Årets Donald-blad nummer 21 er tilsynelatende ganske ordinært. En artig Rota-tegnet førstehistorie, en kort historie signert Gaute Moe, og en fin gammel Barks-klassiker. Såpass forventer vi av et Donald-blad. Men det som skiller bladet fra et vilkårlig blad er den siste historien — en tilsynelatende svært innviklet Mikke-historie, del én av tre. Her satser forfatter Byron Erickson og tegner Ferioli høyt, og vi venter svært spente på fortsettelsen!
Per Hedman har skrevet «En fredelig dag i hagen», som er stilig tegnet av Marco Rota. Donald og nevøene slapper av i Dollys hage, men dessverre er dette forferdelig kjedelig for stakkars Donald. Så når en klassisk gal vitenskapsmann (med klassisk brutal assistent) dukker opp med beskjed om at her — i Dollys hage (!) — skal det komme besøkende fra det ytre rom, ser Donald det som en utvei fra kjedsomheten. Det må bygges landingsrampe, og det supersoniske utstyret må monteres. Dolly er sint, nevøene er skeptiske, og Donald jatter med professoren. Vrien på historien kommer når B-gjengen dukker opp, overbeviste om at professoren er ute etter å rane gullsmeden som de selv har peilet seg inn på. Her blir det forviklinger og mye gladvold. Og utenomjordiske? Den som leser får se.
Norske Gaute Moe har skrevet manus til B-gjeng-historien «Stålgutta», som er tegnet av selveste Vicar. Her berettes det om hvordan B-gjengen stjeler noen superhemmelige oppfinnelser som onkel Skrue eier: Drakter som gir de som har dem på superkrefter. Og B-gjengen med superkrefter er jo kjedelig for onkel Skrue.
I «Forretningsgeniet» (Gorm Transgaard/Gattino) får onkel Skrue besøk av en forfatter som skal skrive bok om Skrues teft for forretninger. Historien har en fiffig vri som gjør den verdt å lese, selv om det nok ikke er historien vi husker lengst.
Carl Barks-klassikeren «Donald Duck i Styggestupet» (for anledningen trykt uten tittel) har vi lest mange ganger før, men et gjensyn med den er bare festlig. Dette er en gammel historie (1945), der Donald er dum og nevøene smarte. Selv om historien hovedsakelig baserer seg på slapstick-humor og vitsing med ombyttet foreldrerolle, skal man ikke kimse av de kunstneriske kvalitetene den befester. Vi får høydeskrekk av tegningene der Donald henger utenfor stupene, og vi føler nevøenes utmattethet på kroppen når vi ser hvor slitne de ser ut. Takk og pris går det bra til slutt.
Ukens fortsettelseshistorie «Mikke-mysteriet», del én av tre (Byron Erickson/Ferioli), er en ambisiøs affære. I første rute ser vi Mikke, i full detektiv-mundur, ligge på gulvet på et kontor med en kul i hodet mens han stønner «Hv-hva var det som traff meg?» Det tenker vi også etter å ha lest oss gjennom de åtte sidene. Dette er en historie med mye tekst, og verken vi eller Mikke forstår hva som skjer. Her må man plukke fram de små grå cellene, og være konsentrert mens man leser.
For å si litt mer om handlingen (men bare litt, det er best å ikke røpe for mye): Mikke har altså hukommelsestap, og når Olsen skal forklare hva som har hendt, viser det seg at det er et helt år som er borte, og det som har hendt dette året — eller i alle fall det Mikke visstnok har gjort dette året — er ikke videre sympatisk. Samtidig er det noe som ikke riktig stemmer …
Det er artig å se igjen inspektør Olsen. Her likner han veldig på slik han så ut i sine første opptredener på 30-tallet, med sigar og det hele. Hele historien har forsåvidt en eim av gammelt Gottfredson-mysterium, noe som sikkert er gjort med vitende og vilje. Det blir veldig spennende å se om Erickson klarer å få denne historien til å lande stødig, og om kvaliteten holder seg like høyt som her hele veien.