William Van Horn er utvilsomt mest kjent som forfatter og tegner av Disney-serier, der han blant annet har innført karakteren Jubalon. Samarbeidet med Carl Barks til «Historien gjentar seg» er også velkjent. Van Horns karriere inkluderer imidlertid mye mer enn bare Disney og tegneserier.
William Roger Van Horn ble født 15. februar 1939 i byen Oakland i delstaten California i USA (Gale Reference Team, 2006). Han jobber i dag med å skrive og tegne Disney-tegneserier med ender i hovedrollene for det danske forlaget Egmont Creative. Med sin karakteristiske stil, både som forteller og tegner, har han skaffet seg mange fans, og har her i Norge blant annet blitt belønnet med ei bok i serien Hall of Fame, samt et eget ekstrahefte til Donald Duck & Co. med kun hans historier. I tillegg er han blant annet kjent for å ha innført karakteren Jubalon til Andeby-universet, men er også berømt for sine svirrende fluer som han ofte plasserer i bakgrunnen av rutene sine.
Oppvekst
Van Horn beskriver sin egen barndom som ganske vanlig, og hans interesser inkluderte blant annet tegneserier, illustrasjon, film, skuespill og animasjon (Blum, 1989). Blant de mange tegneseriene Van Horn leste, fikk han spesielt inspirasjon fra Floyd Gottfredsons Mikke Mus-striper, samt Dick Tracy-stripene til Chester Gould. Van Horn forteller i et intervju med John Lustig hvordan han takket være Tracy og Gould begynte å tenke på at han en dag selv kunne leve av å lage tegneserier:
Det var da jeg læste Chester Goulds Dick Tracy. Jeg stødte første gang på tegneserien i 1951. Der sto Goulds navn på striben, og det blev jeg helt vild over. Jeg indså, at folk faktisk sidder og lever af at tegne. Jeg fandt et gammelt nummer av LIFE magazine med en artikel om Gould. Jeg var 12 år, og da begyndte jeg at tænke på, at jeg kunne blive profesionell. (Lustig og Bødker, 1995, s. 5)
Blant Disneys serieskapere satte Van Horn stor pris på blant annet Walt Kelly, Carl Buettner og Carl Barks, selv om han på denne tida ikke var klar over at det var disse personene som laget seriene han likte spesielt godt (Stahl og Kowalewski, 2005).
I 15-års-alderen begynte Van Horn å interessere seg spesielt for animasjon. Bakgrunnen for dette var Disneyland-programmene som ble sendt på TV (Blum, 1989): «De lagde noen få programmer som handlet om animeringen av Lady og Landstrykeren. Det var min første erfaring med hvordan det hele ble gjort, og det var da jeg bestemte meg for at jeg ville arbeide for Walt Disney.» (Blum, 1989, s. 2)
Siden det ikke fantes noen linje for animasjon i nærheten av Oakland, ble Van Horn nødt til å velge linja for «commercial illustration» da han var ferdig med high school og skulle begynne på college i nabobyen San Francisco. Van Horn hadde imidertid ikke noen store ønsker om å bli reklameillustratør (Lustig og Bødker, 1995), og grunnen til at han i det hele tatt tok den korte turen over bukta til San Francisco, var at det var der det nærmeste animasjonsstudioet fantes (Kvarsvik og Solstrand, 2006). Etter fire års utdannelse innen reklametegning, besluttet Van Horn i 1961 å bli værende i San Francisco, til tross for at han opprinnelig hadde ønsket å jobbe for Disney:
Det år jeg afsluttede – det var januar 1961 – nedlagde Disney en stor del af sin produktion. […] Jeg besluttede derfor at blive i San Francisco, da jeg var ved at skulle indkaldes til hæren på det tidspunkt. (Lustig og Bødker, 1995, s. 5)
Det hadde vært drømmen min i tenårene å jobbe for Disney, men siden de sa opp en betydelig del av sine ansatte på det tidspunktet jeg var ferdig med college og jeg hadde militærtjeneste å tenke på, ga det meg aldri noen mening å flytte sørover. (Kvarsvik og Solstrand, 2006, s. 17)
Animasjonsårene
Før det skjedde, var Van Horn imidlertid så heldig å få jobb i det San Francisco-baserte animasjonsstudioet Imagination Inc. Jobben her besto for det meste i maling av bakgrunner og tusjing, og i løpet av dette året var Van Horn med på å produsere tolv animasjonsfilmer for Imagination. I tillegg til at han også jobbet som designer, illustratør og layout-tegner for The Smith Company, ble han også hyret av Moulin Studios der han egenhendig produserte filmen The Smell of Wax (Kvarsvik og Solstrand, 2006). I 1962 kom imidlertid innkallelsen til hæren, der han fikk fortsette å tegne:
Jeg var lige akkurat smart nok til at vide, at hæren havde sådan en job. Det vidste de ikke, men blev nødt til at undersøge det. Men efter min sergent havde fundet ud af, at sådan et job faktisk fandtes, anbefalede han mig til det. Efter grunduddannelsen kom jeg så direkte op til Ft. Lewis, Washington. (Lustig og Bødker, 1995, s. 6).
Her ble han værende i to år, og fikk også ny inspirasjon på tegneseriefronten i form av boka Krazy Kat av George Herriman. «Så jeg begynte å lese dette og forsto at tegneserier ikke bare er enten spenning eller humor. Her var noe som var langt ute på siden i forhold til det som var vanlig. Det var poetisk. Og det hadde masse spontanitet i seg.» (Lustig, 2006a, s. 4)
Krazy Kat-inspirasjonen førte da Van Horn var ferdig med militærtjenesten i 1964 til et forsøk på å sende noen enkle tegneserier med Donald Duck og Onkel Skrue til Western Printing som sto bak produksjonen av de amerikanske heftene. Innholdet var imidlertid ganske annerledes enn for eksempel de seriene Carl Barks laget for forlaget, og ble avvist. Van Horn bestemte seg derfor for å flytte tilbake til San Francisco, hvor han etter hvert fikk seg jobb i animasjonsstudioet Walter Landor Associates. Her var Van Horn med i produksjonen av seks filmer, og på samme måte som før han hadde reist til Fort Lewis, dreide det seg for det meste om animasjonsfilmer brukt som reklame for ulike selskaper. Et kortere opphold i studioet Mills Animation / Communication Films fulgte, før Van Horn endte med å jobbe for Davidson films de neste elleve årene (Kvarsvik og Solstrand, 2006). Fra 1967 til 1977 var Van Horn med på å produsere 105 filmer for Davidson Films, som etter hvert ble kjøpt opp av de ansatte og byttet navn til Aesop Films. Van Horn var i hele perioden svært involvert i alle aspekter ved produksjonen av de ulike filmene (Lustig og Bødker 1995, s. 6).
Vi var et lille studie med omkring 12 ansatte. De kunne ikke have haft betalt en eneste af os, hvis vi havde fået løn efter tariffen. Fremfor alt var jeg instruktør. Jeg var leder af animationsavdelingen. Det var titlen, men i virkeligheden skulle jeg være i stand til at lave lidt av hvert.
Etter hvert begynte også Van Horn å skrive manus til filmer selv:
We often received scripts for animated films (all for children, by the way) that were so lifeless and pedantic that something had to be done. With my partner, Mitchell Rose, I learned to put one word after another in a reasonably entertaining way. We must have done something right because many of our films went on to win awards. (Gale Reference Team, 2006)
Å lage animerte filmer gav i lengden for lave inntekter for et så lite selskap som Aesop, og de ansatte solgte selskapet i 1977. Med unntak av at Van Horn to år senere var medforfatter av filmen The Reluctant Robot for Imagination Inc, markerte dette salget slutten på hans karriere innenfor animasjon. (Kvarsvik og Solstrand, 2006).
Barnebøker og egne tegneserier
I 1978 skrev Van Horn sin første barnebok: Harry Hoyle’s Giant Jumping Bean. I den 36 sider lange boka blir vi kjent med storsamleren Harry Hoyle, samt katten Max, som begge får sitt å stri med når Harrys gigantiske bønne begynner å løpe løpsk rundt i huset til Harry. Boka ble antatt av Atheneum Publishers på første forsøk, uten at Van Horn trengte å legge noen særlig innsats i illustrasjonene. De svært enkle skissene Van Horn opprinnelig kun hadde ment skulle være for redaktørens øyne, var nemlig dem forlaget ønsket å trykke (Kvarsvik og Solstrand, 2006). Senere var det imidlertid mer jobb med bøkene: «[B]elieve me, that was absolutely the last time it was ever so easy. Every book since then has involved an uphill fight.» (Gale Reference Team, 2006).
Det var også den første boka om Harry Hoyle som var den av Van Horns totalt sju barnebøker som oppnådde de største salgstallene. En av grunnene var at den kom med i en spesiell bokklubb, som gjorde at den etter hvert kom i ny utgave i paperback (Kvarsvik og Solstrand, 2006). Verken Twitchtoe, The Beastfinder (1978), Harry Hoyle’s Slippery Shadow (1980) eller The Very Special Birthday Present (1982) førte til de helt store inntektene for Van Horn. En serie på tre bøker med dinosaurbrødrene Charlie og Fred ble imidlertid bedre mottatt: The Wiggly Wobbly Boat Ride (1982), A Picnic with Bert (1983) og The Big Sneeze (1985). Hver av disse bøkene inneholder tre historier, og Van Horns fascinasjon for dinosaurer fra barndommen av fikk sitt utløp her. Van Horn fortsatte å illustrere barnebøker av andre forfattere noen få år til.
I 1984 sendte han inn serien Nervous Rex til Pacific Comics, som imidlertid gikk konkurs like etter. Redaktør Steve Schanes startet et nytt tegneserieforlag, og da Van Horn ringte for å få materialet sitt tilbake, fikk han i stedet vite at Schanes og det nystartede Blacthorne Publishing ønsket å utgi serien hans (Lustig og Bødker, 1995). I serien blir vi kjent med den lille tyrannosauren Rexford, hans dominerende kone Dearie og vennene Vast Ronald, Forkie og Slocum. Serien bærer tydelig preg av å være inspirert av Krazy Kat, og flua Van Horn er blitt så kjent for å plassere i bakgrunnen av sine Disney-historier, er også tilstede her. Totalt ble det utgitt 10 hefter med Nervous Rex, men serien dukker også opp i en del andre enkeltstående utgivelser. Van Horn laget også andre serier for Blackthorne: King Billy, The Pearl of the Universe, Possibleman og detektivserien Tracker, samt Angst og Ambrose for forlaget Fantagraphics’ antologi Critters. Van Horn hadde imidlertid også begynt å skrive og tegne Disney-tegneserier for forlaget Gladstone, og avsluttet arbeidet sitt med de andre seriene: «Jeg blev nød til at stoppe med at arbeide for Fantagraphics. Ikke fordi at jeg vilde, men fordi jeg ikke har tid. Ænderne er fultids arbejde nå.» (Lustig og Bødker, 1995, s. 7).
Disney-serier
Det er selvsagt som forfatter og tegner av Disney-tegneserier at Van Horn er blitt mest kjent. Da Van Horn i 1987 fikk rede på at forlaget Gladstone hadde begynt å produsere sine egne historier, tok han kontakt med Gladstones redaktør, Byron Erickson, og sendte han noen manus og noen skisser. Erickson var imidlertid ikke overbevist, og Van Horn måtte lage fem historier før han fikk sin første på trykk (Egmont Ehapa Verlag, 2006). Van Horns første historie på trykk var en ensider, og til å begynne med var Van Horn ansvarlig for å produsere fyllstoff til Gladstones ulike utgivelser. Senere fikk han begynne å lage 10-sidere, det formatet han stort sett benytter i dag. Før Gladstone mistet tegneserielisensen sin i 1990, hadde Van Horn allerede produsert over 150 sider med serier for dem (I.N.D.U.C.K.S., 2007). Som tidligere gjorde Van Horn også nå det meste av arbeidet selv, og bare en liten håndfull historier hadde manus av andre, først og fremst forfatteren John Lustig.
I 1990 valgte Disney Comics å overta produksjonen av Disney-serier i USA. Van Horn fikk dermed ny redaktør, Bob Foster, som lot Van Horn få fortsette å lage den typen historier han selv hadde mest lyst til å lage (Lustig og Bødker, 1995). Leserne satte pris på resultatet – brevspaltene i bladene var fylt opp av fanbrev som lovpriste Van Horns stil, og enkelte mente faktisk at han var bedre enn Carl Barks (Malmström, 1998). I 1991 sluttet Van Horn å jobbe for Disney Comics på grunn av dårlige arbeidsforhold, og gikk over til det danske forlaget Egmont Creative, der hans gamle redaktør Byron Erickson nå hadde fått en redaktørstilling. Van Horn jobber fortsatt for Egmont, og han har så langt laget rundt 100 historier for det danske forlaget. Høydepunktene er mange, som for eksempel «Historien gjentar seg» med manus av selveste Carl Barks, samt «Grøsslandskatten», «Den svarte månen» og «Hemmeligheter». Figuren Jubalon dukker første gang opp i historien «Beslektet problem». Andre gjengangskarakterer Van Horn har brukt er den plystrende loppa Baron Von Kløpper, samt Donalds motstander Nuppen Nask.
Privatliv
29. juli 1966 giftet Van Horn seg med Frances Elaine Dixon, og sammen har de barna Noel Charles (som i dag er Mikke Mus-forfatter og -tegner for Egmont) og Tish Johanna. I 1980 flyttet hele familien fra San Francisco til Vancouver i Canada, der Van Horn trives godt. Som John Lustig skriver i forordet til William Van Horn-biografien Plystrende lopper og svirrende fluer:
Han flyr aldri. Han reiser sjelden. Og når han gjør det, er det vanligvis til et sted en kort kjøretur hjemmefra. I årevis har Egmont tilbudt seg å betale Bills reise til Europa for PR-turer og konferanser (…) Bill er ikke interessert. Han insisterer på at det ikke er jobben hans å promotere seg selv. Jobben hans er å skrive og tegne tegneserier. (Lustig, 2006b)
Denne holdningen har bidratt til Van Horn store produksjon, og selv om denne produksjonen har dalt noe den siste tida da han har begynt å male i tillegg til å skrive serier, er han fortsatt aktiv som serieskaper. (Stahl og Kowalewski, 2005).
Litteraturliste
Blum, G., 1989, «Fanfare for William Van Horn», i Walt Disney’s Comics and Stories #537, Gladstone Publishing, Prescott, Arizona, s. 2.
Gale Reference Team, 2006, «Biography – Van Horn, William (1939 -)», i Contemporary Authors, Thomson Gale, Farmington Hills, Michigan.
Kvarsvik, T. og O.M. Solstrand, 2006, Plystrende lopper og svirrende fluer, Kelpie Forlag, Odda.
Lustig, J. og B. Bødker, 1995, «Interview med Van Horn», i Carl Barks & Co. #24, Forlaget Sejd, København, s. 5-15.
Lustig, J., 2006a, «Forord», i W. Van Horn, William Van Horn Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 4-6.
Lustig, J., 2006b, «Forord», i T. Kvarsvik og O.M. Solstrand, Plystrende lopper og svirrende fluer, Kelpie Forlag, Odda, s. 5-9.
Malmström, P.-E., 1998, «William Van Horn» [online], P.-E. Malmström. Tilgjengelig fra: <http://us.geocities.com/per-erik/wvh/wvh.html> [18.08.2007].
Stahl, J. og P. Kowalewski, 2005, «Mit 66 Jahren…», i Die Tollsten Geschisten von Donald Duck – Spezial #5, Egmont Ehapa Verlag, Berlin, s. 49-52.
«William Van Horn» [online], 2007, i COA-søkemotoren (I.N.D.U.C.K.S.): Verdensomspennende database over Disney-tegneserier., I.N.D.U.C.K.S. Tilgjengelig fra: <http://coa.inducks.org/creator.php/x/WVH> (innhentet 18. august 2007).