Ah, endelig får vi oppklart Mikke-mysteriet! Og vi feirer Donalds bursdag, og kan kose oss med en Branca-historie som aldri før har stått i Donald Duck & Co.

Det var stor glede i heimen da ukens blad dumpet ned i postkassen: Endelig får vi slutten på det über-spennede Mikke-mysteriet! Vi hadde ikke tankene på så mye annet da vi satte oss ned for å lese. Dermed fikk vi oss en stor overraskelse da vi så at åpningshistorien, årets bursdagshistorie, er skrevet av Maya Åstrup. Så bladet hadde kanskje mer fantastisk å by på enn fortsettelseshistorien?

I «Helt ute å kjøre» møter vi en Donald som ikke gleder seg til bursdagen sin. Han plages med mareritt, psykedeliske saker der en gjeng mangeøyde monster ønsker ham til lykke. Dagen før dagen våkner Donald etter en særdeles plagsom ettermiddagshvil. Han rusler en tur for å klarne tankene, og dumper plutselig borti et gangster-oppgjør! Her får vi actionfylte scener og pene damer, som en litt klønete (og litt mindre glamorøs) versjon av Dobbel-Duck-seriene.

Historien er morsom og stemningsfylt, men plottet er ikke videre originalt. Vi forventer litt mer av en Åstrup-historie. Tegningene til Andrea Ferraris er gode (han fikser fint å tegne mørke uværskvelder), men endene har til tider litt korte/rare nebb.

Onkel Skrue-historien «Fikse finesser for forbryterfangst» er tegnet av Branca, og altså ikke helt ny. Den er faktisk fra tidlig på 80-tallet, men har tidligere kun vært utgitt i «Mikke Mus» og «Elleville eventyr». Her møter vi en sleip selger som forsøker å få onkel Skrue til å kjøpe dyrt sikkerhetsutstyr for å beskytte pengebingen mot innbrudd. Men Skrue har sitt eget hjemmelagde sikkerhetsutstyr (som er veldig sjarmerende og involverer en bøtte med vann som skal falle i hodet på innbruddstyvene), og er slett ikke interessert i å kaste bort en formue på slikt.

Etter å ha tenkt seg litt om, kommer han likevel frem til at de hjemmelagde fellene kanskje ikke er helt tilstrekkelige, og bestemmer seg for å be om en gratis prøveperiode med sikkerhetsutstyret. Men når montørene som kommer med utstyret har velkjente svarte masker og skjeggstubber, burde man kanskje blitt litt bekymret …

I dette bladet får vi hele to historier om Petter Smart som finner opp noe som viser seg å være toskete, og begge variantene har vi sett mange ganger før: I den første (overdådig tegnet av Noel van Horn) lager Petter en robot-utgave av seg selv, og i den andre (koselig tegnet av Carlos Mota) lager han en robot som skal hjelpe Bestemor Duck. Ingen av historiene huskes lenge, men de bidrar begge med hver sin fun-fact: Først får vi vite at Petters tenkehette ikke lenger er i bruk, fordi «de urokråkene forlot redet for lenge siden». Deretter får vi vite at Bestemor har sett fram til å lese «Kamerat Napoleon» («Animal Farm» av George Orwell), det kan jo være greit å være forberedt på den dagen dyrene gjør revolusjon!

Bladet inneholder også en kort Donald-versus-Anton-historie, tegnet av Bas Heymans, der de to kranglevorne fetterne skal konkurrere i en spørrekonkurranse. Dette er andre gang på kort tid noen gjenbruker Barks» klassiske «Donald leser seg opp»-sekvens, der Donald får stadig tjukkere briller og gjentar stadig dummere fakta høyt for seg selv. Ole, Dole og Doffen er kjøkkensjefer med ansvar for å tilberede taperens hodeplagg!

Men la oss nå komme til saken. Vi antar at alle som leser dette har lest del 1 og 2. Hvis ikke, slutt å lese nå. Denne historien fortjener ikke å bli spoilet.

Vi forlot altså Mikke i det han åpenbarte seg for eks-politimester Fiks i den parallelle dimensjonen. Som forventet blir Fiks sinna, men Mikke får forklart det hele, og Fiks går med på å samarbeide. Som vi husker, var mysteriet med Mikkes hukommelsestap løst (det var altså dimensjonshopping med i bildet), men det gjenstår å oppklare noen mystiske bankran i den parallelle dimensjonen. Fiks har gjort litt research på egen hånd …

Den eneste innvendingen vi hadde mot forrige del var at det ble vel mye prat og tekstlig oppklaring da Delta-dimensjonen ble introdusert. I denne delen er det nok minst like mye tekst. Og den er faktisk ikke helt triviell å komme seg gjennom. Når var sist man så en Mikke-historie fylt med faguttrykk som, det må innrømmes, enkelte av omtalerne knapt vet hva betyr?

Men samtidig så er det fryktelig artig med en så, uhm, «seriøs» historie, som tydelig henvender seg til voksne (det har vi vel knapt sett siden Gottfredsons tid?). Og stort pluss for slutten. Erickson kommer fra dette stuntet med æren i behold, og vi sitter tilbake og ønsker oss mer.