Ukens blad er vel verdt pengene. Vi får ikke servert de helt store historiene (med unntak av Barks-fortsettelseshistorien), men det er mye her som gir god underholdning, og noe som er av en viss interesse for donaldister (især en Lilleulv-historie med Bamse i uvant rolle).

I «B-laget» (Paul Halas og Marco Rota) har Donald vært løsmunnet om sine bragder i krusene, og det fører til at han blir presset til å melde seg frivillig til å bli med som leder når skolen til Ole, Dole og Doffen skal på villmarkstur.

Historien består for det meste av en rekke hendelser som følger nøyaktig det samme mønsteret. Normalt vil det i en slik historie etter hvert dukke opp noe som bryter med mønsteret, men det skjer ikke her. Dermed fremstår historien som ufullstendig: den føles som en lang oppbygning mot et vendepunkt som aldri kommer.

Kanskje er dette et bevisst grep for å gjøre historien uforutsigbar. Når vi forventer at det må komme en overraskende vending til slutt (fordi vi vet av erfaring at det er slik Donald-historier fungerer), er det i og for seg litt overraskende at det ikke gjør det. Historien kan derfor få et par originalitetspoeng, men denne originaliteten går dessverre ut over kvaliteten.

Ellers kan det være interessant å merke seg at deler av historien minner veldig om Barks-historien «Tvilsom hjelp».

«Skjult formue» er en artig liten historie om onkel Skrue og pengene hans. Petter Smart har funnet opp et middel som gjør pengene usynlige. Skrue sprayer alle pengene med middelet, slik at det ser ut som om pengebingen er tom. Dermed er han trygg for både skatteinnkrevere og skurker — tror han …

I «Magisk svarball» er Petter Smart lei av å være den eneste oppfinneren i byen, siden det medfører at han har en endeløs strøm med kunder som ber ham finne opp ting, og aldri får tid til å jobbe med oppfinnelser han selv synes er interessante. (Dette virker som et litt underlig problem. Tidligere har Petter ofte slitt med det stikk motsatte, nemlig at han ikke har noen kunder. Man skulle tro det var betydelig bedre med for mange kunder enn for få. Men luksusproblemer er vel også problemer.) Derfor drar Petter til en planet der alle innbyggerne er oppfinnere. Historien har kanskje en litt i overkant moralsk slutt, men den er litt morsom likevel.

Storeulv-historien «Den nye lederen» (Frank Jonker/Daniel Pérez) er bemerkelsesverdig av flere grunner. For det første opptrer to karakterer vi ikke ser så ofte: Storeulvs bror Lusk og Lilleulvs fetter Ulrik (Ulrik var med en del i tidligere tider, siden har vi sett ham mer sporadisk). Ulrik er den onde «rollemodellen» til Lilleulv, og Lusk er mye barskere enn broren sin. I denne historien utnevner Lusk seg selv til leder av Skurkeklubben, med dramatisk effekt for klubbens virksomhet. Det andre pussige i denne historien er at Bamse fremstilles som en av de slemme. Det gjør han jo vanligvis ikke i Lilleulv-historier, men her har han ingen problemer med at grisene skal fanges og fortæres. Selv er han mest opptatt av å spise Langøre, og det er en tredje pussighet med historien — Langøre er også sjeldent besøk i dagens Donald-blad.

Disse uvante tingene (samt at historien er noe mer brutal enn vanlige Lilleulv-historier: I tillegg til at alle dyrene skal spises, blir også en uskyldig politimann samvittighetsløst slått i bakken) overskygger selve historien litt, men vi konkluderer med at dette er en sak for Bjørnologisk Fakultet, heller enn god litteratur.

Mikke-historien «Den nye søppeltømmeren» (Mark & Laura Shaw/Joaquin) handler om hvordan søppeltømmervikaren i gata til Mikke, en søt ung jente, narrer mannfolkene til å gjøre jobben for seg. Med den nylig passerte kvinnedagen i bakhodet er det litt trist å notere seg at i Donald-bladet er det aldeles korrekt med denne type rollefigurer: Den eneste grunnen til at unge Lisa får jobben gjort, er at hun kynisk spiller på utseendet sitt og «hjelpeløsheten» sin. Når det er sagt, er dette en historie som fortellermessig fungerer bra, og punchlinen i siste rute sitter som et skudd.

En litt underlig tosider om Donalds «permisjon» er intermesso før vi får andre del av «Kappseilas til Sydhavet» (Carl Barks). Denne har ikke vært blant de mest utgitte Barks-historiene i Norge, så det er flott å se den i bladet igjen. Historien er til tider deprimerende lesning — vi heier så mye på Donald og guttene, men absolutt ingenting går i deres favør. De siste rutene på siste side varsler om mer uhell i del tre.

Bladet avsluttes med en liten perle fra ensider-mester Carlo Gentina.