Det meste er bra i ukens blad. Høydepunktene er de to festlige klassikerne — av henholdsvis Murry og Barks — som kommer sist i bladet, men flere av de andre historiene er også verdt å få med seg.
Ukens blad er en «krimspesial». På forsiden ser vi B-gjengen, Svarte-Petter, Spøkelseskladden og Magica jage onkel Skrue, som klamrer seg til lykkeskillingen. Man kunne lett ledes til å tro at forsiden illustrerer en historie inni bladet der alle Andebys skurker har rottet seg sammen mot Skrue, men det er ikke tilfelle. Flere av skurkene vi ser på forsiden er ikke engang med i bladet.
Det viser seg etter hvert at «krimspesial» betyr at det foregår noe kriminelt i litt flere av historiene i dette bladet enn i et gjennomsnittlig blad, samt at vi får en «skurketest» som lover å kunne gi et svar på spørsmålet «Er du en skurk?».
Den første historien, «Krøll i kanalen», ser i utgangspunktet ikke ut til å ha noe med kriminalitet å gjøre — den handler om at Donald har kjøpt seg en båt som han skal drive turisttrafikk på Andebykanalen med. (Dette er kanskje ikke blant de beste forretningsideene Donald har hatt, siden det mest spennende man kan se fra en båttur på Andebykanalen tydeligvis er en cellulosefabrikk, et kjernekraftverk og noen kuer.) Men når Donald får fire skumle typer med løsskjegg, mørke solbriller og store instrumentkasser som kunder like etter at han hørt om et bankran på radioen, aner han ugler i mosen.
Historien er artig og underholdende, og gir dessuten interessante opplysninger om Andebys geografi — visste du at Andeby har en kanal, og at den går helt til Gåseby?
Vi fortsetter i det kriminelle sporet med B-gjengen-historien «Dobbeltgjengerne», skrevet av Pat og Carol McGreal og tegnet av B-gjeng-mestertegner Núñez. Under et lite plyndringstokt i Petter Smarts verksted kommer B-gjengen i skade for å aktivere Petters nye bioduplikator, og dermed dukker det plutselig opp tre B-gjengkarer til. Det viser seg imidlertid at bioduplikatoren ikke er helt perfekt, og den nyproduserte kopien av B-gjengen er lovlydig, snill, arbeidsom og høflig. B-gjengfolk som oppfører seg veldig u-B-gjengsk er alltid en fin kilde til humor, og noe av det festligste i denne historien er å se hvordan kopiene oppfører seg når de er overlatt helt til seg selv: De tasser rundt og gjør rent i den nye leiligheten sin (som de har kjøpt med penger de har tjent ved ærlig arbeid), iført søte små forklær, mens de sier ting som «Det er så mye koseligere når det er rent og pent rundt oss!» og «Jeg elsker husarbeid!».
Neste historie er et av bladets helt ikke-kriminelle innslag. Bestemor Duck og Guffen sliter med å få unna alt arbeidet på gården. Løsningen er å ta imot små barn fra byen, der til alt overmål foreldrene betaler for at ungene deres skal jobbe på gård noen dager. Barna som kommer er imidlertid alt annet enn arbeidssomme. De er sløve og uinteresserte, og en av dem er en liten økonom in spe. Historien starter fint, selv om vi aner at dette kan bli forutsigbart. Det blir mange festlige situasjoner med de lite gårdsvante barna, som når en av dem spør «Har dere internett?» og får svaret «Nei, men vi har insektsnett.» fra Guffen, eller når økonomspiren (uklanderlig antrukket i dress) snakker i mobiltelefonen: «Gamlingene har sendt meg på landet for å se gresset gro, liksom. Seriøst!»
Men slutten blir ikke akkurat som vi tror, og det er dessverre ikke en bra ting, for problemet er at det er litt for mange ting mot slutten her som rett og slett ikke gir mening. Marco Rota tegner som vanlig pent, men det veier ikke opp.
En av ukens klassikere er derimot veldig kriminell. Murry-historien «Mysteriet på voksmuseet» har bare stått på norsk én gang før, i 1979. Mikke og Langbein besøker byens voksmuseum, der den nyeste figuren forestiller den berømte (og fiktive) Sherlock Holmsen. Langbein elsker bøkene om detektiven, og får for seg han er en ordentlig «krimekspert».
Neste dag har det skjedd noe mystisk med Holmsen. Han er smeltet! Siden Langbein tror han vet best i denne saken, setter han seg fore å løse mysteriet. Til noe irritasjon for Mikke og Fiks, men til stor underholdning for leseren. Langbein mistenker først Holmsens erkefiende Moradi (!). «Du vet at Moradi ikke finnes på ordentlig?» spør Mikke, og Langbein svarer «Det gjør ham enda mer mistenkelig!» Og så videre. En morsom historie, selv om selve krimmysteriet ikke er blant de helt store.
Til slutt i bladet får vi en annen reprise, denne gang en Barks-klassiker. «Onkel Skrue på flyttefot» har ganske mange utgivelser bak seg på norsk, men det gjør ingen ting. Onkel Skrue må flytte pengebingen sin, for det skal bygges motorvei over tomten hans! Tilsvarende gjentar seg … og gjentar seg … og til slutt ser Skrue landmålere på høylys dag. Historien viser en stor fascinasjon for teknologi og utvikling. Så får det heller være at noe av det virker litt utdatert i dag.