1948 var et viktig år på mange måter. Mahatma Gandhi ble myrdet i India, Israel ble proklamert som egen stat, Gerd-Liv Valla ble født – og i desember ga Hjemmet Serieforlaget ut det første nummeret av Donald Duck & Co.

I USA hadde man utgitt Walt Disney’s Comics and Stories allerede siden 1940, og i Hjemmet mente man at den amerikanske serien nå var moden for å lanseres i Norge, og man tok ikke feil. Foruten de allerede tradisjonelle juleheftene var det lite regelmessige tegneserieutgivelser her til lands på denne tiden, men etter krigsårene opplevde tegneseriene en blomstringstid (Sørensen, 1998, s. 4), og i desember 1948 var et opplag på 40.000 Donald-blader ute i butikkene.

Det første bladet var ikke på mer enn tjue sider, og kun én av historiene var på mer enn to sider. Bare halvparten av bladet var i farger («Donald Duck & Co», 2007), likevel slo bladet umiddelbart an blant det norske folket. Suksessen må nok i stor grad tilskrives Carl Barks, som sto for de aller fleste historiene de første årene av bladets historie (de første 24 bladene inneholdt alle en tisider av Carl Barks, «Norway: Donald Duck & Co», u.å). Selv en pris på 50 øre, tilsvarende cirka 8 norske kroner i dag («Alminnelig inntekt, nettoformue og utlignet skatt per innbygger», 2005), eller det at Donald tilsynelatende viser fingeren på forsiden av bladet (det er selvsagt pekefingeren som Donald holder oppe, men da han bare har fire fingre kan det feiltolkes), la ingen demper på salget. Det norske Donald-bladet var kommet for å bli.

Helene C. Kløvstad

Foruten Carl Barks var det en annen legende som skulle prege det norske bladet de første årene. Donald hadde dukket opp i Norge i alt i 1935, men da under navnet Teodor And (Solstrand, 2007), og det var lærerinnen og forfatteren Helene C. Kløvstad som lot Donald få beholde det amerikanske navnet sitt også i Norge, samt at hun satte navnene på alle de Disney-figurene vi ble kjent med gjennom Donald-bladet. I over ti år oversatte hun hvert eneste nummer av Donald Duck & Co («Norway: Donald Duck & Co», u.å), og det faktum at hun var både norsklærer og forfatter lot Hjemmet være en god garanti for at Donald-bladet var av skikkelig språklig kvalitet, noe de også brukte hele baksiden av nummer 1/48 på å fortelle (Hegna, 2007).

Kløvstad oversatte sitt siste Donald Duck i desember 1960, og foruten arbeidet som oversetter jobbet hun sammen med Thorbjørn Egner med redigering av et leseverk («Helene C. Kløvstad», 2007). Hun døde i 1998, nesten 95 år gammel.

Donald Duck & Co på 50-tallet

De første årene kom det norske Donald-bladet ut en gang i måneden, med 20 sider i hvert blad. Fra og med nr. 10/50 var sidetallet økt til nesten det dobbelte, nemlig 36, men de nye sidene var tildelt for det meste Lilleulv og andre serier utenfor Andeby, som Tut-Tut eller Onkel Baldus forteller («Norway: Donald Duck & Co», u.å). Hele 50-tallet holdt bladet seg i noenlunde samme form; et typisk 50-tallsblad inneholdt en tisider av Carl Barks, en åttesider lang fortelling med Lilleulv, en annen seks- til åttesider med en annen hovedrollefigur (etter hvert kom også figurer fra Andeby i egne fortellinger, for eksempel Minni eller Pluto), samt flere ensider og halvsider. Den største forandringen med Donald-bladet etter sideøkningen skjedde i 1957, da bladet begynte å komme ut annenhver uke, og i 1958, da det utgivelsesfrekvensen igjen økte fra og med september. Fra nå av var Donald Duck & Co et ukeblad.

Fortsettelsesfortellinger

Etter hvert som bladet utviklet seg kom også andre tegnere inn i bildet. Carl Barks var fortsatt en stor bidragsmann til bladet, men vi ble etter hvert kjent med andre tegnere og fortellere. På begynnelsen av sekstitallet var det Tony Strobl som hadde flest sider representert i Donald Duck & Co («Donald Duck Gjennom Tidene», 2007), og med fortsettelsesseriene som kom sent på femtitallet fikk vi også spennende serier av blant andre duoen Fallberg og Murry. På sekstitallet var det heller ingen sjeldenhet at vi fikk servert flere fortsettelsesfortellinger i et og samme blad. Et eksempel på dette er nr. 41/61, der vi kan lese den fjerde og siste delen av Barks-klassikeren Cibolas syv byer, i tillegg til at den første av totalt fem deler med Mikke Mus og negergutten Torsdag står på trykk.

Ekstrabilag

Bladet holdt seg i omtrent samme form en lang stund. I 1979 kom det som regnes som det første bilaget til Donald Duck & Co, da fire blader på rad inneholdt små miniutgaver av tidligere blader dette året. Helt siden 1950 hadde det vært ekstrablader man kunne lese, men disse separate utgivelsene på 36 sider kjøpte man uavhengig av Donald-bladet. Walt Disney’s spesialhefter, som disse kaltes, inneholdt ofte Disney-eventyr i tegneserieform, som det første nummeret i november 1950 som handlet om Askepott. Senere fikk man også historier fra Andeby, for eksempel klassikeren «Donald Duck på Grønland» («Norway: Walt Disney‘s spesialhefte», u.å).

Det siste spesialheftet så verdens lys i 1978, og ble altså overlappet av ekstrabilagene som fulgte med det ordinære Donald-bladet. Det første bilaget som ikke var en miniutgave av et tidligere blad kom i to deler i nummer 45-46/80, med den 32 sider lange fortellingen om hunden Nikki. Etter hvert kom ekstrabilagene ut oftere og oftere (opp til 12 ekstrabilag i året), og de ble også utvidet fra 16 til 32 sider.

Men også det vanlige Donald-bladet ble tykkere. Først i 1992, da sidetallet ble utvidet til 40. I 1993 økte det til 48, og fra og med 1997 var antallet sider 64. Man hadde også begynt med sommerekstra som betød 32 flere sider i tre sommernumre. Gradvis hadde bladet utviklet seg til det bladet vi leser i dag.

Skandinavisk innhold

Til og begynne med var det aller meste som kom på trykk i Donald Duck & Co hentet fra USA, og da spesielt nevnte Walt Disney’s Comics and Stories. Men etter hvert som bladet ble utgitt oftere, og de amerikanske seriene begynte å bli oppbrukt, hadde man behov for flere bidragsytere. For å løse problemet skaffet Gutenberghus – det tidligere navnet på Egmont, og som eide Hjemmet og derfor sto for utgivelsen av Donald-bladet både i Norge, Sverige og Danmark – seg lisens til å begynne å produsere egne Disneyfortellinger («Kalle Anka & C:o», 2007).

Dette gjaldt i starten kun forsider, som dansken Nils Rydahl tegnet («Kalle Anka & C:o», 2007). Den første av disse forsidene var på trykk i nr. 52/59. Etter et par år begynte Gutenberghus også å produsere egne serier, også disse tegnet av Nils Rydahl. Den første av disse historiene sto på trykk i nr. 36/62 («Kalle Anka & C:o», 2007), og etter hvert skulle det komme flere skandinaver som både tegnet og skrev manus for forlaget. I dag produseres så godt som alt av innholdet i Donald-bladet av Egmont selv, selv om flere av serieskaperne er fra land utenfor Skandinavia.

Fortellinger fra forlag som Oberon (Nederland) og Mandadori (Italia) har også av og til funnet plass i bladet; spesielt de lange italienske seriene ble brukt som fortsettelsesfortellinger, gjerne oppstykket («Kalle Anka & C:o», 2007). Da Donald Pocket ble utgitt første gang i 1968 ble imidlertid disse seriene flyttet over i pocketbøkene, der de kunne trykke fortellingene i sin helhet.

Mer norsk

Slik har altså veien gått, fra det første bladet med ti sider i farger, og helt frem til dagens blad på sekstiåtte sider, hvor nær sagt alt er produsert av Egmont selv. Hvordan bladet vil utvikle seg videre er det bare lov til å gjette, men med tanke på hvor nøye Egmont er på å sikre god kvalitet er det lov til å være optimist. Vi har aldri vært bortskjemte med mange norske Donald-tegnere og -forfattere, men med personer som Arild Midthun og Olaf Solstrand er også det i ferd med å bli mye bedre.

Og med sekstiårsjubileet for det norske bladet i 2008 rett rundt hjørnet kan vi bare se frem til flere tiår med god underholdning hver eneste uke. Donald Duck & Co har vist tidligere at de er gode til å feire jubileer, og redaksjonssjef Merete Markeng Skars egne ord bygger opp forventningene ytterligere: «For tiden er redaksjonen travelt opptatt med neste års 60-årsjubileum for det norske Donald Duck & Co.» (Personlig epost, oktober 2007)

Visjonen om at Donald Duck & Co skal være verdens morsomste ukeblad gir også grunn til å glede seg videre.

Litteraturliste

«Alminnelig inntekt, nettoformue og utlignet skatt per innbygger: 1948-2002» [online], 2005, Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig fra: <http://www.ssb.no/emner/05/01/30/nos_skatt_for/ nos_d324/tab/tab-6.html> [20.10.2007].

«Donald Duck & Co» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Duck_%26_Co> [20.10.2007].

«Donald Duck Gjennom Tidene» [online], donaldbladet.com. Tilgjengelig fra <http://www.donaldbladet.com> [20.10.2007]

Hegna, T.A., 2007, «Helene C. Kløvstad» [online], Tegneserier.no. Tilgjengelig fra: <http://www.tegneserier.no/default.asp?ID=2644&lib=personer> [20.10.2007]

«Helene C. Kløvstad» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://no.wikipedia.org/wiki/Helene_C._Kløvstad> [20.10.2007].

«Kalle Anka & C:o» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: < http://sv.wikipedia.org/w/index.php? title=Kalle_Anka_%26_C:o&oldid=4631648 > [20.10.2007].

«Norway: Donald Duck & Co» [online], u.å, i COA-søkemotoren (I.N.D.U.C.K.S.): Verdensomspennende database over Disney-tegneserier, I.N.D.U.C.K.S. Tilgjengelig fra: <http://coa.inducks.org/publication.php/x/no/DD> [20.10.2007].

«Norway: Walt Disney‘s spesialhefte» [online, u.å, i COA-søkemotoren (I.N.D.U.C.K.S.): Verdensomspennende database over Disney-tegneserier, I.N.D.U.C.K.S. Tilgjengelig fra: <http://coa.inducks.org/publication.php/x/no/WD> [20.10.2007].

Solstrand, O.M., 2007, «Donald Duck» [online], Andeby Online. Tilgjengelig fra: <http://andebyonline.com/art/Donald+Duck> [20.10.2007].

Sørensen, Ø., 1998, «Det første Donald Duck & Co i Norge», i S. Thime (red.) De komplette årgangene: 1948/1949, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 4-12.