Onkel Skrue begår en lang rekke lovbrudd for å skjule sin kriminelle fortid, Dolly spiser Petter Smarts selvtillitspiller og blir mer ufordragelig enn noensinne, og Donald får seg en uforglemmelig tur som pakkepost. Dette er noe av det vi kan lese om i årets sekstende donaldblad. Vi får dessuten avslutningen på den spennende Murry-historien fra de to forrige bladene, og vi får vite at Lilleulv slett ikke har noe imot pølsespising.
Ukens første historie er en fornøyelig Skrue-sak ved navn «Kjære dagbok» (Paul Halas/Vicar). Onkel Skrue har blitt nominert til prisen Årets Andebyborger av avisen Aftensnufsen. Den trivelige journalisten Skuup kommer på besøk til pengebingen for å finne ut om Skrue er skikket til å eventuelt motta prisen — det vil si å forsikre seg om at Skrue ikke har noen «skampletter», som for eksempel fengselsbesøk. Etter et langt intervju har Skrue gjort rede for hele sin fortid, med unntak av «seks måneder for et par tiår siden», som visstnok har gått i glemmeboken. Etter at journalisten har dratt, viser det seg at det er en helt annen bok Skrue må bekymre seg for, nemlig dagboken sin. Borte er den, med alle sine hemmeligheter om seks måneder på galeien …
Den gjenværende (og lengste) delen av historien forteller om Skrues jakt på å få dagboken tilbake. Legg til en sint husholderske, en dommer som neppe kjenner ordet «inhabil», og Skrue som innbruddstyv (jf. bladets forside med «møt Skurke McSkurk»), og man får en festlig fortelling. Dette er en av de Skrue-historiene der vi ikke møter den lynskarpe finansmannen som alltid holder hodet kaldt, men snarere en småkomisk (men veldig sympatisk) figur som ikke alltid briljererer med sine ferdigheter på ukjente områder (skjønt man skulle kanskje tro at Skrue burde vært litt flinkere til å agere skurk, han er tross alt vant med å forutsi deres tankemønstre fra sitt arbeid med å forsvare bingen). Mye humring blir det, i alle fall.
Over til Dolly: Hun er ofte populær, leder for dameklubben, Andebys skjønnhetsdronning et cetera, men i historien «Selvtillit på glass» (Kai Vainiomäki/Wanda Gattino) sliter hun fordi: «Jeg har mistet autoriteten min i dameklubben. Gjengen til ordførerens kone overkjører meg fullstendig.» Akk ja, vi har alle vårt å stri med. Denne historien er imidlertid ikke en fortelling om maktkamp i dameklubben, det er snarere en småartig Petter Smart-historie der Dolly får en overdose selvtillitspiller. Hvis man synes Dolly er litt kravstor fra før, er det ingenting mot hvordan hun blir her …
Historien «En annerledes pengetransport» starter med at Donald sitter i en trekasse midt på stuegulvet sitt, mens nevøene står rundt. Den første siden går med til en ganske omstendelig forklaring av hvorfor Donald sitter i kassen. Det viser seg at han har fått sparken fra jobben som myntpusser for onkel Skrue, og når han har prøvd å be om å få komme tilbake, har han blitt avvist av vakten ved inngangsdøren. Derfor har han funnet på at han vil sende seg selv i en pakke adressert til Skrue, slik at han er sikker på å komme helt frem og kan «klynke og trygle til hjertet hans brister».
Man kan jo tenke sitt om hva slags effekt Donalds klynking og trygling vil ha på Skrue, men før han kommer så langt, må Donald først overleve transporten i en kasse. Og når budfirmaet han har fått til å ta jobben består av to tvilsomme typer ved navn Loffen og Labben som er nesten like skurkaktige som de er klønete og udugelige, kan det være vanskelig nok.
Som vanlig får vi servert en del småhistorier, der den mest nevneverdige er Barks-ensideren om Petter Smart på fotosafari. I historien «En ulv etter pølser» (manus av Jan Kruse) deltar Lilleulv med stor entusiasme i «den store skogskonkurransen», der den flotte andrepremien er ti kilo pølser. Lilleulvs gode venner, de tre små grisene, er ikke med i historien. I hvert fall ikke i ukvernet tilstand.
Bladets siste historie er avslutningen på «Banditten som forsvant», som vi tidligere har omtalt de to første delene av. Historien dabbet litt av i andre del, men her tar den seg kraftig opp igjen. De ti sidene er tettpakket med handling, ispedd noen meget sjarmerende Langbein-øyeblikk. Scenen der Langbein øver seg som dyretemmer med noen kjempesøte små pusekatter er spesielt nydelig — og viser seg dessuten å være ganske viktig for hva som skjer videre.
Som vedlegg får vi heftet «Trygg på nett», som skal lære oss (eller snarere små barn) nettvett. Heftet inneholder en kort historie skrevet og tegnet av Arild Midthun, spesialllaget for formålet. Dette heftet er grundig debattert her.