Dobbeltomtaler er åpenbart årets store trend. Her følger noen kloke ord om DD&Co nummer 3 og 4. I disse to bladene finner vi den ikke ueffne fortsettelseshistorien «Natt på museet» med tegninger av Ferioli, noen gamle klassikere og noen litt mer kuriøse saker.

Nummer tre er kanskje det mest spesielle av de to bladene. Bladet åpner med historien «Alt for miljøet» (manus av Jens Hansegård, tegninger av Marco Rota). Rota er jo ekspert på å tegne enorme, super-urbane storbyer, men byen Dunstberg, som denne historien handler om, er en mye mindre plass. Mer Bergen enn New York, i alle fall. Dunstberg kunne sikkert vært en idyllisk plass, hadde det ikke vært for at innbyggerne ikke er spesielt opptatt av å ha det rent og pent rundt seg.

Ordføreren heter Ekshos, noe som passer godt med smogen som ligger tett over byen. Folk kaster søppelet sitt rett på gatene, og vannet er like skittent som lufta. Uten at byens innbyggere ser ut til å klage av den grunn. Alt hadde vært fryd og gammen i Dunstberg, hadde det ikke vært for at en miljøverninspektør fra Andeby visstnok er på vei. Og Dunstberg har ikke råd til å betale de enorme bøtene de vil få når inspektøren ser hvordan ting er fatt. «Mye tyder på at han vil komme forkledd som en vanlig borger,» er spådommen. Ordfører Ekshos kaster seg dermed over byens eneste nykomling: En liten and i matrosdress ved navn Donald Duck («Et elendig dekknavn!» tenker ordføreren.)

Byens tiltak for å bli miljøvennlig på ekstremt kort tid, samtidig som Donald skal oppvartes etter alle kunstens regler, er ganske festlig. Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det, men ordførerens idé om at miljøvennlighet innebærer f.eks. klær av avispapir og flosshatt av melkekartonger er jo ganske søkt. En fin historie, med flere artige personligheter.

Bladets klassiker er en Vicar-historie som også sto på trykk i DD&Co i 1977 og 1992. «Den mystiske snømannen» er en morsom historie vi tåler et gjensyn med.

Så følger det en gammelmodig historie om Minnis katt, Figaro. Historien opererer med tankebobler istedenfor tekst under rutene som til stadig skal moralisere, men utover det kunne denne historien glidd rett inn i 1950.

Den neste historien kommer sikkert til å vinne prisen for Årets rareste 2014. Ingen ringere enn William van Horn står bak «Over streken», som handler om — hold på hatten — Donald som går rundt med en kullstift festet på en stang, som han bruker til å tegne en strek gjennom byen. Underveis kommer han med gullkorn som: «Unnskyld, pus! Jeg skal bare et tegne et lite hus til deg. Hi, hi!» og «Skal det være en ekstra hatt, min herre?». Av og til blir han mer filosofisk av seg. Formålet hans er å «lage kunst» eller «gjøre Andeby litt mer visuelt original».

Bare for å gjøre dette klart: Dette er ikke en slik historie der Donald er ekspert på noe, og alle elsker ham helt til han tar seg vann over hodet. Det er ingen som setter pris på Donalds strek — eller som Jubalon uttrykker det: «Et sted jakter en lege på pasienten sin, tror jeg!» Donald kan til tider virke som om han er høy på et eller annet. Vi lurer på om det hele er et uttrykk for van Horns egne meninger (særlig Donalds sluttreplikk kan tolkes som et statement), men vi lurer kanskje mest på hvordan denne forskrudde saken kom gjennom sensuren. Den gir oss i alle fall noe å snakke om.

(Ellers synes vi at van Horns egen strek begynner å bli litt ustødig. Kan være en tilfeldighet eller en dårlig tusjer, vi håper i alle fall at det ikke er grunn til bekymring.)

Ukens småhistorier og ensidere holder lav til middels kvalitet.

Fortsettelseshistorien «Natt på museet» (manus av Pat & Carol McGreal) er småskummel, men det bør den være med det navnet. Hvor skummelt et museum er nattestid avhenger av hva museet viser (broderte lampeskjermer er nok ufarlige døgnet rundt), men dette museet huser blant annet en vaskeekte mumie! Og mumier er skumle, de.

Ole, Dole og Doffen er med klassen sin på museumsbesøk. Det er onkel Skrue som stiller ut deler av sin private kunstsamling, som vanligvis støver ned i en lagerbygning på havna. Hvorfor vil han plutselig stille den ut nå? Nevøenes forklaring er at Skrue gjør det for å ro i land en avtale med en kunstelskende forretningsmann, men det er også en beskjeden, men svært dedikert kurator inne i bildet.

Nevnte museumsbesøk foregår på dagtid, men siden Ole, Dole og Doffen er fryktelig opptatt av å skryte av at det er onkelen deres som eier sakene, ender de opp innelåst i et bøttekott. De kommer seg ikke ut før det har blitt natt, og da er museet plutselig ikke så hyggelig lenger … Sisteruta her gir gåsehud nedover ryggen for alle oss som gjorde sitt beste for å unngå mumiene på British Museum.

Så når vi får blad nummer fire, vil vi først se hvordan det går videre i fortsettelseshistorien. Ting har sin naturlige forklaring, men den er ikke videre trivelig for våre helter, den heller. Vi gjorde kanskje rett i å merke oss kuratoren i del 1. I denne delen har han selskap av en annen kunstekspert. De to er eminent portrettert på en ikke fullstendig «flat» måte, noe som er kredibelt. De to delene er av ganske forskjellig karakter (første del var egentlig mest opptatt av å formidle hvor fælt det er å være lærer), men de utfyller hverandre og historien kommer pent i mål.

Åpningshistorien i nummer fire fortjener også noen ord. Kari Korhonen har skrevet og tegnet «Under beleiring», som føyer seg inn i hans Finlands-produksjon. Det er ikke lenge siden vi kunne lese om Lappland med samer og julenisse. Han har også skrevet en Sibelius-historie som anmelderpanelet en gang forsøkte å lese på finsk. Faktisk finnes det, ifølge INDUCKS, en hel serie av Korhonen ved navn «The Ducks in Finland», men bare ukens historie hører til der av de tre nevnte.

Hva er mer finsk enn samer, julenissen og Sibelius? Når vi ikke kan regne med Kalavala fordi Don Rosa har brukt det opp, står vi kanskje bare igjen med sauna og sprit? Neida, det finnes mer. Noe av det finskeste av det finske er romantisering av krigen med Russland 1808–09. Denne krigen er udødeliggjort i den finske nasjonalpoeten Runebergs epos Fänrik Ståls sägner (den finske nasjonalsangen er hentet fra dette verket).

Onkel Skrue, Donald og nevøene er i Finland på forretningsreise, men humøret er labert. For å få en liten pause reiser våre venner ut til turistmagneten Sveaborg, et festningsverk like utenfor Helsinki. Forsøket på piknik blir tatt av vinden, men så fanges Donald av den lokale museumskuratoren («kurator» er tydeligvis et stikkord for dette bladet), fordi han likner svært mye på Daffbert van Dyck, en offiser som deltok under beleiringen i 1808.

Daffbert hadde ordre om å gjemme unna en stor kiste med gull. Men ingen vet hvor gullet ble av. Daffbert var kjent for sin sløvhet, ikke ulik sin mulige etterkommer Donald. Siden det er gull inne i bildet, blir Skrue interessert, og teorien hans er at Donald skal forsøke å «gjenoppleve» den dramatiske dagen i 1808, og forsøke å resonnere seg fram til hvordan Daffbert tenkte da gullet skulle gjemmes. Ideen er morsom, og Korhonens tegninger av det hustrige, sure klimaet i både nåtid og fortid er effektive. Så får det heller være at Donald uten videre også klarer å resonnere seg fram til hvordan kameraten til Daffbert må ha tenkt.

Historien er løst forankret i virkelige hendelser. Sted og årstall er naturligvis korrekte, og det stemmer også at Daffberts overordnede, viseadmiral Carl Olof Cronstedt, levde resten av sitt liv i vanære. Dette var imidlertid ikke fordi gullet forsvant, men fordi han overga seg (i Korhonens versjon sier Cronstedt, i Skrue-skikkelse, at han overga seg så fort fordi «kanonkuler er så dyrt»). Vil man ha det mer utfyllende, kan man lese diktet «Sveaborg» fra «Fänrik Ståls sägner».

Historien fungerer naturligvis utmerket uten kjennskap til historie og finske tradisjoner for krigsforherligelse. Litt teksttung til tider, men det må nesten til. Bladets høydepunkt.

En kort tosider, «Kunsten å slå en bølle» med Ole, Dole og Doffen i klemmeri med skolens nye bølle, er også morsom. Det samme kan sies om tresideren «Arbeid for føden», der Bestemor Duck dresserer en ape i den tro at hun dresserer en «typisk omstreifer og snylter» (sic!).

Klassikeren i blad nummer fire er Operasjon snø av Barks, der Hakkespettene introduseres (skjønt troppssjefen ikke har det karakteristiske hakepartiet).

Dolly-historien «På dypt vann» (Gorm Transgaard/Daniel) er heller pinlig. Det har vært mange historier de siste årene der Dolly er heltinne helt på egen hånd, og oftest i disse historiene bruker hun sine gode egenskaper til å oppklare små «krimsaker». I denne historien får hun bl.a. bruk for at hun kan mye om kjærlighetsbrev. Like stereotyp som alltid, med andre ord. Man kan kanskje ikke endre stort på karakteren Dolly uten at det blir historisk galt, men gode historier blir det ikke så lenge hun er så fjollete som hun er.

Helt til slutt presenteres enda en av de «nye» Barks-ensiderne (der John Lustig har fullført manus, og Daan Jippes har tegnet). Denne er en av de mer vellykkede.