Dobbeltnummer betyr ofte ekstra mye spennende lesestoff. Denne gangen får vi en fersk historie om Melodi Grand Prix, samt opptrykk av Don Rosas «Den forsvunne gruven» å kose oss med mens vi nyter de røde dagene i mai.

Det er en stund siden vi fikk en Arild Midthun-tegnet historie som ikke er skrevet av en norsk Donald-forfatter. Eurosong-hyllesten «På sangens vinger» er ført i pennen av danske Jens Hansegaard, men Midthuns karakteristiske tegninger samt at deler av historien er satt i middelalderen gjør at vi får visse assosiasjoner til den (nesten) helnorske «iTiden»-serien.

Men her er ingen hakkespetter, i utgangspunktet møter vi Donald helt alene på vei til Malmö i 313. Da vi så første rute, tenkte vi: «Åja, så det er i Sverige det er Grand Prix i år.» Vi er med andre ord ikke helt oppdatert på melodifestivalen. Det er kanskje synd, for vi mistenker at denne historien er spekket med referanser. Donald synger på et tidspunkt «Miiil etter miiil etter miiil», og da er vi med, men hvem er den mørke skjønnheten som sier «Den stakkars fyren så ikke opp-opp-opp»? Her må det research til — det viser seg at det er fjorårsvinneren Loreen. Vi lærer også litt om Malmö mens vi leser, blant annet forstår vi at bygningen Turning Torso er et viktig landemerke.

Men det var dette med middelalderen, da. Donald er altså på vei til Malmö. Der skal han selge suvenirer som forestiller nettopp Turning Torso, bortsett fra at de ikke er «turning», men en ganske ordinær skyskraper. Dessverre får Donald en bøtte såpevann i hodet omtrent rett etter han ankommer arenaen, og reiser inn i drømmeland. Han er fortsatt i Malmö, bare at det er i middelalderen, og han er nå på vei for å konkurrere i sangkonkurransen som tiltrekker seg trubadurer fra hele Europa. Fetter Anton er konkurrent, Skrue er ordfører og Dolly er «ordførerens myndling». Og sannelig klarer ikke den spinnende torsoen å snike seg med her også.

Vi som verken elsker Melodi Grand Prix eller Malmö går sikkert glipp av en rekke referanser, men det er da en del allmenn underholdning her også, selv om historien nok ikke vinner prisen for årets historie.

Jan Kruse og Mau Heymans står bak neste historie; «Feil skal være rett». Tittelen høres ganske rar ut, men en god retoriker kan si mye rart og slippe unna med det. B-gjengen skal for retten, anklaget for å ha brutt seg inn i pengebingen, men uheldigvis er det advokat Sleipstad som skal forsvare dem. Denne mannen snurrer dommeren rundt sin venstre lillefinger, og B-gjengen spiller fornøyelig med. «Hva mener du med ‘gjerning’? En gjerning er en handling, og det er ikke forbudt å handle! Jeg handler faktisk ofte i butikken!» sier advokaten når Skrue påpeker at han tok bandittene på fersk gjerning. En småartig historie takket være advokatens taleførhet.

Deretter følger hele seks småhistorier (bladet er ekstra tykt). Den siste er en Petter Smart-historie der oppfinneren viser særdeles dårlig sportsånd, men heldigvis får han straff som fortjent.

Den siste historien i bladet er kanskje den beste. Den er skrevet av Anders Lund Madsen, tegnet av Maximino og har tittelen «Verdens høyeste and». Dolly jobber ivrig med å få hagen sin i stand til den store hagekonkurransen. Plutselig dukker det opp en underlig liten person som gir henne et frø og sier «Så dette frøet, så vil store ting skje!». Dolly virker ikke videre imponert over frøet, men gir det en sjanse og sår det bak epletreet. Litt senere kommer hun tilbake til samme sted. Da er det et gigantisk — og tilsynelatende bunnløst — hull i bakken der hun sådde frøet, og dette hullet faller Dolly ned i.

Senere kommer Donald og nevøene for å se etter Dolly. En sko ved kanten av hullet får dem til å mistenke at Dolly har falt ned i det, og de klatrer ned for å redde henne. Vi vil ikke ødelegge gleden for dem som ikke har lest historien ennå, så vi skal ikke avsløre hva våre venner finner når de er kommet til bunnen av hullet.

Men vi kan nevne at historien inneholder mange pussigheter. Det aller rareste er nok at vi får se folk som har problemer med å finne noen til å ruge ut eggene sine. Det er sjelden temaet «hvor kommer barna fra?» tas opp i Donald-bladet, men her blir vi til og med vitne til en eggeklekking!

Og så var det denne gruven, da. Dette er i vår tidsregning en ny Don Rosa-historie (1999), så det er litt snedig å se den i opptrykk. Men sikkert gledelig for nye lesere. Kanskje er dette samme oversettelse som i HoF-boken fra 2009, den er i alle fall ikke lik 1999-utgaven.

Historien trenger vi sikkert ikke si så mye om. En klassisk skattejakt-historie, for en gangs skyld ikke basert på Barks» univers. Et ugjestmildt og goldt ørkenlandskap, og en limflaske til besvær. For ikke å snakke om en sleip skurk som ser ut til å være en fjern slektning av Skaftetryne.

Men, og det må vi bare få sagt, noen har klønet det godt til i redaksjonen: På siste rute er en av tekstene rett og slett ikke trykt, hvilket spolerer mye av punchlinen i historien. Det var ikke bra.

Helt til slutt får vi en Murry-historie fra hjemmets verden. Litt søt, men mest dum.