Et variert blad med fine og interessante historier. Vi får en Barks-klassiker, et møte med en (ganske) ukjent fetter av Skrue, en Heymans-historie om Donald og Dolly som rivaliserende tangodansere, begynnelsen på en fortsettelseshistorie der Donald søker lykken i Saustralia, samt en kort Solstrand-historie.

I bladets første historie, «Kråkegull og svarte skoger» (Lars Jensen og Rodriguez), møter vi et av de mindre kjente medlemmene av andefamilien, nemlig Skrues fetter Douglas. Han har, i følge Inducks, vært med i fire historier før.

Hakkespettene Ole, Dole og Doffen møter tilfeldigvis fetter Douglas ute i Svartskogen, der han har bosatt seg for å grave gull. Han har imidlertid ikke funnet noe gull hittil, og nå vil gruvedirektoratet i Calisota frata ham gullgraverlisensen dersom han ikke kan vise at han finner gull i løpet av 24 timer. Douglas har derfor med seg en dresskledd gås fra direktoratet som følger med på gravingen. Etter hvert dukker det også opp to skumle forbrytere som er på rømmen fra politiet og som fatter interesse når de hører Douglas snakke om gull.

Fetter Douglas ser ut som onkel Skrue uten briller, og er tydeligvis like glad i gull og like arbeidsom som Skrue også. Men der stopper også likheten: Ellers minner han mer om Donald eller kanskje til og med Klodrik. Skrues evner til å finne gull overalt finner vi i hvert fall ikke et eneste spor av hos fetteren. Derimot har han et spesielt talent for ubetenksomhet og for å rote seg selv og andre opp i farlige situasjoner.

I det vi begynte å lese Skrue-historien «Mitt hjem er mitt hjerte», reagerte vi på at det sto «Tegninger: Mau Heymans», for tegningene så meget Branca- eller Gattino-aktige ut, og var helt åpenbart ikke tegnet av en Heymans. Senere ble det dessuten opplyst i forumet om at det er Olaf Moriarty Solstrand som har skrevet manus til denne historien, og ikke Evert Geradts, som bladet påstår.

Historien er en koselig liten tresiders hverdagshistorie om Skrue som får et gratis opphold på et luksushotell, men har problemer med å finne seg til rette i slike uvante omgivelser.

Neste historie heter «Tango for to», og denne tror vi på at er skrevet/tegnet av Mau Heymans. Dolly har fått dilla på tango, denne sensuelle dansen som beskrives som «et henrivende møte med en fremmed» og som «en verden av lidenskap og fristelser». Donald har, på sin side, svært lite til overs for Dollys omgang med slike «fristelser» — også kjent som sleipe sjarmører. Historien tar en noe forutsigbar vending når Donald bestemmer seg for å selv bli tangomester, slik at han kan vinne over Dolly og Alfredo fra Vargenkvina i dansekonkurransen.

Donald klarer å mestre tangoen med overbevisende eleganse, og vi heier på ham helt til han begynner å tvile på at talentet er nok til å vinne. Melet i Donalds pose er ikke videre rent når konkurransen går av stabelen, for å si det sånn. Selv om historien ikke byr på de store overraskelsene, er den morsom og dessuten knakende aktuell for omtalerpanelet, som nettopp har startet på dansekurs (dog ikke tango).

Siden det er OL for tiden, inneholder bladet litt spesialskrevet OL-stoff. Det virket som om Egmont prøvde å gjøre et visst nummer ut av at Norge og Sverige ikke klarte å bli enige om felles OL-historie, men vi kan umulig se for oss at det noensinne var meningen at de skulle bli enige. Det morsomme er at både den norske og svenske versjonen er gjengitt i ukens blad.

Det dreier seg om en halvsider tegnet av Arild Midthun, der det henholdsvis er «Fetter Fjontug» som vinner over «Markmus Kelner» og omvendt. Gøy å lese Donald på svensk, bare synd at den første ruten i Sverige-versjonen står på norsk (!) og at de åpenbart har byttet om på navnene i rute 2.

Ukens klassiker er Barks-historien «Snow Fun» (i tidligere norske utgivelser kalt «Vinterglede») fra 1944. I livlig tegnefilm-stil ser vi Donald og guttene hoppe på ski, på en måte som skriker etter «ikke prøv dette hjemme!»-advarsler. Hadde OL vært sånn som dette, hadde alle sittet naglet til fjernsynsapparatene sine …

Til slutt kommer vi til ukens fortsettelseshistorie: «Smil og vær smørblid», del én av to (Paul Halas og Miguel). Donalds jobb på margarinfabrikken blir redusert fordi det går dårlig med fabrikken etter kraftig konkurranse fra det nye smøret Smørblid fra Saustralia. Istedenfor å prøve å klare seg med en enda lavere lønn, bestemmer Donald seg for å søke lykken i Saustralia, som kan lokke med «bedre jobber, bedre vær og en bedre livsstil».

Saustralienerne går alltid med shorts og hatter med korker på, de er blide og joviale og svært avslappede. Det virker som om hele industrien i landet dreier seg om smørproduksjon. Det går gigantiske rør gjennom ødemarken, som frakter melk fra gårdene til meieriet. Donalds jobb viser seg å involvere å ri, noe som kan by på problemer. Vi lurer på hvordan dette skal ende, og på hvordan de hyggelige Saustralienerne kan unngå å bli «ofrene» til slutt (for at Donald ender opp hjemme i Andeby, og at margarinfabrikken kommer seg på beina igjen, er det vel liten tvil om).