Ukens nummer er sterkt preget av Halloween, Mange av historiene har Halloween-tema, og generelt er det mye hekseri og uhygge i bladet. Unntaket er siste del av «Oppgjør i Bløff».

I bladets første historie møter vi Ole, Dole og Doffen i kostymer som minner mistenkelig om antrekkene deres fra Knask eller knep. Vi vet ikke om det er forfatter Maya Åstrup eller tegner Carlos Mota som står bak dette, men det skulle ikke forundre oss om det er førstnevnte. Selve historien er imidlertid ikke basert på Barks-mytologi, men til gjengjeld stjeler den vilt og uhemmet fra Tim Burton-filmen «The Nightmare Before Christmas» (1993).

Ole, Dole og Doffen er skuffet over at Halloween har sluttet å være skummelt. De kjeder seg, og folkene de ringer på hos kaller dem søte. Det eneste ekle med kvelden er at den vemmelige Roald stjeler godteri fra småunger, og det gir ikke mye Halloween-stemning.

Men så har våre helter plutselig beveget seg bort fra de hyggelige gatene og til Daudmannsvillaen, et stort kråkeslott badet i månelys. I den ustelte parken rundt villaen kan vi skimte gamle gravstøtter. Ryktene vil ha det til at noen ble drept i huset, i andre etasje, for over hundre år siden. Dette er drøy kost i Andeby (der drapssaker ikke akkurat er dagligdags). Nevøene vil uansett ha et ordentlig grøss på Halloween, så de inntar det gamle huset. Der finner de et underlig speil, som suger dem til seg. Og plutselig er de et helt annet sted, nærmere bestemt i Halloween-land.

Dette er ingen fullstendig rip-off av filmen. Halloween-Jack opptrer (dog med et litt annerledes utseende enn i filmen), og huset hans og enkelte landskap fra Halloween-land er med, men ingen av de andre figurene (med et mulig unntak til slutt). Noen andre småting fra filmen er også med, som for eksempel et nokså uhyggelig troll i eske og et løpsk badekar.

Vi synes historien er litt underlig. Den blir aldri uhyggelig på noen måte, bare litt ubehagelig for nevøene. Slutten er også litt uforløst. Det er godt mulig historien fungerer best for de som ikke har sett førjulsmarerittet, som ikke trenger å bli skuffet over at de spennende karakterene og stilige omgivelsene ikke er særlig godt utnyttet.

Dette er ikke første gang Maya Åstrup baserer historiene sine på kjente historier utenfor Andeby-universet. Før har hun tatt utgangspunkt i Hobbiten og Star Wars (der sistnevnte, i likhet med førjulsmarerittet, er Disney-eid). Hva blir det neste? Harry Potter?

Neste historie er også en Halloween-sak. Dolly og Donald skal på Halloween-fest, men krangler om kostymene. Til slutt ender Dolly opp som heks og Donald som Frankenstein-monsteret. Men Anton har kledd seg ut som vampyr, og Donald blir sint fordi Anton kommer til å vinne premien for beste kostyme. Samtidig dukker det opp en vaskeekte vampyr-and, som likner mistenkelig på Anton.

Det er mange tåpelige plott-hull i denne historien. Antons kostyme består av en kappe, mens Donald ser mye stiligere ut. Så hvorfor kan ikke Donald vinne premien? Når Donald ser vampyren, tror han at det er Anton. Når Dolly ser Anton, skjønner hun godt hvem det er, men når hun møter vampyren, tror hun at det er Robert Smattison fra «Lyssky»-filmene. Hvorfor??

Det eneste litt artige er at vampyren er meget blodtørstig. Han kommer med replikker som «Bare å finne et åpent vindu, så kan jeg drikke av hjertens lyst!» og «Døden skal bli! Jeg skal drikke av ditt blod!» Donald lager et provisorisk kors av en skje og en gaffel, og da blir vampyren livredd. Derimot har ikke vampyren fått med seg at vampyrer trenger mer enn et åpent vindu for å komme seg inn, de trenger også en invitasjon. Hvis man først skal være pirkete.

Mer «grøss» får vi i historien «Langbein på slottsbesøk» (med tegninger av Ulrich Schröder og Daan Jippes). Langbein er på tur i skogen, og på vei hjem får han øye på et slott. Der blir han invitert inn av en trivelig skotte som gir ham en omvisning. Vi legger jo merke til at guiden er gjennomsiktig og mangler bein, men det gjør ikke Langbein. En historie som ikke er særlig meningsfull, men til gjengjeld er den søt og morsom.

Paul Halas og Marco Rota har laget en Magica-historie ved navn «Hekseduell». Det passer jo godt å putte en Magica-historie inn i Halloween-bladet. Magica roter seg bort i en krangel med en annen heks, og det ender med at de avtaler å møtes til en duell. Deretter får Magica vite at heksen hun kranglet med er selveste Hekserella, som «har de kjappeste foffbombene som er å få», og da skjønner Magica at hun er på tynt vann.

For å ha en sjanse til å vinne duellen, kjøper Magica en bok om voodoo og begynner å øve seg. Og her kommer vi til en svært stygg episode som ikke falt i god jord hos omtalerpanelet. Magica bestemmer seg nemlig for å øve på katten sin, så hun lager en liten kattedukke av voks og stikker nåler i den. Riktignok er Magica en ond heks, men selv hun burde ikke synke så dypt som til å torturere en søt og uskyldig liten pusekatt.