, det er alltid et pluss. Den andre ensideren som er med er en søt sak skrevet og tegnet av alltid elegante Carlos Gentina.

Mikke og Langbein er også med i bladet. De er på ferie i et land der det dyrkes kaffe, og sannelig roter de seg bort i et lite mysterium. Hadde det ikke vært for at Langbein er overdrevet fjollete kunne dette vært en klassisk åttitalls Tello-historie.

Og til slutt kan vi lese andre del av fortsettelseshistorien «På eventyr i Himalaya» (Jens Hansegaard/Rodriques). Vi husker fra del én at dette var en besynderlig affære. Dolly er forfatter med nerdete tendenser, Skrues liv skal bli bok, og til slutt forsvant alle pengene til Skrue. Og tegningene var kunsteriske hele veien. Det er de også i del to, som åpner med et stilig tablå med Dolly på moped utenfor pengebingen i dystert høstvær. Skrue er forsvunnet, men Dolly finner ham under en bro, fattig og nedbrutt. Men så får han belagelig nok et hint om hvor pengene hans kan befinne seg — ikke overraskende, tittelen tatt i betraktning, går turen til Himalaya. Kanskje hintet var litt for belagelig? Vi aner ugler i mosen.

Historien skifter miljø og stemning nærmest for hver gang man blar om. Del én startet med Dolly hos redaktøren, før vi fikk en god sekvens der Dolly danser seg rundt onkel Skrues feller og alarmer. Så skiftet historien plutselig vending da vi oppdaget at Skrues binge var tom. Her starter det altså med regntunge, triste scener fra Andeby, før det går over til snø og is i Himalaya. Dolly er talentfull og kvikk og er strengt tatt hovedpersonen i historien, selv om det er Skrue som er tittelfigur. Når vi til slutt forlater våre venner i knipe, aner vi et nytt sceneskifte forut. Spennende blir det i alle fall, her er alle innfallsvinkler mulige for tredje og siste del.