Mye kan sies om Ole, Dole og Doffen, men at de er noen uengasjerte unger skal ingen få beskylde dem for.
Det var i alle fall de engasjerte guttenes aktiviteter som sendte dem til deres onkel Donald en oktobersøndag i 1937 (Markstein, 2007). Onkelen, som frem til da hadde levd et bekymringsløst liv som ungkar, fikk sannsynligvis sitt livs sjokk da han åpnet døren og rakk å registrere at tre rampunger sto utenfor før bøtta med vann som guttene hadde satt på plass over døren falt ned over hodet hans. Fra nå av måtte Donald klare jobben som aleneforsørger, og det for tre små rampeunger som kunne være riktig så ufordragelige om de bare ville.
Nytt hjem – nye muligheter
Det er lite vi vet om de tre brødrenes liv før de flyttet inn hos Donald. Ryktene skal ha det til at de sprengte en kinaputt under farens stol, og at sjokket sendte ham på sykehus («Ole, Dole og Doffen», 2007a). Guttene dukket opp på Donalds dør med et brev som forklarte situasjonen, og dermed hadde ikke Donald noe annet valg enn å ta dem inn til seg. I den norske oversettelsen var brevet signert «din kusine Della», men det viste seg fort at det var Donalds søster som var guttenes mor.
Introduksjonen til de tre nevøene i søndagsstripen 17. oktober 1937, som var Al Taliaferro og Ted Osbournes verk ble svært vellykket, og allerede i april året etterpå dukket de opp i deres første animasjonsfilm; «Donald’s Nephews» («Huey, Dewey, and Louie», 2007) – den første av totalt 11 filmer som ble laget med de tre i hovedrollen før andre verdenskrig var over («Piacere: Ole, Dole og Doffen Duck», 2007). Filmen, som var regissert av Jack King og skrevet av Carl Barks og Jack Hannah, var basert på søndagsstripen et halvt år i forveien, og i begge versjonene skulle guttene bare være hos Donald på midlertidig basis. Men tiden gikk uten at vi hørte noe mer fra moren, og dermed ble Ole, Dole og Doffen boende hos Donald.
Tre små engasjerte fyrer
Og der skulle de ikke få sjansen til å kjede seg. Guttene tilpasset seg andebyuniverset tidlig, og da Carl Barks i 1943 begynte å lage månedlige tisidere for det amerikanske donaldbladet, var de tre guttene sentrale fra starten av. Og allerede i 1944 fikk vi møte en av guttenes venner, i «Tre små skitne fyrer». I denne fortellingen fikk vi også et glimt av hvor sta de tre nevøene kunne være, da de og deres heller dovne kamerat Nasse avla ed på at de aldri mer skulle vaske seg.
En annen ting som kan være verdt å merke seg er at guttenes inntreden i Donalds liv på en måte markerte slutten på onkel Donalds sosiale liv. Frem til da hadde Donald, spesielt i tegnefilmene, vært mye sammen med de to vennene Langbein og Mikke Mus, men da Ole, Dole og Doffen gjorde sin entre hadde visst ikke onkelen tid til de gamle vennene lenger. Den siste filmen som handlet om både Donald, Mikke og Langbein kom i alle fall ut i februar 1937 («Huey, Dewey, and Louie», 2007), altså det samme året som Ole, Dole og Doffen først dukket opp hos Donald. Fra nå av var det guttene som tok mesteparten av Donalds oppmerksomhet.
Hakkespettene
I 1951 fikk vi møte det som kanskje ble selve kjennetegnet på Ole, Dole og Doffen. Med «Operasjon snø» (også denne skrevet og tegnet av Carl Barks) fikk vi nemlig for første gang kjennskap til Hakkespettbevegelsen. Det var denne bevegelsen som var mye av årsaken til at guttene utviklet seg fra å være tre rampeunger som kun var ute etter å gjøre livet surt for onkelen til å bli noen veslevoksne, men særs smarte unger som ofte var til god hjelp for omstendighetene deres, spesielt med Hakkespettboken lett tilgjengelig.
Når det gjelder omstendighetene rundt guttenes engasjement i Hakkespettene, og hva bevegelsen faktisk betyr for dem, må Don Rosas T.R.A.N.G.S.T.A.R.T. nevnes. Her kan vi lese en fantastisk historie med Rosas versjon av hvordan de tre rampeungene ble kjent med det de trodde var en kjedelig speidergruppe, og hva som førte til at de ble så engasjert som de faktisk har blitt.
Likhet og brorskap
En fascinerende ting med Ole, Dole og Doffen er hvor fantastisk like de er, og hvor likt de tenker. Som alle andre søsken krangler de naturligvis (og når de først krangler, er det ofte så fjæra fyker!), men likevel deler de som regel de samme interessene og de samme tankene, og det er like herlig hver gang de utfyller hverandres setninger etter tur. Ofte er luene deres den eneste måten å vite hvem som er hvem (selv om Donald kanskje er uenig); ifølge Andebyinfo tilhører den røde capsen Ole, den blå er Doles mens det er Doffen som går med grønn caps («Ole, Dole & Doffen», 2007b).
Det har også dukket opp en fjerde nevø av og til, som oftest fordi tegneren rett og slett har sovet på jobb. Denne nevøen, som kan ses bl.a. i nr. 30/63 og 12/77 («Donald Duck og co», 2006), har i USA blitt kalt både Phooey og Barks, etter tegneren Carl Barks («Piacere: Ole, Dole og Doffen Duck», 2007), mens han i Norge har fått navnet Birkebane.
En ting som har vært et forbausende lite aktuelt tema for guttene er kjærlighet. Kanskje er de for unge for kjærester, men det er få historier som handler om at guttene faktisk er forelsket (selvsagt også her med hederlige unntak). Vi kan selvsagt nevne Hetti, Netti og Letti, niesene til Dolly, men om dette er et rent vennskap eller noe mer er ofte vanskelig å si. Når situasjonen derimot er der, og en av guttene har blitt truffet av lynet og er hodestups forelska i en jente, reagerer ofte de andre med fordekt sjalusi. Ikke så rart kanskje, når vi vet hvor sammenspleisa de tre brødrene er.
DuckTales og Quack Pack – ny utvikling
I 1987 kom DuckTales, som førte til at de tre guttene ble ytterligere utviklet. I DuckTales hadde de flyttet til onkel Skrue fordi Donald drar i militæret, og etter en litt kronglete start ble de snart med onkel Skrue på eventyr. Det var ingen spesielt stor forandring fra tegneserieversjonen av guttene til DuckTales, de var like identiske som vanlig og kledd i de samme capsene, men flere år etter at serien ble avsluttet i 1990 kom spinoff-serien Quack Pack, der guttene var blitt tenåringer, gikk i helt andre klær og hadde helt annerledes personligheter («DuckTales», 2007). Mottakelsen var blandet, og serien ble aldri en like stor suksess som DuckTales, der guttene var mer tradisjonelle i stilen.
Det er i alle fall tydelig at Ole, Dole og Doffen er mest populære når de er slik de som oftest har vært; tre gutter med like interesser som er i ferd med å oppdage den verden som ligger foran dem.
Litteraturliste
«Donald Duck og co» [online], 2006, Dalsøyra Nytt. Tilgjengelig fra: <http://avis.skolenettet.no/cgi-bin/skoleavis/imaker/imaker?id=130895 [02.12.2007].
«Ducktales» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=DuckTales&oldid=173119554> [02.12.2007].
«Huey, Dewey, and Louie» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Huey%2C_Dewey%2C_and_Louie&oldid=172458470 [28.11.2007].
Markstein, D., 2007, «Dewey, Huey and Louie» [online], Toonopedia. Tilgjengelig fra: <http://www.toonopedia.com/nephews.htm> [21.11.2007].
«Ole, Dole og Doffen» [online], 2007a, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole%2C_Dole_og_Doffen&oldid=2941633 [28.11.2007].
«Ole, Dole og Doffen» [online], 2007b, Andebyinfo. Tilgjengelig fra: <http://www.home.no/erldahl/Andebyinfo/oldodof.html [02.12.2007].
«Piacere: Ole, Dole og Doffen Duck» [online], 2007, Piacere. Tilgjengelig fra: <http://home.no.net/piacere/odd.htm [02.12.2007].