Hvem husker vel ikke den sene kvelden som barn da man satt i sofaen med varm kakao og leste en spennende fortsettelsesfortelling om Mikke og Langbein i klammeri med farlige banditter? Mannen som skal ha en stor del av æren bak disse fortellingene heter Paul Murry.

Figuren Mikke Mus hadde allerede fra den spede starten i Steamboat Willie i 1928 utviklet seg og fått sin egen personlighet, og gjennom Floyd Gottfredssons avisstriper hadde han blitt en seriefigur som var elsket av mange. Likevel regnes amerikaneren Paul Murry som en av dem som har tilført Disney-tegneseriene mest i løpet av den tiden han tegnet Mikke Mus, og innenfor Disney-universet kan han sammenlignes med de virkelig store, som Gottfredson og Carl Barks.

Arbeid med filmer

Men det var ikke mye som skulle tilsi at den lille gutten som ble født den 25. november 1911 i den byen Saint Joseph, Missouri, ville bli en stor Disney-tegner. Som barn var nemlig ikke Paul Murry spesielt glad i tegneserier, og da han ble eldre jobbet han til å begynne med som gårdsbruker. Som gårdsbruker lærte han seg litt etter litt å tegne («Paul Murry» , 2007a), og i 1937, da Murry hadde rukket å bli 26 år, begynte han å jobbe for et graveringsfirma (Von Wowern, 1997). Der hadde han blitt ansatt etter at sjefen i firmaet så et spørreskjema Murry selv hadde tegnet og levert inn til en konkurranse.

Som premie i den samme konkurransen vant Murry et piano, et piano som finansierte turen Murry kom til å ta året etterpå, i 1938. Han tok nemlig veien til Hollywood for en prøvestilling hos Disney (Van Wowern, 1997), noe som kom til å forandre livet hans i en ganske stor grad. Murry fikk nemlig arbeide for animatøren Fred Moore, en mann som ofte får æren for å ha skapt den moderne Mikke Mus (Silvegren, 2005a, s. 5). Fred Moore jobbet mye med Mikke Mus, og Paul Murry har selv sagt at Moore var inspirasjonen til at han selv begynte å arbeide Mikke Mus flere år senere («Paul Murry», 2007a). Foruten arbeidet for Moore jobbet Paul Murry i denne første perioden hos Disney med filmer som Pinnochio, Fantasia og Dumbo, som alle inneholdt figurer han senere kom til å bruke i seriestriper (Van Wowern, 1997).

Søndagsstriper

Tidlig i 1943 ble Paul Murry overført til avisstripeavdelingen, hvor han tegnet søndagsstriper med figurer som Josè Carioca, Mikke Mus, Panchito Pistoles og Langøre («Paul Murry», 2006) – dette er forøvrig striper du kan lese i Egmonts Hall of Fame-bok som tar for seg Paul Murry. Han tegnet søndagsstriper frem til 1946, da han forlot Disney Studios og flyttet til tømmerbygda Wendling i Mohawk Valley, Oregon, sammen med kone og ni barn (Silvegren, 2005a, s. 6). Fra da av tjente han til livets opphold som frilanser, og siden han nå var fri fra Disney-selskapets regler på tegninger og layout kunne han nå utfolde seg i en enda stører grad enn tidligere. I perioden i Oregon tegnet Murry blant annet tusenvis av vitsetegninger, der han viste tegninger og uttrykker man ikke så andre steder. Disse vitsetegningene (noen av dem, uten noen som helst tilknytning til Disney, kunne dukke opp i humorblader så sent som på 60-tallet) inneholdt ofte det man kunne kalle dristige tegninger og poenger, sett fra 40-tallets moralske standarder (Silvegren, 2005a, s. 6). Det må imidlertid legges til at alt han tegnet av dette er veldig uskyldig sett med dagens øyne.

Men Murry produserte ikke bare vitsetegninger. Han tegnet nemlig også flere fortellinger for Walt Disney Comics and Stories, blant disse også en Lilleulv-historie som var med i den første utgaven av både det svenske og det danske Donaldbladet (Von Wowern, 1997). I Norge fikk vi ikke denne historien, W WDC 79-04, før i 1968.

Buck O’Rue

I 1950 startet Paul Murry på et prosjekt som skulle vise seg dristig – og kort. Det var Dick Huemer, en annen Disney-animatør, som hadde skapt en ny tegneserie som Murry syntes virket fascinerende («Paul Murry», 2007a). Denne nye serien handlet om en cowboy ved navn Buck O’Rue og den trofaste hesten hans Reddish, og tok for seg de overnevntes ankomst i den beryktede byen Mesa Trubil, hvor Buck senere blir valgt til borgermester (Silvegren, 2005, s. 7). Historiene rommet både ulovlige spillebuler, kjærlighetshistorier og klassiske western-eventyr, og var som tilrettelagt for Paul Murry, som var ihuga fan av det ville Vesten selv. Så da Huemer mente at Murrys tegnestil ville passe ypperlig til Buck O’Rue var samarbeidet i gang.

Den første stripen sto i avisene i januar 1951 (Silvegren, 2005, s. 7), og alt lå til rette for at dette var hva Murry kunne drive med de neste årene. Men dessverre kunne ikke serien bli distribuert så vidt som ønskelig, så forventningene ble ikke innfridd. I 1952 avsluttet Dick Huemer arbeidet med Buck O’Rue og vendte tilbake til Disney, og Murry videreførte serien alene de neste syv månedene. Dette er sannsynligvis den eneste gangen i karrieren at Paul Murry skrev egne seriemanus, og det ble da heller ingen stor suksess (Silvergen, 2005, s. 7). De seneste fortellingene var direkte dårlige, med mye tekst og lite originalitet. Tidlig i 1953 gikk serien inn, og Paul Murry gikk tilbake til Disney-seriene («Paul Murry», 2007a), som han hele tiden hadde jobbet sporadisk med, som frilanser.

De gylne årene – Murry og Fallberg

Det er med Mikke Mus vi finner det aller beste av Paul Murry. Han hadde tegnet Mikke tidligere (hans første fortelling med Mikke, The House of Mystery, hadde gått i avisene allerede i 1944), men det var ikke før nesten ti år senere at man virkelig kunne glede seg over gode fortellinger. Mye av æren for at disse historiene nå blir regnet som klassikere av flere generasjoner Disney-lesere deler Murry med manusforfatteren Carl Fallberg.

Det var i mai 1953 at Walt Disney Comics and Stories publiserte den første Mikke-fortellingen av dette teamet, «Det mystiske hotellet» (Kvarsvik, 2007). Den 24 sider lange fortellingen inneholdt alt det som kom til å karakterisere Fallberg/Murry-samarbeidet; Mikke Mus og Langbein på forbryterjakt ute i naturen etter mystiske, skumle menn, alt innpakket som en fantastisk thriller.

De neste atten årene kom de to til å samarbeide om minst trettiåtte lengre Mikke-historier (Kvarsvik, 2007), og det er heller ikke rart at disse fortellingene fortsatt leses til stor glede for gamle og nye lesere. Paul Murry la hele sin sjel ned i tegningene, de fleste av eventyrene finner sted i ødemarken og inneholder fantastiske oversiktsbilder av fjell, skoger, innsjøer og ørkener, og det var heller ingen ulempe at de to delte en stor fascinasjon av naturen i sin helhet. Dessuten var Murry en mester i å skildre naturkreftene; regnet, snøen, tåken og vinden føles aldri så levende som i Murrys Mikke-fortellinger. Den siste fortellingen Fallberg og Murry laget sammen kom i 1971, og «Hei fadderi fadderullandei!» står igjen som en verdig avslutning på et kapittel to fantastiske serieskapere lagde i en periode Disney-serier ellers ikke var særlig i siget.

De siste årene

På sekstitallet, i det som regnes som den senere perioden av Murrys karriere, holdt han også på med andre prosjekter. Han fikk i oppdrag å nytegne flere gamle Gottfredson-striper og han tegnet andre, kortere Mikke-fortellinger for Mickey Mouse-magasinet (Von Wowern, 1997). I 1962 skiftet Disney-seriene utgiver, fra DELL til Gold Key, og man bestemte at Disney-seriene skulle henvende seg til yngre lesere. Dette førte til færre manus skrevet av Carl Fallberg, og i det hele tatt ble kvaliteten på manus dårligere (Silvegren, 2005, s. 9). Samtidig fikk vi andre type høydepunkter, humoren var nå mer løssluppen, og nye og spennende skikkelser dukket opp. Paul Murry tegnet historier med Super-Langbein og Spøkelseskladden i hovedrollene, og samarbeidet også med Dan Spiegle om et eksperiment der Mikke opptrådte som hemmelig agent.

Det er en kjent myte at Paul Murry aldri likte arbeidet sitt, men gjorde det meste for pengenes skyld. Dette er basert på et utsagn han kom med i 1981, da karrieren som Disney-tegner nærmet seg slutten (Silvegren, 2005b, s. 12), og det kan nok være riktig at det var den holdningen Murry satt med da. Mot slutten av sekstitallet hadde han på nytt blitt servert gode manus, og Murrys serier var en fryd å lese, men i 1973 ble fortsettelsesfortellingene skrinnlagt og erstattet av åttesider lange fortellinger. Det var tydelig at Murry gikk lei av arbeidet, og anstrengte seg aldri mer enn nødvendig med tegningene. I 1984 sa det stopp, de siste Disney-heftene ble fullført, og Paul Murry brydde seg aldri mer med å tegne Mikke-historier (Von Wowern, 1997).

På tross av det kjente utsagnet kan det likevel være liten tvil om at Paul Murry til tider elsket arbeidet sitt, spesielt på femtitallet, da han sammen med Fallberg serverte fantastiske fortellinger måned etter måned.

De siste årene av sitt liv tilbrakte Paul Murry mye av tiden med å gå lange turer i ørkenen som omga stedet han bodde på, mens han fotograferte den og beundret den (Silvegren, 2005a, s. 8). Fascinasjonen for naturen, som hadde vært en av inspirasjonene til de uglemmelige Mikke-fortellingene, forsvant aldri.

Paul Murry døde i 1989 i hjemmet sitt i Palmdale, California, 77 år gammel («Paul Murry», 2007b).

Litteraturliste

Kvarsvik, T., 2007, «Carl Fallberg» [online], Andeby Online. Tilgjengelig fra <http://andebyonline.com/art/Carl+Fallberg> [03.10.07].

«Paul Murry» [online], 2006, Lambiek. Tilgjengelig fra <http://lambiek.net/artists/m/murry_paul.htm> [03.10.07].

«Paul Murry» [online], 2007a, Wikipedia. Tilgjengelig fra <http://no.wikipedia.org/w/index. php?title=Paul_Murry&oldid=2436571> [03.10.07].

«Paul Murry» [online], 2007b, Wikipedia. Tilgjengelig fra <http://en.wikipedia.org/w/index. php?title=Paul_Murry&oldid=157855151> [03.10.07].

Silvergen, G., 2005a, «Paul Murry – en tegneserienes mester», i S. Thime (red.), Hall of Fame – Paul Murry, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 5-9.

Silvegren, G., 2005b, «Særtrekk ved Paul Murry», i S. Thime (red.), Hall of Fame – Paul Murry, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 10-12.

Von Wowern, G., 1997, «The classic Mickey Mouse of Paul Murry» [online]. Tilgjengelig fra <http://art-bin.com/art/murryeng.html> [03.10.07].