Ukens blad er også neste ukes blad. Med andre ord har vi fått et dobbeltnummer denne gang, både i betydningen «to nummer» (nr. 12 og 13), og i betydningen «to blader» — klassikeren «Eggemysteriet» er med som bilag. Dessuten er selve bladet ekstra tykt. Og det er mange godbiter å finne her.

Forrige ukes blad sluttet med del én av en spennende Rota-tegnet fortsettelseshistorie. Denne uken er Rota ekstra godt representert, han har nemlig også tegnet åpningshistorien, «Påskepandemonium» med manus av Pat & Carol McGreal. Her møter vi en naiv og ganske sjarmerende utgave av påskeharen som skal ut og legge egg. Legg til Petters siste oppfinnelse, Dollys vårball og Donald som skal forsøke å gjøre mer enn han har tid til, og du får en god dose forviklinger. En uskyldig og småsøt historie som gir oss god påskestemning.

Ukens krimgåte (Miguel) er som seg hør og bør en påskekrim. Som seg hør og bør er den også meningsløs, men det er litt gøy å se Minnis nieser, de har ikke så mange opptredener i Donald-bladet for tiden.

Deretter følger en Magica-historie ved navn «Ravneromantikk» (Pat & Carol McGreal/Carlos Mota). En hunnravn legger sin elsk på Magicas ravn Hugin, og snart (veldig snart!) er Hugin grenseløst forelsket. Dette setter ikke Magica pris på. Selv om denne historien er relativt intetsigende, byr den på mange spreke replikker, alle framført av Magica: «Ikke distraher Hugin med de rypete tendensene dine!» og «Kom tilbake til arbeidet, utyske! Ellers får fristerinnen din smake foff!» er to eksempler. Dessuten begynner vi å lure litt på hva slags forhold Magica og Hugin egentlig har … Utsagnene «Jeg skal være den eneste dama i Hugins liv» og «Du og jeg, det er den virkelige kjærligheten!» er litt pussige. Slutten på historien tyder imidlertid ikke på at det er noe på gang mellom anden og ravnen, så spekulasjonene bør nok legges døde før de har begynt.

Neste historie er Barks-klassikeren «Påskeparaden», som har stått i DD&Co flere ganger før, og sikkert er velkjent for de fleste. Donald og Anton vil begge være festgeneral i det store påskeopptoget, og prøver derfor å gjøre seg populære hos de små barna som skal velge festgeneralen.

«Nyhetsbanalen» har Mikke Mus som tittelfigur, hvilket er litt pussig, siden det egentlig er Langbein som er hovedpersonen. Når vi under første rute ser «Manus: Maya Åstrup», regner vi med at det vi har foran oss er en historie litt utenom det vanlige, og forventningene blir innfridd.

Langbein har laget bloggen «Nyhetsbanalen» der han skriver fjollete liksomnyhetsreportasjer. Som han selv sier: «Å blogge om tullenyheter er den morsomste ideen jeg har hatt på lenge. Jeg kan skrive om hva som helst! For eksempel om en luftballong full av godteri som krasjer i en skolegård.» Langbein synes nyhetene han finner opp er mye morsommere enn de virkelige nyhetene, og skulle ønske slike ting skjedde i virkeligheten også. Men når hendelser Langbein har rapportert om på bloggen plutselig begynner å skje på ordentlig, blir det litt for mye for ham.

Stadig rarere ting skjer like etter at Langbein har beskrevet dem i bloggen sin. Hva skjer så hvis han prøver å skrive noe som er helt umulig? Dette er en finurlig og morsom historie som stadig overrasker.

Den korte Dolly-historien «Skitt og møkk» (Pat McGreal/Angel) er en tresider hvis poeng spiller på at Dolly er en kjedelig husmor (i alle fall i den grad man kan være husmor uten familie) som er opptatt av ting som rengjøring og spa-opphold.

Med neste historie, «Helt eller ikke helt» (Janet Gilbert/Bernado), er vi trygt tilbake i maskulin-land. Nabo Jensen utviser edelt heltemot i det han redder Dole fra den sikre død, og Ole, Dole og Doffen bestemmer seg straks for å vie skoleprosjektet sitt til en film og helten Jensen. Dessverre viser det seg at naboen ikke er så barsk og modig som først antatt …

Dette er en morsom historie der vi får se nye sider av livet til Jensen. Siden historien handler om Ole, Dole, Doffen og Jensen, får vi se hva naboen gjør når han ikke krangler med Donald. (Så viser det seg kanskje at å krangle med Donald er blant de mest spennende tingene Jensen noensinne gjør. Som Ole/Dole/Doffen kommenterer underveis i filmingen: «Dere, han gjør jo ikke annet enn å ete og drunte!».)

Til slutt i bladet får vi del to av fortsettelseshistorien. Den lever opp til forventingene, med mulig unntak av en liten logisk brist vi har sett i mange historier før. Hvorfor er det automatisk slik at hvis Skrues penger forsvinner fra bingen, så er han så fattig at han ikke eier nåla i veggen? Hvor er formuen som står på bok? Hvor er alle eiendommene? Hvor er pengene som bør strømme inn jevnt og trutt fra alle fabrikker og butikker?

Og så var det «Eggemysteriet», nå i sin ellevte utgivelse på norsk. Derav, faktisk, for fjerde gang i Donald Duck & Co siden 1990 (!). Men kanskje den hyppige frekvensen er helt OK — nordmenn elsker jo denne historien så høyt at den fikk flest stemmer i «Nasjonens hukommelse»-prosjektet for noen år siden. Alle landets innbyggere skal kanskje få muligheten til å lese denne perlen en gang i løpet av oppveksten.

Historien er så kjent at vi ikke føler for å gjengi handlingen, men vi kan jo ta en liten titt på oversettelsen. Det er en kjent sak at den første utgaven på norsk, som fyller femti år omtrent på denne tiden, skapte en viss debatt med sin oppsiktsvekkende bruk av nynorsk. Siden har vi sett den både i ren bokmålsutgave og på et mer korrekt nynorsk. Denne versjonen (som kanskje er identisk med HOF- eller CBSV-utgivelsene?) har i alle fall ikke lagt seg på læreboknormen. «Me hev fenge storframande! Hent kongen! Me fær FORSKARAR til middag!» roper en henrykt Gufseplass-boer. Skal dette forestille nynorsk fra Professorens tid, eller er det et forsøk på å etterligne Vossamål? Hva vet vi. Innspill mottas med takk. (Språket omtales både som «nynorsk» og som «en av våre dialekter». Til sammen peker dette tilbake til tiden da alle Donald-historier foregikk i Norge. I for eksempel den norske oversettelsen av Skrues liv er det jo klart at Andeby ligger i USA.)

Til slutt, når vi først snakker om språk, kan det nevnes at denne utgaven også har gitt enkelte ikke-gufseplassinger sin egen språklige identitet. De to bøndene som diskuterer firkanthønenes produksjonsmessige fordeler, sier «firkanta», mens de andre Andebyfolkene sier «firkantede». Skipslegen som diagnostiserer professoren, Gravesen og Plagesen med «ptotis i ptarmene» snakker enda mer p-ete enn i 2006. Og indianerne i Andes snakker (fortsatt) gebrokkent. Litt mindre heldig er forsøket på å «oversette» et av Barks» ordspill, der ordspillet er såpass umulig på norsk at det kreves en ekstra forklaring under rutene! (Forklaringen er forresten litt rar.)