Dette bladet er det første i en serie med temablader, og temaet her er matematikk. Dette gjenspeiles ikke særlig godt i historiene i bladet, men er desto mer fremtredende på sidene som ikke har tegneserier, der vi blant annet finner to svært klassiske matematiske nøtter. Når det gjelder selve tegneseriene er dette et ganske ordinært blad. Det er ingen store høydepunkter, men heller ingen store skuffelser.

I fjor fikk vi en pedagogisk og lærerik serie om Hakkespettene og «iTiden». I år, mens debatten om egne realfagsskoler for geni-barna er på sitt heteste blant politikere og intellektuelle, kaster Donald Duck & Co seg på realfagsbølgen og gir oss seks temanummer som hvert tar for seg en av følgende vitenskaper: Matte, naturfenomener, biologi, fysikk, astronomi og kjemi. Nummer 10 er det første i rekken, og vier seg til matematikkens verden. Her er det kanskje på sin plass å nevne at begge omtalerne for tiden arbeider med hver sin doktorgrad i matematikk, så vi føler oss nærmest overkvalifiserte til å anmelde dette bladet sett med ordentlige matematikerøyne.

I introduksjonen får vi vite at sannsynlighet er et av matematikk-temaene det skal handle om. Sannsynlighet er en relativt ny gren innen matematikk, som ikke overraskende stammer fra folk som var opptatt av både matematikk og sjansespill. Ukens åpningshistorie, «Tanketomt» av Michael T. Gilbert/Marsal, dreier seg imidlertid om en atskillig vanskeligere bruk av sannsynlighetsregning: Å spå framtiden, helt generelt. Vanskelig eller ikke, for Petter Smart er det ingenting som er umulig. Petters siste oppfinnelse er en maskin som skal hjelpe brukeren med å ta de rette valgene. Hvis du lurer på hva du skal velge, er det bare å sette en firkantet hjelm på hodet, og så får du se (og oppleve!) et svært realistisk scenario som viser konsekvensene av valget du gjør. Historien er forsåvidt sjarmerende nok (spesielt sjarmerende er førsteruten, der vi i bakgrunnen ser statuen Tenkeren og i forgrunnen Donald som sitter i samme positur som statuen mens han funderer på det som viser seg å være den sentrale problemstillingen i historien: hvorvidt han skal gå til Dolly for å spise sjokoladekake eller til Bestemor for å spise pai), men den har fint lite med «ekte» matematikk å gjøre, og dessuten har vi sett en atskillig bedre historie med nesten samme tema for ikke så lenge siden.

På bladets forside er en god del av plassen satt av til oppfordringen «Les GUNNAR STAALESENs DONALD-HISTORIE!», og forfatterens nasjonalitet er behørig markert med et diskré flagg. Den nevnte historien viser seg å være en tosiders krimgåte med Donald og nevøene i hovedrollene. Også her finner vi en temmelig løs tilknytning til matematikk, nemlig at «mesterdetektiv» Donald er leid inn som livvakt for en matematikkprofessor. Dette er nok ikke den verste krimgåten vi har sett, men den er like fullt temmelig fjollete.

Den fem sider lange «Gledessprederen» (Jan Kruse/Sander Gulien) handler om Antons flaks i spill, men den har heller ikke noen større matematikk-tilknytning enn en hvilken som helst Anton-historie. Psykologen S. Møhr-Blid er riktignok en ganske artig bifigur, og Sander Guliens tegninger er pene, men historien går nok raskt i glemmeboken.

Midt i bladet får vi en dobbeltside om matematikk-nøtter og fun-facts. Hovedoppslaget er selveste Monty Hall-problemet — dere vet den med geitene og bilene gjemt bak dører i et sindig TV-program-oppsett. I Donald-versjonen er det Bestemor Duck som agerer Monty Hall, og premiebilen er byttet ut med en deilig pai, men problemet er enkelt og ikke minst korrekt presentert. Det siste er ingen selvfølge, for det er enkelt å uttrykke seg upresist og dermed endre problemet til noe helt annet, som ikke har den oppsiktsvekkende fasiten. Vi anbefaler alle å tenke gjennom problemet før de leser fasiten nederst på siden, og i alle fall før de leser hele forklaringen på donald.no (noe som for øvrig innebærer irriterende mange museklikk). «Sneglenøtten» er også en fin en.

Dolly-historien «Superstore superhelter» er en småsøt affære som også handler om flaks i spill, men her finner vi dype matematiske påstander som «sjansen er jo så liten» … med andre ord, ikke noe faktisk matematikk her heller.

Bladet inneholder også en reprise fra åttitallet, nemlig historien Tiøringen i fare av Patsy Trench, Bob Bartholomew og Daniel Branca. Dette er en ganske ordinær Magica-forsøker-å-stjele-tiøringen-historie, men Brancas nydelige tegninger veier opp for det temmelig uoriginale manuskriptet.

Av meget korte historier kan bladet by på en tosider med Madam Mim av Gaute Moe og Bernado, en ensider med Donald og Skrue av Carlo Gentina, samt en meget fornøyelig Langbein-ensider av Vic Lockman og Paul Murry.

Fortsettelseshistorien fra forrige blad (med Mikke, Langbein og professor Statisk) avsluttes. Første del av historien var ganske interessant, men denne delen er bare et stort gjesp. Det hele er veldig forutsigbart, og det skjer egentlig nesten ingenting.

Helt til slutt i bladet er det en side kalt «Oppdrag hakkespett», der vi får flere matematiske nøtter og småoppgaver. Den store klassikeren her er oppgaven med geita, reven og kålhodet.