Ukens blad holder jevnt god kvalitet, uten at noen av historiene er virkelig spektakulære. Vi får en god åpningshistorie med Donald som er blitt gal og tror han er julenissen, en morsom Murry-klassiker, og avslutningen på den festlige fiskehistorien fra forrige uke.

Bladet starter med den ti sider lange «O jul med din glede», skrevet av Olaf Moriarty Solstrand og tegnet av Nuñez.

Donald har lest om noen som fant verdifulle gamle ting på loftet, og dermed drar han med seg tre nokså motvillige nevøer for å saumfare sitt eget loft etter skjulte skatter. Men idet han skal flytte esken med julepynt, snubler han og får alt innholdet i esken over seg, inkludert en stor bjelle som treffer Donalds hode med et «BOINK». Dette slaget gjør ham lettere forvirret, og Donald er nå overbevist om at han er julenissen. Ved litt kreativ bruk av en klokke konkluderer han med at det er julaften i dag, og han har altså masse å gjøre!

Bolivar blir enkelt gjort om til reinsdyret Rudolf ved hjelp av et gevir og en rød løsnese, diverse gjenstander fra huset blir pakket pent inn og puttet i en sekk, og så begir julenissen Donald seg ut i sommerdagen for å spre juleglede til alle han møter.

Temaet med at Donald blir gal etter å ha fått et slag i hodet er klassisk (kjent fra historier som Til månen i rakett og Brannstifteren), og gir alltid opphav til mange morsomme situasjoner. Her er det spesielt artig å se hvordan Donald i sin galskap gjør alt han kan for å endre på virkeligheten for å få den til å stemme med hans egen oppfatning av hva som er rett. Når han for eksempel oppdager at det ikke er noe snø ute, bruker han en bøtte med isbiter og en katapult til å «så snø i skyene».

Storeulv-historien «Bankranerne» er en helt enkel ulvehistorie uten nevneverdig originalitet eller overraskelsesmomenter. Det som imidlertid gjør den litt interessant, er at vi får møte Storeulvs bror. Inducks sier at broren heter «Bror Sultne Ulv» på norsk, men i denne historien går han under navnet Lusk.

Så får vi en kort Petter Smart historie: «En smak av galskap» av Gorm Transgaard og Marco Rota. Petter har funnet opp verdens beste smak. Én dråpe av oppfinnelsen, som han kaller Vidundersmak, skal være nok til å få hvilken som helst mat til å smake fantastisk. For å teste oppfinnelsen, sniker han en dråpe av den oppi en bolledeig på et bakeri, og venter for å se på folk som kommer for å kjøpe boller. Det viser seg imidlertid at folk raskt blir avhengige av verdens beste smak, og dermed blir det ville (og morsomme) tilstander.

Den neste historien — «Kampen om saltet» — handler også om mat, men istedenfor verdens beste smak blir det her mat med knapt noen smak i det hele tatt. Donald opplever en saltkrise midt i middagslagingen fordi Ole, Dole og Doffen har tatt alt saltet for å lage saltkrystaller til en konkurranse. Dermed forsøker Donald å låne salt av Jensen. Det viser seg at Jensen har et skur fullt av salt, men ikke kan avse noe av det, fordi han skal være med i samme konkurranse som guttene. Historien er ganske artig, og har en overraskende trivelig slutt.

Vi som vokste opp på 90-tallet husker Murry-historien Slottstårnets hemmelighet fra DD&Co nummer 46, 1993. De som er litt eldre husker den sikkert bedre fra nummer 5, 1977. Uansett dukker den opp igjen i ukens blad, behørig merket med «En Disney-klassiker til glede for nye lesere». Og nye lesere har definitivt noe å glede seg til!

Minni har oppdaget at det en gang fantes en skotsk lord ved navn Linus McLangbein. Navnelikheten og et monogram på en beltespenne Langbein har arvet antyder at dette kan være en slektning, og i så fall kan Langbein være både adelsmann («Er det bedre enn brannmann?») og arving til et slott! Mikke og Langbein drar sporenstreks til Skottland for å investigere.

Arven etter lord McLangbein voktes av to meget besynderlige typer som går under navnene Stikker’n og Trikker’n. De kan fortelle at for å bevise at han er en ekte arving, må Langbein sove i lordens gamle seng (en vugge), og drømme svaret på en gåte. Lorden trodde nemlig på «kraften i drømmer». Denne kraften viser seg faktisk å kunne hjelpe våre venner, og Langbeins drøm leder dem opp i slottets tårnværelse. Der møter de Stikker’ns og Trikker’ns kumpan Hogger’n. Hogger’n er stor og sterk, liker å slå i stykker ting og har problemer med å forme fullstendige setninger.

Historien er morsom og fin, og hvis man ikke har den fra før, kan det være verdt å kjøpe bladet bare for å sikre seg denne.

Bestemor Duck-historien «Grønne fingre» er en enkel liten sak om en blomsterdyrkingskonkurranse. Den er litt morsom, men temmelig forutsigbar.

Til slutt får vi andre og siste del av fortsettelseshistorien «Fast i fisken». Vi husker fra forrige blad at Donald ble slukt av en fisk, som ble slukt av en annen fisk, som igjen ble slukt av en tredje fisk. Dette spektakulære skuet gjentas i åpningsruten i andre del. Historien fortsetter i samme underholdende spor som i første del. Vi følger Donald strabasiøse ferd ut av fiskenes gap («Enda en munn! Så unødvendig!») parallelt med nevøenes forsøk på å redde ham ved å utnytte fetter Antons hell til egen fordel.

Det eneste som skurrer litt er avslutningen, der samtalen mellom Ole, Dole og Doffen ikke ser ut til å henge helt på greip. Men det kan hende det bare er anmelderen som misforstår noe.